Saken er produsert og finansiert av NTNU - Les mer
Anno er en norsk realityserie som går på NRK, der 14 deltakere reiser tilbake i tid for å oppleve ulike epoker i norsk historie. I år reiser de tilbake til 1537 og Erkebispegården ved Nidarosdomen i Trondheim.

Slik var verneplikten i Norge rundt 1537

I NRKs Anno får vi blant annet se hvordan folk forsvarte Norge på 1500-tallet. Da hadde alle våpenføre menn plikt til å holde våpen og stille opp i leidangen dersom de ble utkommandert.

18.1 2017 04:00

Norges forsvarsmakt har endret seg gjennom hundreårene. Men i store deler av historien har ryggraden vært utkommandering av befolkningen.

NRK-serien Anno tar deltakerne med tilbake til 1537, et år som markerer slutten på middelalderen her til lands. Serien tar blant annet for seg hvordan folk kunne bidra til å forsvare Norge på den tida.

Selv i dag har Norge verneplikt og heimevern. At folk flest deltar i forsvaret er på ingen måte noe nytt, men organiseringen har naturlig nok endret seg mye.

Erik Opsahl er førsteamanuensis i historie ved NTNU. Han er en av fagfolkene som deltar med opplysninger i tv-serien, blant annet ved å kle opp programleder Selda Ekiz i noe som i hvert fall kan minne om grunnutrustningen som ble brukt av leidangen, som utgjorde hovedtyngden av hærordningen i middelalderens Norge.


Erik Opsahl hjelper programleder Selda Ekiz med å kle seg opp i en grunnutrustning. (Foto: NRK)

En slags heimevern

– Alle våpenføre menn hadde plikt til å holde våpen og til å stille opp i leidangen dersom de ble utkommandert, sier førsteamanuensis Opsahl.

Leidangen var den norske «mobiliseringshæren» i middelalderen som kongen kunne kalle ut når det var nødvendig. Bortsett fra det indre Østlandet var landet inndelt i skipreider som skulle bygge, utruste og bemanne et skip.

I Anno må et spett fra Felleskjøpet fungere som spyd, en anleggshjelm som beskyttelse for hodet, mens en øks ikke var vrient å finne. Verre var det med sverd og skjold. Sverd var nå uansett helst for de rikeste.

Leidangen ble delvis omgjort til fast skatt i fredstid fra 1100-tallet, men leidangsplikta i ufredstid, utfareleidangen, besto gjennom hele middelalderen.


Leidangen var den norske mobiliseringshæren som kunne kalles ut ved behov. (Illustrasjon: Halfdan Egedius for Heimskringla)

Ikke-profesjonelle krigere

Leidangsmannskapet var altså ikke-profesjonelle soldater. Du finner lignende ordninger flere steder i Europa.

Ifølge tradisjonen ble leidangen organisert under kongelig kontroll i Håkon den Godes regjeringstid rundt midten av 900-tallet, men den hadde nok sine røtter i enda eldre ordninger. Den norske leidangen var antakelig inspirert av den angelsaksiske fyrden.

I tillegg til leidangen hadde kongen hirden, som opprinnelig var kongens daglige hærfølge, men som på 1200-tallet var blitt organisasjonen for landets verdslige aristokrati.

De var alle kongens menn med særskilte plikter, inkludert hærtjeneste, og rettigheter sammenlignet med den øvrige befolkningen. De hadde bedre våpentrening og utstyr enn den vanlige befolkningen.

– Bøndene var mindre disiplinerte i felten, påpeker Opsahl.

Leidangen var ikke like mye til å stole på som de mer profesjonelle. Og edsvorne hirdmennene Kongen og hans menn kunne ikke være sikker på om leidangen ville være med overalt under alle omstendigheter. Men den utgjorde likevel ryggraden av kongens hærmakt.

Kystforsvar og litt til

Leidangsmannskapet var ikke pliktig til å følge kongen lenger enn til landsenden, som i middelalderen var «Elva», det vil si Göta älv.

Leidangen ble også brukt som landstyrke og dessuten på tokt som gikk ut over Norges grenser, som for eksempel til Danmark på slutten av 1200-tallet.

Vi kjenner ikke til bruk av leidangen etter 1429, men plikta bestod trolig middelalderen ut, og bønder kunne bli mobilisert av rikets menn, som erkebiskopen og framstående aristokrater, i seinmiddelalderen. Ennå ved midten av 1500-tallet hevdet kongen at bøndene hadde leidangsplikt.

Riddere og væpnere

I seinmiddelalderen gikk likevel utviklingen mot at troppene først og fremst bestod av aristokrater, eller adelsmenn, med sine våpensveiner. Og at bøndene stort sett ble avkrevd forsyninger til å brødfø disse mer spesialisterte styrkene.

I 1537, året Anno konsentrerer seg om, hadde erkebiskopen sine egne hærstyrker, som også de få norske ridderne på den tida må ha hatt. En viktig militærfaktor på denne tida var imidlertid høvedsmennene, eller lensherrene, på riksborgene. Derfor var det så viktig hvem som hadde disse postene.

I 1537 var alle høvedsmennene på Norges tre riksborger danske menn med lojalitet til unionskongen.

