Rett etter angrepene på USA 11. september 2001, fikk den amerikanske militærbasen Guantánamo Bay på Cuba et nytt mandat. Fra å være en marinebase, ble området raskt selve definisjonen på krigen mot terror.

Hundrevis av personer har blitt fraktet til Guantánamo for å avhøres og interneres under mistanke om deltakelse i angrepene på USA eller tilknytning til terrororganisasjonen Al’Quaida.

Siden 2002 har minst 780 mennesker fra 40 ulike land blitt holdt fanget på den amerikanske basen.

Ikke plass til forskere

Fra en militærbase i Virginia, like utenfor Washington DC, går det bare ett fly i uken. Dette er den eneste måten å komme seg til Guantánamo på når det er rettshøringer.

På flyet er det utvalgte familier til ofre etter 11. september. De sitter foran på første klasse sammen med dommerne og aktoratet. Forsvarerne sitter midt i flyet. Så følger de tiltaltes forsvarere, og helt bakerst ved toalettene sitter representanter fra media og NGOer – organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch.

Men det er ikke et eget sete for forskere.

Forsker Kjersti Lohne tok derfor kontakt med et norsk mediehus, og tilbød seg å skrive en artikkel, som selvstendig skribent, i bytte mot medieakkreditering. På Guantánamo var hun likefult åpen om sin tilknytning til Universitetet i Oslo, og sitt forskningsprosjekt.

• Les også: Global strafferett – en vestlig industri?

Strengt kontrollert av militæret

Selv om Lohne hadde fått tilgang til Guantánamo-basen kunne hun ikke gå fritt rundt. Hun og de andre rettsobservatørene ble kjørt og eskortert overalt.

– De militære var våre sjåfører, men også våre kontrollører, forteller Lohne

De ulike grupperingene blir også holdt adskilt. De fra media blir kjørt rundt i én bil, representantene for organisasjonene blir fraktet i en annen og familien til ofre etter 11. september i en tredje bil.

– Jeg fikk ikke sitte i NGO-bilen, sier Lohne som i utgangspunktet dro til Guantánamo for å se på hvordan organisasjonene arbeider.

Når rettssaken starter, blir et tungt teppe trukket mellom tilhørerne i rettssalen. Representanter fra NGOer og media på den ene side, og ofrenes familier på den andre.

Lohne forteller at dette teppet også har en symbolsk verdi. Teppet markerer skillet mellom oppfatninger av hva rettsprosessen handler om: torturen som de tiltalte har blitt utsatt for i amerikanske varetekt eller et rettsoppgjør etter 11. september.

Mens Kjersti Lohne var i rettsalen satt det en soldat bak henne og fulgte med på hva hun noterte. En tysk journalist ble irettesatt for å ha skriblet i notatblokken sin. Tegning er ikke tillatt.

[gallery:1]

Hverdagslivet på Guantánamo

Guantánamo har både McDonalds, utekino og en irsk pub. Under oppholdet fikk Lohne tilbud om å dra på stranden for å snorkle.

Likevel opererer basen på mange måter som om den er i krigssituasjon, og det er vel slik det skal føles, sier Lohne. For eksempel er det militærsalutt hver morgen og de mobile dusjene var infisert med sopp. Boforholdene blir ikke forbedret: Guantánamo er tross alt en militærleir.

Da er man alltid litt på vakt, sier Lohne og forteller om hvordan hun våknet midt på natten av torden, men i ett millisekund oppfattet lyden som en eksplosjon.

• Les også: Amerikanere frykter mest egne myndigheter

Et sted i unntakstilstand

– Guantánamo Bay er et sted som er utenfor samfunnets normaltilstand, der mennesker er plassert utenfor retten.

– Det er den ultimate fremmedgjøringen, eller umenneskeliggjøringen, sier Lohne. – En velkjent definisjon på suveren makt er nettopp makten til å definere unntakstilstanden.

– Ved å forske på unntakstilstanden kan man si noe om skjæringspunktene mellom juss og politikk.

Feltarbeidet på Guantánamo vil sammen med feltarbeid i New York og Washington danne grunnlaget for Lohnes forskning på hvordan sivilsamfunnet jobber med denne domstolen. 

Vanskelige forhold for organisasjoner

– Fordi det er så kjipt å være på Guantánamo, og det er vanskelig å komme seg dit, er det ikke så mange organisasjoner som er der.

– Sånn sett fungerer det som det skal. Forholdene gjør det vanskelig for menneskerettighetsorganisasjonene å delta. I den grad NGOene er representert, er det ved at de sender unge praktikanter som rapporterer hjem til hovedkontor i New York og Washington D.C., hvor de fleste hovedkontorene ligger, sier Lohne.

• Les også: Hva trigger en terrorforsker?

Lohne ønsker å dra tilbake

På tross av vanskelig tilgang og tøffe forhold i militærleiren på Guantánamo ønsker Lohne å dra tilbake.

– Det er et utrolig fascinerende sted – et mikrokosmos av hvordan normalitet og unntakstilstand forhandles frem i det daglige, reflekterer Kjersti Lohne

Nå jobber Lohne med tre vitenskapelige artikler fra oppholdet på Guantánamo: en skal handle om NGOers rolle vis-a-vis Guantánamo, en annen om forsvarsadvokatenes bruk av den internasjonale rettsordenen, og en tredje om legitimitetsforhandlinger blant rettens aktører på Guantánamo.