Forskerne har lenge kjent til eksistensen av den biologiske karbonpumpen, som innebærer at planteplankton i havet tar opp CO2 fra atmosfæren og dermed motvirker den globale oppvarmingen.

Men da forskere ved Universitetet i Oslo (UiO) plasserte et ekkolodd på bunnen av Oslofjorden, fikk de for første gang både bilder og data som viser i detalj hvordan krillen bidrar til å holde den biologiske karbonpumpen i gang – ved å spise plankton og kvitte seg med avføring som synker til bunns.

Krill er et lite, rekeliknende krepsdyr som ikke blir mer enn fire centimeter langt, men som finnes i enorme mengder i alle verdenshavene. De spiser både plante- og dyreplankton.

– Forskere har regnet ut at krillen i verdenshavene til sammen bidrar til å lagre så mye CO2 på havbunnen – i form av avføring – at det må tas med i klimamodellene, sier professor Stein Kaartvedt ved Institutt for biovitenskap.

– Vårt lille bidrag er å observere og dokumentere denne vertikale transporten direkte, inkludert hvor lang tid det vil ta for krillens avføring å synke til store dyp. Dette er forskning som vanskelig kunne vært gjort andre steder enn i et lett tilgjengelig og stille miljø slik som Oslofjorden.

Satte ekkolodd på bunnen

Forskerne ved UiO har i årevis vært flittige brukere av svært følsomme ekkolodd som de har plassert ut på bunnen av ulike fjorder fra universitetets forskningsfartøy F/F Trygve Braarud.

Den nye kunnskapen om krillens bidrag til karbonpumpen kom etter at forskerne satte et ekkolodd, innkapslet i en trykksikker beholder, med en ekkostråle som pekte oppover i vannmassene. De passerte den på 150 meters dyp i Bunnefjorden – innerst i Oslofjorden.

Ekkoloddet var koblet til strøm og internett via en kabel som gikk inn til land og dermed kunne forskerne sitte tørt og varmt hjemme på Blindern mens de fulgte med på livet i fjorden.

– Ekkoloddet vårt er så følsomt at det uten problemer kan registrere individuelle krill mens de beiter på alger i vannoverflaten, sier Kaartvedt.

– Og da vi skrudde litt på innstillingene til det bunnplasserte ekkoloddet, klarte vi til og med å se hvordan krillen begynner å skite kort etter at de har spist. Vi kunne følge krillens små avføringspellets, som er noen millimeter lange, mens de sank nedover i vannmassene.

• Les også: Stillehavet påvirker lavtrykk i Golfstrømmen

Skyer av avføring fjerner CO2

Bildene fra ekkoloddet på bunnen av Oslofjorden viser tydelig skyer av krill-avføring som synker sakte nedover i vannmassene, for til sist å lande i sedimentene på bunnen.

Når avføringen – med sitt innhold av karbon – først har havnet på bunnen, skal det mye til for at karbonet kan komme tilbake til atmosfæren igjen.

– Det er vel heller slik at avføringen vil begraves stadig lenger ned i sedimentene. Kanskje karbonet i avføringen kommer opp igjen som olje om noen hundre millioner år, foreslår Kaartvedt.

Krill-avføringen synker forresten ikke så sakte: forskerne har beregnet at synkehastigheten varierer mellom rundt 420 og 800 meter i døgnet. Synkehastigheten avhenger av størrelsen.

Krillen kan være et av de mest tallrike dyrene på jorden. De mange krillartene i ulike hav er viktige arter, blant annet fordi de spiser plante- og dyreplankton og i neste instans blir mat for andre skapninger.

Den antarktiske krillen, Euphasia superba, er for eksempel en nøkkelart i økosystemet i Sørishavet. Det drives en viss fangst i der, men ifølge Commission for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources er fangsten godt innenfor det som anses som bærekraftig.

I Nordatlanteren er krillen Meganyctiphanes norvegica en av de viktigste artene, og denne arten dominerer også i Oslofjorden.

Mens krillen i Antarktis og andre åpne havområder er viktig mat for blant annet bardehvaler, pingviner, seler og enkelte sjøfuglarter, blir krillen i Oslofjorden blir spist av torsk, sei og hvitting. Den har en døgnrytme som innebærer at den holder seg nede på forholdsvis dypt vann mens det er lyst, for å unngå å bli spist av fisk som finner byttedyr ved hjelp av synet.

Det er riktignok grenser for hvor dypt krillen kan gå, fordi dypvannet i indre deler av Oslofjorden ofte  er svært oksygenfattig. Etter mørkets frembrudd svømmer krillen opp til overflaten for å beite, sammen med blant annet brisling og en del andre fiskearter i fjorden.

• Les også: Havforsuring er den største trusselen mot norske korallrev

Oslofjorden som laboratorium

Norge er et av de få landene i verden som har en kystlinje med  dype fjorder, de fleste andre land er omgitt av en grunn kontinentalsokkel som grenser mot dyphavet lenger ut.

– Det betyr at vi får anledning til å studere oseanisk fauna – som krill – i bynære områder på en enkel og veldig kostnadseffektiv måte. I resten av verden må man stort sett ut til havs for å forske på krill, mens vi altså har slike viktige arter rett utenfor stuedøra, forteller Kaartvedt.

– Oslofjorden gir oss dermed muligheter til å studere livet i havet med et lite forskningsskip som kan ta dagsturer fra havna ved Lysaker. Men Oslofjorden er også et viktig rekreasjonsområde for cirka halvannen millioner mennesker som er bosatt rundt fjorden, og det sier seg selv at det er viktig å holde øye med miljøet i denne fjorden. Oslofjorden er i det hele tatt et veldig interessant forskningslaboratorium, konkluderer Kaartvedt.