Blant lederne av forsvaret av Steinviksholm i 1537 var det flere væpnere, som var den laveste adelsrangen på den tida, men ingen med den høyeste rangen, riddere.


Steinviksholm slott. Erkebiskopens siste base. (Foto: Frode Inge Helland)

Kirken og kongen

Annos valg av året 1537 er ikke tilfeldig. Dette året fullføres reformasjonen her til lands.

– I praksis hadde unionskongen ved inngangen til 1537 makten i hele Norge gjennom sine lojale menn på riksborgene, med unntak av Trøndelag og nordover, sier Opsahl.

Den eneste reelle motstanderen av kongens politikk i Norge på denne tida var erkebiskopen.

I Trøndelag regjerte den katolske erkebiskop Olav Engelbrektsson, mot slutten med hovedsete på festningen Steinviksholm langt inne i Trondheimsfjorden.

Reformasjonen var i stor grad en politisk avgjørelse, ikke bare en religiøs. Kristian den tredje var overbevist lutheraner og tysk i bakgrunn og politisk tankesett. Hans politiske kupp i 1536-37 var på mange måter i tråd med den nordtyske politiske tradisjonen.

Olav Engelbrektsson kjempet for Norges politiske selvstendighet innenfor unionen som samtidig innebar et forsvar av den katolske kirkens posisjon i landet. I 1537 hadde utviklingen ført til at den norske politiske selvstendigheten og katolske kirken var uløselig knyttet sammen. Å spørre om Olav Engelbrektsson egentlig kjempet for den katolske tro og ikke norsk politisk selvstendighet, slik det ofte blir gjort, er derfor meningsløst.

Erkebiskopen gikk så langt som til å la en av kongens fremste støttespillere i Norge, Vincens Lunge myrde. Men han mislyktes i å mobilisere nordmenn flest, trolig holdt folk seg avventende for å se hvordan maktkampen falt ut, og hjelpen fra utlandet uteble.

Den siste kampen

Påskedagen 1537 valgte erkebiskop Olav Engelbrektsson å forlate landet.

Erkebiskopen rømte derfor Steinvikholmen og landet og tok med seg 60 mann og arkivet sitt, men ikke St. Olavs skrin som skulle inneholde levningene av Olav den Hellige. Dette skrinet ble for øvrig raskt smeltet ned da danskene fikk kloa i det like etterpå. Det inneholdt 95 kilo sølv.

Erkebiskopen døde i Lier i dagens Belgia året etter.

Styrken som skulle forsvare Steinviksholm holdt ut i noen uker mot kong Kristian den tredjes styrker som lensherren i Bergen, Eske Bille, hadde sendt nordover etter ordre av kongen. Den katolske kirkens i Norge falt, og det samme gjorde den norske selvstendigheten.

Egen hær

Det første hundreåret etter 1537 var forsvaret av Norge svakt.

En egen norsk hær ble etablert i 1628, som svar på krigene i Norden og for å styrke Danmark-Norges militære slagkraft.

Hærens soldater var rekruttert blant bøndene, mens offiserene i stor grad var dansker og særlig tyskere. Over tid ble imidlertid en større andel av offiserene norske.

Kongens menn har etter hvert også fått tilskudd av kongens kvinner, spesielt etter innføringen av kvinnelig verneplikt i 2015. Denne hæren har siden vært grunnvollen i det norske forsvaret.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Saker fra våre eiere

Opplysningskontoret for Meieriprodukter

Billigere, merket og strategisk plassert mat funker best for at vi skal kjøpe sunne varer.

Senter for internasjonalisering av utdanning

Nesten 7000 norske studenter tok utvekslingsopphold utenlands i 2016. Europa lokker stadig flere ut, mens færre velger USA.

Norsk institutt for vannforskning (NIVA)

Mens mengden plast i havet har vært mye debattert, blir ferskvann sjelden nevnt i det offentlige ordskiftet. Nå har to mastergradsstudenter funnet mikroplast også i hovedstadens elver. 

Saker fra våre eiere

Sykehuset Innlandet HF

Mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer får bedre livskvalitet og bedre helse når de får hjelp fra et behandlingsteam.

NTNU

Enkelte med diabetes merker knapt at blodsukkeret blir lavt. Det er uheldig om de for eksempel kjører bil. Nå vet vi mer om hvorfor.

NIBIO

– Dette viser at vi er nødt til å ta godt vare på den skogen vi har, påpeker forsker. 

Forskeren forteller:

Når ungdom presses til å drive med idrett, og voksne bestemmer hvordan de skal gjør det, da blir idrettsungdom lei. Men du kan unngå at barna dine mistrives, blir stresset og presterer dårlig på sikt.

Dinosaurenes historie må skrives om, sier britiske forskere etter en ny enorm analyse. Det vil uten tvil ryste fagfolk verden over, men hvis forskerne har rett, løser de flere uløste gåter.

Norske ukeblader skrev om den russiske revolusjonen side om side med strikkeoppskrifter.

Brukerne klumper seg sammen rundt noen nyhetskilder. Sosiale medier kan gi oss et snevert bilde av virkeligheten, mener forskere.