– Troféjakt er nevnt litt her og litt der, men som fenomen i Arktis er det skrevet lite om det, sier Lena Aarekol. Hun er daglig leder ved Polarmuseet i Tromsø.

Hun sitter med en haug med gamle, skannede svarthvitt bilder foran seg, som viser ulike jaktsituasjoner i Arktis. Damer i skjørt og menn i dress poserer sammen med døde isbjørner de akkurat har skutt selv.

– For eksempel leide den engelske lorden Lamont en båt i Hammerfest i 1856 og dro på troféjakt på Svalbard. I 1881 gikk den første cruiseturen til Svalbard, og der var det også noen troféjegere om bord, forteller Aarekol.

På bakgrunn av fotografiene har hun begynt å forske på hvem disse menneskene er, og hvilke historier de har.

Ikke før på 1970-tallet opphørte troféjakten.

Fra USA, Tyskland, Østerrike og Storbritannia

De fleste båtene som reiste nordover på 1800-tallet for å drive med forskning eller fangst, hadde med seg jegere om bord som betalte dyrt for å få skyte og ta med seg trofeer hjem. De mest yndede eksemplarene var isbjørn, hvalross og sel, og noen jaktet på fugler og reinsdyr.

Mange dro også til Grønland for å skyte moskus. Noen ganger tok jegerne med seg levende isbjørnunger og solgte dem til dyrehager på fastlandet. Turene kunne vare i opptil tre uker, og båtene hadde komplett mannskap som gjorde det meste av jobben, bortsett fra å fyre av skuddet. Det gjorde jegerne selv.

– Dette var ekstremt rike mennesker som ofte kom fra USA, Tyskland, Østerrike og Storbritannia. Nord var det siste, hvite punktet på kartet som de ville utforske. Motivasjonen handlet om selve jakten og opplevelsen i naturen, forteller Aarekol.

Hun sammenligner troféjakta i Arktis med det som i dag skjer på sørligere breddegrader, der det for mange er om å gjøre å skyte det største og flotteste eksemplaret av et rovdyr, som for eksempel løver.

– Det handler om å kontrollere natur og å oppnå en viss status. En amerikaner jeg skriver om i forskningen min hadde vært på troféjakt også i Afrika og Asia. Han sammenlignet dyrene for å finne ut hvilket som var det vanskeligste. Tidligere hadde tigeren vært hans favoritt, men etter å ha vært på Svalbard, byttet han til isbjørnen, forteller Aarekol.

Ikke før i 1973 ble isbjørnen fredet.

888 isbjørner drept på ett år

I 1904 startet Magnus Giæver opp et eget turistselskap, som opererte fra Tromsø.

– Faren hans hadde et hvalrederi og drev med hvalfangst, og på en tur til Novaja Semlja var det med en engelskmann som hadde kjøpt seg med for å jakte på fugl. Det var kanskje sånn Giæver fikk ideen, sier Aarekol.

Fram til utbruddet av første verdenskrig hadde han i snitt én tur i året, der det alltid var med troféjegere. 1907 ble et toppår med tanke på isbjørnjakt, og det året alene ble det drept 888 isbjørner på Svalbard av profesjonelle fangstmenn og troféjegere. Under første verdenskrig opphørte troféjakten, for det var ingen som hadde tid til å holde på med en slik aktivitet. Og med fredningen av reinsdyr i 1925 og hvalross i 1952 sank interessen. Da isbjørnen ble fredet i 1973, stanset all troféjakt opp på Svalbard.

– Da isbjørnen ble fredet var det slutt, for da var det ikke lenger noe grunnlag for å dra på troféjakt, sier Aarekol.

Hun mener de tidligere troféjegerne hadde den samme drivkraften som de som deltar på opplevelsesturisme i dag:

– Man vil ut og oppdage ett eller annet, ut på eventyr. Det var ikke bare det å skyte og nedlegge et bytte, men å gjøre en ekstrem ting. Så det handler kanskje mer om søken etter eventyr.

Aarekol har blant annet skrevet artikkelen Maskulinitet og troféjakt i Arktis, i tidsskriftet Nordlit tidligere i høst.