Saken er produsert og finansiert av Norsk Utenrikspolitisk Institutt - Les mer
- Det problematiske er først og fremst at donorene ikke gjør som de sier. Det at de søker å opprettholde kontroll på nye måter etter å ha gitt mottageren ansvar og frihet til å formulere sine egne fattigdomsstrategiene er imidlertid ikke overraskende, sier NUPI-forsker Jon Harald Sande Lie.

En trend i bistanden har snudd

 Pendelen svinger tilbake til tydelige interesser og betingelser fra donorenes side, slik det var på 1980- og -90-tallet, ifølge ny bok fra NUPI-forsker.

29.10 2015 05:00

- Nye praksiser, hvor mottakere av bistand skal ha mer ansvar for og eierskap til det donorene finansierer, muliggjør i virkeligheten en reproduksjon av et skjevt forhold mellom donorer og mottakerland, sier seniorforsker Jon Harald Sande Lie ved NUPI.

En donor betyr her en aktør som gir bistand til et mottakerland.

Lie har gjort omfattende antropologisk feltarbeid i Verdensbanken og i et departement i Uganda, med det mål for øye å undersøke partnerskapsrelasjonen mellom donor og mottaker. Arbeidet har resultert i den nylig utgitte boken Developmentality.


Jon Harald Sande Lie ved NUPI.

- Boken viser empirisk hvordan Verdensbankens arbeid på landnivå til tider preges mer av interne kunnskapskamper og retningslinjer enn av forhold i Uganda og av myndighetenes egen deltagelse i utformingen av egen fattigdomsstrategi, sier Lie.

Begrenset frihet

Han forklarer at retorikken i utviklingssamarbeidet sier at mottakeren skal styre og ha eierskap til det donorene finansierer, men at rammene og premissene som mottageren kan operere innenfor er definert - og dermed begrenset - av donorene selv.

Friheten blir dermed et verktøy for å styre, og muliggjør at donoren kan gjøre sine egne policyer til mottagerens.

– Men denne friheten er viktig for begge parter. Den øker mottagerens selvbestemmelse, og gjør at donor kan holde mottageren ansvarlig for ikke å ha nådd sine «egne» målsetninger. Som en donorinformant en gang uttalte: «Eierskap eksisterer når de gjør som vi vil at de skal, men de gjør det frivillig». Sitatet illustrerer mye av kjernen i boken, sier Lie.

Undergraver ambisjonen

- Det problematiske er først og fremst at donorene ikke gjør som de sier. Det at de søker å opprettholde kontroll på nye måter etter å ha gitt mottageren ansvar og frihet til å formulere sine egne fattigdomsstrategiene er imidlertid ikke overraskende. Under feltarbeidet mitt har mange donorrepresentanter spurt meg: «Hva er ditt forslag, da?», sier Lie

Han understreker at det ikke har vært hans ambisjon å komme med konkrete og entydige anbefalinger.

- Jeg ville heller prøve å forstå prosesser, misforholdet mellom teori og praksis og hvordan skjeve relasjoner videreføres til tross for ambisjoner om det motsatte. Men som svar til informantenes spørsmål pleide jeg å svare at det hadde hjulpet om de gjorde som de sa med tanke på å fremme mottagerens eierskap og deltakelse. Slik det er i dag er det mange mekanismer som undergraver den ambisjonen, mener Lie.

Eierskap og deltakelse

Han forklarer at tiden fra 1999 og fremover var preget av store endringer. Da skulle mer eierskap og deltakelse være et fundament for et partnerskap. Der Verdensbanken tidligere ga en sum penger med ufravikelige betingelser om hva de skulle brukes til, ble prinsippet etter hver til at mottakerne skulle finne ut hva de trengte å bruke penger på, og at donorene skulle trekke seg tilbake fra operasjonelt arbeid og finansiere mottagerens egne initiativ.

- I dag ser vi en noe strengere kontroll med pengebruken enn på starten av 2000-tallet. Det er kanskje et uttrykk for at pendelen har snudd som et resultat av at donorene opplever at de kanskje ga fra seg for mye makt og dermed prøver å ta mer styring, samtidig som de har fått nye perspektiver og interesser, sier Lie og legger til:

- Donoren har alltid visse interesser og ansvar overfor sin krets. De forskjellige donorene klekker stadig ut nye policyer og perspektiver, og spesielt Verdensbanken er en massiv kunnskapsprodusent, premissleverandør og portvokter av globale utviklingsdiskurser. Dette former også andre bilaterale aktørers arbeid i Uganda, inkludert Norge.

Bistandspendel

Bistandstankegangen følger gjerne et pendelmønster, hvor gårsdagens perspektiver ofte reflekteres i morgendagens. Etter en mer fri periode – som under glansperioden til de nye ideene om deltagelse og eierskap – så svinger pendelen tilbake til tydelige interesser og betingelser fra donorenes side, i likhet med situasjonen på 1980- og -90-tallet. 

- Utviklingshjelpen er blitt mer interessebasert, og donorene er tydeligere ovenfor mottagere på hvilken policy de ønsker å fremme. Men fremdeles ligger partnerskapsprinsippene til grunn for både multi- og bilateralt utviklingssamarbeid, noe som gjør denne boken relevant for både dagens situasjon og for andre aktører og partnerskap enn kun forholdet mellom Verdensbanken og Uganda. 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse