Den 30. juni 1815 avsa norsk Høyesterett sin første dom. Denne uken lanserte professor i rettsvitenskap Jørn Øyrehagen Sunde det tredje og siste bindet av historien om Høyesterett.

Domstolens rolle de siste femti årene er preget av store endringer, viser granskingen.

Dommerne tar færre avgjørelser, men de endrer samfunnsutviklingen oftere enn før.

Maria-saken

Mariadommen i januar i år fastslår at barnets hensyn skal veie tungt ved vedtak om utsendelse. Maria har norsk far og var fire år da hun og hennes kenyanske mor ble utvist. 

– Dommen slo fast at utvisningsvedtaket var ugyldig og forandret dermed Norges flyktningpolitikk. Den er et eksempel på en dom som er like viktig som et lovvedtak, forteller professor Sunde til forskning.no.

En studie fra 2011 viste at Norge i stor grad ignorerte FNs anbefalinger om asylbarn.

Sunde er professor i rettshistorie ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen og leder Forskergruppen for rettskultur.

Sammen med fem assistenter har Sunde studert de drøyt 14 000 dommene som er avsagt i perioden. De har talt uenigheter dommerne imellom, endringer i bruk av rettskilder og gransket dommernes bakgrunn og voteringer.

– Vi måtte bruke kvantitativ metode for å forstå utviklingen av Høyesterett over tid, så dette har i vel så stor grad vært et forskningsarbeid som et bokprosjekt, sier Sunde.

Strittet imot endring

Fra bare å løse enkeltkonflikter har Høyesterett etter hvert spilt en mer aktiv rolle i samfunnets. Dommerne styrer i stor grad rettsutviklingen på en rekke områder.

Det bekreftes av en tidligere studie som viser at det har skjedd en endring i Høyesteretts praksis. Det er blitt lettere å straffe rasisme og diskriminering. 

– Høyesterett strittet lenge imot endring. Men særlig etter Berlinmurens fall ble domstolen revet med av samfunnsutviklingen og av ivrige enkeltpersoner som staket ut en ny kurs for den fremste representanten for den tredje statsmakten i Norge, sier Sunde til forskning.no.

Økende internasjonalisering av lover har også skapt en annen kurs.

Ville endre samfunnet

Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith var en pådriver for at Høyesterett skulle endre samfunnet. Smith ville at Høyesterett ikke bare skulle løse konflikter, men også lede an i rettsutviklingen med modige avgjørelser som forandrer samfunnet. Det var en radikal idé i 1974.

Sunde har talt alle gangene dommene refererer til reelle hensyn og i hvilke sammenhenger.

– Fra 1990-tallet begynte Høyesterett i større grad å bli mer rettspolitiske, ved at de oftere la vekt på reelle hensyn, sier Sunde.

Reelle hensyn vil si andre argumenter som taler for eller imot en part enn tyngre rettskilder som lovtekst, forskrifter, forarbeider og annen rettspraksis.

14 000 dommer

Sunde har også sammenlignet Høyesterett med andre lands øverste domstoler. De norske dommerne kan slik sett virke noe trege, med bare 104 avsagte dommer i 2014, eller to i uken.

Franske høyesterettsdommere er de reneste Duracell-kaniner i forhold. De pumper ut hele 30 000 dommer i året. De har riktignok ti ganger så mange dommere.

– Det er ikke hovedgrunnen, de franske dommerne skriver korte dommer på et par sider. De løser bare de konkrete konfliktene, forklarer Sunde.  

De norske dommene er lange og grundige, og danner normer for andre lignende konflikter, ifølge professoren.

Norsk Høyesterett har avsagt over 14 000 dommer i løpet av de 50 siste årene, stadig færre for hvert tiår. Til gjengjeld gir avgjørelsene oftere enn før en rettesnor for alle lignende rettstvister.

Det er primært bare i Norden og i Storbritannia at landets høyeste domstol fungerer på denne måten.

Få saker slipper inn

Høyesterett produserte langt flere dommer per år på 60-tallet enn på 90-tallet.

– Nå tar Høyesterett bare inn de ankene som dreier seg om prinsipielle rettsproblemer, sier Sunde.

