Mellomledere er i en sterk utsatt posisjon for å utvikle det forskerne kaller arbeidsavhengighet. - De er i en evig skvis mellom barken og veden. Derfor trenger de støtte og oppfølging, sier professor Steffen Torp ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. (Foto: Microstock)
- Arbeidsnarkomani er ingen hedersbetegnelse
Mellomledere som er villige til å ofre liv og helse for jobben gjør alle rundt seg en bjørnetjeneste, ifølge professor.
Økt bevissthet rundt hvem som får mellomlederroller: Tendenser til jobbavhengighet hos kandidater til mellomlederstillinger bør vurderes kritisk i forkant av ansettelser.
Sikre en god introduksjonsperiode med god oppfølging for nyansatte ledere: dette har vist seg å være viktig med tanke på utvikling av jobbengasjement, og dermed også forebygging av jobbavhengighet.
Tilby lederstøtte (coaching) underveis i utviklingsprosessen: Ledelse er et eget fag, og svært få behersker faglige oppgaver intuitivt og uten veiledning.
Tilpasse mengde og type arbeid: Arbeidsgiver eller toppleder bør vurdere arbeidsfordeling slik at jobbavhengighet blant mellomledere forebygges.
Utvikling av forebyggende planer på organisasjonsnivå: Dette bør inngå som en del av foretakenes obligatorisk helse-, miljø og sikkerhetsarbeid. Her må ulike interessenter være involvert på tvers av etablerte organisasjonsstrukturer og nivåer som Human Resource Management (HRM), helse-, miljø- og sikkerhetsavdelinger, bedriftshelsetjeneste, og fagforeninger.
Legge til rette for kollegaveiledningsgrupper: Sikre gode rollemodeller og sosial støtte.
Veiledning ut av lederrollen: Dersom den viser seg å være feil for den ansatte, bør det tilrettelegges for en god vei ut av rollen.
Kilde: Steffen Torp og Hilde Hovda Midje
Steffen Torp er bekymret. Han er professor i helsefremmende arbeid ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) og har vært langvarig vitne til en arbeidslivsutvikling han mener leder til mye unødvendig stress, sykdom og andre utfordringer i befolkningen.
Du kjenner sikkert igjen den typiske arbeidsnarkomane, hvis identitet smelter fullstendig sammen med yrkesutøvelsen, og hvis familie og omgivelser må bære tapene av at vedkommende alltid er på jobb. For den arbeidsnarkomane har det sunne jobbengasjementet antatt en usunn form: jobbavhengighet.
- Våre analyser tyder på at noen arbeidstakere har et visst anlegg for arbeidsnarkomani og at de dermed ar hen tendens til å ta på seg mer arbeid enn nødvendig, sier professor Steffen Torp ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. (Foto: Knut Jul Meland, HBV)
– Skillene mellom jobb og fritid er i mange tilfeller i ferd med å viskes helt ut. Samtidig opplever stadig flere at arbeidslivet blir mer og mer prestasjons- og målorientert. På mange områder legges det direkte til rette for at mennesker med tilbøyelighet til å bli jobbavhengige drives inn i denne rollen. Å være arbeidsnarkoman er nærmest blitt en hedersbetegnelse, sier Torp.
La mellomledere under lupen
Sammen med HMS-rådgiver Hilde Midje har Torp nylig publisert en forskningsartikkel om temaet jobbavhengighet.
I undersøkelsen deltok 118 mellomledere i en norsk kommune, der forskerne blant annet kartla mellomledernes jobbkrav, jobbressurser, jobbengasjement, jobbavhengighet og mental helse.
Arbeidsnarkomani ses her som en tendens til å arbeide svært hardt og tvangspreget, det vil si at arbeidstakeren har et til dels ukontrollert behov for å arbeide ustanselig.
Resultatet av undersøkelsen er at mellomledere som skårer høyt på arbeidsnarkomani har mer mentale helseproblem enn de som skårer lavt.
Anlegg for arbeidsnarkomani
Undersøkelsen viser også en sterk sammenheng mellom høye arbeidskrav og arbeidsnarkomani.
Likevel kan det se ut til at det ikke er store arbeidsmengder som fører til dette.
