Pedagogene er alle enige om at elevene lærer mer hvis de får delta aktivt i vurderingen av sin egen læring. Men hvordan gjør man det i gymtimen? (Foto: Hartmut Schwarzbach, Argus, Samfoto)

Fortsatt karakterer som råder vurderingen i kroppsøving

Den nye måten å vurdere elevene på skal gi mer og bedre læring. Men i kroppsøving er vurdering for læring vanskelig å gjennomføre, ifølge ny doktorgradsavhandling.

Vurdering for læring

De fire hovedprinsippene for Vurdering for Læring (VfL)

Elevers og lærlingers forutsetninger for å lære kan styrkes dersom de:

1. Forstår hva de skal lære og hva som er forventet av dem.

2. Får tilbakemeldinger som forteller dem om kvaliteten på arbeidet eller prestasjonen.

3. Får råd om hvordan de kan forbedre seg.

4. Er involvert i eget læringsarbeid ved blant annet å vurdere eget arbeid og utvikling.

Vurdering for læring er i motsetning til prøver og karakterer ment å gi elevene tilbakemeldinger som bidrar til at de er mer aktive i vurderingsprosessen, at de forstår hva de skal lære og at de får råd om hvordan de kan bli bedre. 

Denne måten å evaluere elevene på springer ut fra forskning som viser at vurdering brukt på riktig måte gjør at eleven lærer mer. Kort sagt innebærer vurdering for læring at eleven gjennom tilbakemeldinger og aktiv deltakelse i vurderingsprosessen – gjennom egenvurdering – vet hvor hun eller han står og hva som er neste steg i læreprosessen.  

Vurdering for læring er en nasjonal satsing i regi av Utdanningsdirektoratet fra 2010.

Petter Erik Leirhaug har nylig tatt doktorgraden på vurdering for læring i kroppsøving. 

I studien har han undersøkt elever og lærere i kroppsøving ved seks videregående skoler. Ved hver av skolene gjennomførte forskeren gruppeintervjuer med lærerne. For å samle informasjon fra elevene brukte han et digitalt spørreskjema om kroppsøving og vurdering.

Det endelige utvalget teller 1486 elever og 23 kroppsøvingslærere.

Får ikke bedre karakterer

Leirhaug avdekker i doktorgradsavhandlingen at både lærere og elever har begrenset kjennskap til eller erfaring med flere av prinsippene i vurdering for læring.

Dårligst ut kommer iverksetting og praksis som har med egenvurdering og elevenes involvering i vurderingsprosessene å gjøre.

Det kommer også frem andre utfordringer ved skolenes vurderingsarbeid. Elever som rapporterer erfaring med vurdering for læring i kroppsøving, får ikke bedre karakterer sammenliknet med elever som ikke rapporterer slik erfaring. Dette er i strid med forventningene.

– Teoretisk er dette et alvorlig funn, sier Leirhaug. Om alt var som det skulle være, burde effekten vært kraftig positiv. Leirhaug legger til at resultatet kan ha flere forklaringer.

Det kan blant annet skyldes at vurdering for læring oppleves ulikt av elever med ulike karakterresultater, at implementeringen ikke er god nok eller at utfordringen henger sammen med hva som legges til grunn for karaktersetting i kroppsøving.

Fortsatt tradisjonell vurdering

En viktig faktor for effekten av vurdering for læring er lærernes praktiske kompetanse i bruk av prinsippene i kroppsøvingsfaget.

Leirhaug har undersøkt kroppsøvingslærernes vurderingskompetanse. Også i de tilfellene der lærere selv mente at de brukte vurdering for læring viste det seg at tradisjonell vurderingstenkning, som for eksempel karakterer, preget den praktiske gjennomføringen. Lærere som er opptatt av vurdering for læring, er i gang med å implementere prinsippet om å involvere eleven i vurderingsarbeidet, men kroppsøvingsfaget byr på noen særlige utfordringer når det gjelder å legge til rette for egenvurdering og kritisk refleksjon fra eleven selv.

En praktisk utfordring er at elevene ikke er i en vanlig klasseromssituasjon, og at lærerne mangler eksempler på hvordan dette kan gjøres mer forståelig i en kroppsøvingsfaglig sammenheng. 

– Ettersom vi alle er og har en kropp, og at «kroppen i bevegelse» er fagets viktigste læringsressurs, kan i tillegg vurdering oppfattes som mer personlig i kroppsøving enn i andre fag, understreker Leirhaug.

De faglige prestasjonene er gjerne mer synlige og kan gjøre elevene mer sårbare, slik at vurderingsarbeidet i kroppsøving kan være ekstra utfordrende. Både for lærer og elev.

Dialog mellom lærer og elev

Leirhaugs analyser av hvordan lærerne selv har forstått og praktiserer vurdering for læring i kroppsøving viser at dette fremstår som relativt nytt i lærernes praksis.

Dagens diskusjon og refleksjon rundt vurdering er fortsatt orientert mot tall og karaktersetting, som tilhører den tradisjonelle vurderingskulturen.

– Derfor er det fremdeles et stykke igjen før vi kan si at vurdering for læring er realisert på en måte som kan gi læringsutbytte i kroppsøvingsfaget, sier Leirhaug.

Det kan ifølge han se ut for at implementeringsarbeidet er utført med størst vekt på å klargjøre kompetansemål og å formidle kjennetegn på måloppnåelse, på bekostning av innsats for å involvere elever. Den største utfordringen for gjennomføringen av læringsfremmende vurdering ligger i dialogen mellom lærer og elev.

Leirhaug etterspør derfor gode eksempler for gjennomføring i kroppsøving og en systematisk plan for å støtte og heve lærernes vurderingskompetanse som ledd i den profesjonelle utviklingen deres.

Referanse: 

Petter Erik Leirhaug. Karakteren i seg selv  gir jo ikke noe læring: En empirisk studie av vurdering for læring i kroppsøving ved seks videregående skoler i Norge, doktorgradavhandling ved Norges idrettshøgskole, 2016. Sammendrag.

Powered by Labrador CMS