– Sverige og Finland ser mot Norge, forteller Christina Allard, førsteamanuensis II ved Det juridiske fakultetet ved UiT Norges arktiske universitet.

Allard har nettopp utgitt bok om forskningen sin, med tittelen «Renskötselsrätt i nordisk belysning».

– Det har faktisk aldri vært gjort et sammenlignende studie mellom land på dette før, man har kun gjort nasjonale studier. Dette til tross for at det innen reindrifta er snakk om samme folk, med samme historie og samme bruk av marka. Men de nasjonale grensene har skapt ulikheter, forklarer Christina Allard.

Rettskulturelle forskjeller

Hun forteller at hun i løpet av studiet har sett at det finnes «rettskulturelle» forskjeller mellom de nordiske landene i hvordan man ser på retten til mark.

I Sverige har man så langt tilbake som til 1600-tallet kartlagt hvem som eier hvilke områder. Der fins det detaljerte kart, «jordebøker» og andre kilder som forteller noe om dette.

I Norge har man i stedet klarlagt rettighetsforholdene etter hvert som spørsmål har dukket opp og trengt avklaring. Vi har praktisert det som kalles sedvanerett, hevd og alders tids bruk. Hva betyr så dette?

Dette er rettigheter som handler om å bevise lang tids bruk av et område. I moderne tid fikk skogen og høyfjellsområdene plutselig verdi for eksempel for vannkraftsutbygging. Da oppsto det et behov for å klarlegge rettigheter, først og fremst grensene mellom statens og andres marker. Dermed har domstolene hatt behov for flere regelsett som kan forklare hvordan en viss bruk over tid stifter en sær-rett, eksempelvis gjennom eiendomsrett, rett til vedhogst, veirett eller fiskerettigheter.

Rettighetene til mark har generelt vært mer uklare. Regjeringen i Norge har ved flere tilfeller fra midten av 1800-tallet og framover satt ned ad hoc-kommisjoner med oppgave om å utrede hvem som har rettigheter, og kommisjonens beslutning kunne vanligvis påankes til Høyesterett. Kommisjonene og domstolene har avgjort rettighetene etter bevis på langvarig bruk. Slik har norsk rett hatt større vane for å håndtere denne type saker.

I Sverige har man derimot få domstolsavgjørelser som går på såkalt hevd og lignende. 

En annen ting som skiller landene, er at Norge har valgt å anta ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter. Det har ikke Sverige og Finland gjort, fordi konvensjonen har blitt ansett som for kontroversiell på grunn av andre næringsinteresser, som gruveindustrien.

Norge har sterk Høyesterett

Men dette er ikke alt som skiller landene rettslig, ifølge Allard.

– Norge skiller seg ut fra de øvrige nordiske landene ved å ha en sterk Høyesterett, mener Allard.

Hun mener at dermed er større mulighet for å finne en løsning i tvister mellom private og reineiere.

Med Norges nye grunnlov i 1814 ble Høyesterett suksessivt forsterket og her fins det mer uskrevet rett som domstolene utvikler. Ett eksempel er prinsippet ved «alders tids bruk» som handler om å bevise langvarig bruk.

Uskrevet rett er regler som ikke finnes i lovboka. Derimot er det regler som domstolene, spesielt Høyesterett, skaper over tid. Når det gjelder å bevise langvarig bruk, gjør domstolene en skjønnsmessig vurdering av blant annet brukens varighet, intensitet og innvendinger andre har mot bruken.

­Rett og historie henger sammen

– Rettskulturen i ulike land må alltid ses i sammenheng med historien, forklarer Allard, som i forskningen sin har analysert rettskilder, domstolspraksis og eldre juridisk litteratur for å se hvordan reglene har utviklet seg over tid.

Regler og lover er knyttet til landets utvikling. Finland har for eksempel tilhørt Sverige i 600 år og har dermed veldig likt lovsystem som Sverige.

Norge derimot, drar mer på dansk rett, selv om vi har sær-norske trekk.

Norge skiller seg også ut ved viktige Høyesterettsdommer der reineiere har vunnet over private mark-eiere, for eksempel «Selbu-dommen». Her mente Høyesterett at en kulturell tilpasning av reglene måtte til. Det vil si at reglene skulle tilpasses til samenes og reinens bruk av området, særlig til reinens natur- og beitemønster, og ikke utgå fra jordbrukets arealbruk og vilkår.

Slike saker gjør at Finland og Sverige ser mot Norge. 

Nordisk samekonvensjon

Førsteamanuensisen forteller at man i Sverige, Finland og Norge nå forhandler om en nordisk samekonvensjon. Den skal bygge på ILO-konvensjonen og sikre samer «mini-rettigheter» som kan bygges ut etter hvert. Meningen er en slags «grunnbeskyttelse» og kan sikre utjevning av rettigheter til blant annet reindrift mellom landene.

– Dette studiet får da stor verdi og kan være med på å påvirke til at forskjellene mellom de nordiske statene blir mindre når det gjelder reindriftsrettigheter, avslutter Christina Allard.

Professor Gunnar Eriksen ved Det juridiske fakultetetet ved UiT har også forsket på fast eiendoms rettsforhold og ressursforvaltning. 

– Christina Allard sin bok er den første sammenlignende fremstillingen av reguleringen av reindriften i svensk, finsk og norsk rett i et historisk og juridisk perspektiv. Boken er et nybrottsarbeid, og setter et viktig fokus på fellestrekk og felles utfordringer for reinnæringen i de nordiske landene, sier Eriksen.