Bare et fåtall av ankesaker slipper inn gjennom nåløyet i Høyesterett. Nærmere 90 prosent av ankesaker som sendes til Høyesterett blir avvist.

– Er det ikke et rettssikkerhetsproblem at så få saker slipper inn?

– Jeg mener det er et fornuftig valg, sier Sunde.

Høyesterett har mer makt

Sunde mener Høyesterett oppfyller sin rolle som den tredje statsmakt i større grad nå enn før og er mer en reell statsmakt enn noensinne i sin 200 år lange historie.

– Det har gjort arbeidet svært spennende, sier Sunde.

De siste tiårene har Høyesterett avsagt flere dommer som slår fast at Norge må innordne seg internasjonale forpliktelser som EU-retten og menneskerettighetene.

Hele 20 prosent av norske lover er laget av EU, ikke Stortinget.

– Høyesterett driver dermed i praksis mer rettsutvikling enn Stortinget på de rettsområdene som er dekket av de europeiske menneskerettighetene og EU-retten, konkluderer han. 

EFTA-domstolen og menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg skal sørge for at Norge holder sine forpliktelser hvis nasjonale domstoler ikke gjør det i første omgang.

Ifølge Sunde gjør Høyesteretts praksis at Norge ligger nederst på listen over saker som ankes inn til Strasbourg.

Dom var brudd på menneskerett

Men det er også eksempler på at Høyesterettsdommer har blitt stemplet som brudd på menneskerettighetene i perioden.

Som den omstridte tomtefestesaken om festeavgift, der Høyesterett ga staten medhold i at en lovendring til fordel for tomtefesterne var riktig. Norge ble felt i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for et par år siden, og dommen ble dermed i strid med dette. Stortinget måtte endre reglene for festeavgift, i favør av grunneierne.

Påfallende lite debatt

Sunde etterlyser mer samfunnsdebatt om Høyesteretts endrede rolle.

– Det er påfallende lite diskusjon om dommene og dreiningen i mediene, i forhold til oppmerksomheten Stortinget og regjeringen får, mener han.

De europeiske dommene er i ferd med å bli våre nye rettslige normer.

– Det påvirker oss radikalt, og det bør vi debattere, sier Sunde.

Forskning på hvordan lover brukes er viktig for samfunnsutviklingen, bekrefter Gry Hellberg Munthe i denne kronikken. Hun mener juridisk forskning er lønnsomt. 

Vanskelig distanse

Professor Sunde har utført oppdraget for Domstolsadministrasjonen og har jobbet tett med administrasjonen og dommerne i Høyesterett under arbeidet med boken.  

– Arbeidet har bydd på utfordringer fordi nærheten i tid gjør det vanskelig å holde nødvendig distanse, sier han.

Sunde innrømmer at den tette kontakten han har hatt med Høyesterett under arbeidet, kan ha bidratt til at han kanskje ikke har vært kritisk nok i arbeidet.

Uenige dommere

Sunde har også analysert hvor ofte dommerne tar dissens – er uenige seg imellom. Noen dommere er oftere på kollisjonskurs med kollegene.

De har også gransket bruken av forarbeider i dommene. De dommerne som selv har sittet i offentlige utvalg som utreder saker før eventuelle lovendringer, refererer oftere til slike forarbeider i dommene.

Fra dis til quiz

Dommerne i Høyesterett har også blitt mye mindre formelle enn før.

– Så sent som på nittitallet tiltalte de hverandre med etternavn. Nå er de på fornavn med hverandre og de har et eget kor og quiz-turneringer. De er i det hele tatt blitt mer åpne, også overfor publikum, forteller han.

– Befolkningen har stor tillit til Høyesterett. Hele 89 prosent av oss har stor tiltro til at de gjør jobben sin godt, påpeker Sunde.  

Alle Høyesteretts behandlinger av saker er åpne for publikum.

Bind 1 og 2 av Høgsteretts historie kom ut i 2005. Første bind er skrevet av Nils Rune Langeland, og andre bind er skrevet av Erling Sandmo. 

Kilde:

Høyesteretts historie Bind 3. Fagbokforlaget 2015.