– Våre analyser tyder på at noen arbeidstakere har et visst anlegg for arbeidsnarkomani og at de dermed har en tendens til å skape seg mer arbeid enn nødvendig, som igjen medfører dårlig mental helse, forklarer Torp.
Meningsfulle oppgaver har lite å si
Studien viser også at jobbressurser, som for eksempel det å ha meningsfulle arbeidsoppgaver, sosial støtte eller selvbestemmelse, ikke reduserer jobbavhengigheten. Stikk i strid med det forskerne forventet.
– Derimot finnes det andre undersøkelser som viser at jobbressurser er svært viktige for å utvikle jobbengasjement. I likhet med arbeidsnarkomane arbeider jobbengasjerte hardt og mye, men de gjør det med glede og får dermed overskudd av jobben. Vår forskning viser med andre ord at det er stor forskjell mellom å være jobbavhengig og å være jobbengasjert, sier Torp.
Avvenning og forebygging
– Skal vi hjelpe mellomlederne ut av jobbavhengigheten, eller forhindre at de havner der, er vi nødt til å justere kravene som stilles dem. Samtidig bør vi skape arbeidsmiljø som forebygger – ikke oppfordrer til – jobbavhengighet, sier Torp.
Tidligere forskning har ifølge Torp vist at arbeidsnarkomane er presentasjonspregede, selvsentrerte og lite samarbeidsvillige. De kan være ute av stand til å slappe av og mister ofte det objektive overblikket.
Annonse
– Det er grunn til å anta at jobbavhengige presterer dårlige resultater for organisasjonen og kan skape unødvendige konflikter med kollegaer. I tillegg kommer at kostnadene for den jobbavhengige selv ofte er høy i form av psykiske helseproblemer og en skadelidende familie, sier Torp.
Diskvalifiserer til lederroller
Torp foreslår at arbeidsgivere bør unngå å ansette jobbavhengige, at tendenser til jobbavhengighet hos kandidater til mellomlederstillinger må vurderes kritisk i forkant av ansettelser.
– I norske kommuner er det ikke uvanlig å rekruttere mellomledere fra egne rekker. Arbeidsgiveren har da gjerne sett at vedkommende ofrer spesielt mye for jobben, og belønner dette med en slik stilling. Spørsmålet er om tendensen vedkommende har utvist kvalifiserer til en lederrolle. Det gagne ikke bedriften å ha en mellomleder som risikerer å bli sjuk av jobben og som samtidig overfører sin jobbavhengighet til sine medarbeidere, sier Torp.
Å velge ut riktige ledere til mellomlederjobber blir derfor et viktig tiltak.
I tillegg bør mellomledere få tilstrekkelige muligheter til å få kontroll over mengden tid som er mulig å bruke på ulike jobbkrav. Samtidig bør man sikre at de ikke opplever altfor mange motstridende krav fra overordnede eller kolleger.
I en evig skvis
- Mellomledere må ofte forholde seg til kryssende interesser og ønsker, sier Hilde Hovda Midje, rådgiver i bedriftshelsetjenesten i Bærum kommune. (Foto: HBV)
Grunnen til at forskerne valgte å undersøke mellomledere, var fordi deres betydning ofte er sterkt undervurdert, samtidig som de er i en sterkt utsatt posisjon.
– Mellomledere fyller gapet mellom det strategiske og det operative nivået. Ikke bare skal de koordinere og planlegge den operative virksomheten, men de megler også mellom topp og bunn i organisasjonen eller bedriften. Med andre ord, de må ofte forholde seg til kryssende interesser og ønsker, sier Hilde Hovda Midje, rådgiver i bedriftshelsetjenesten i Bærum kommune.
Torp kaller mellomledere en forsømt arbeidstakergruppe, som trenger god støtte og oppfølging i form av veiledning, kursing og trening i å håndtere egen arbeidssituasjon.
– Alle arbeidstakere, men særlig mellomlederne, trenger støtte og oppfølging fordi de er i en vanskelig jobbsituasjon. De er i en evig skvis mellom barken og veden. De trenger støtte fra sin nærmeste leder, særlig gjelder dette for nyansatte mellomlederes som skal finne sin rolle i en jobbvirkelighet som lett spiser hele deg, sier professoren.
