Hemmelige metoder brukes stadig mer, fortalte professor Paul Larsson i et foredrag på Politiforsknings-konferansen i Växjö i Sverige denne uken. 

I en artikkel i første utgave av tidsskriftet Nordisk Politiforskning, beskriver Larsson hvordan disse metodene påvirker politiarbeid og samfunnet. 

Rykende aktuelt

Politiforskningskonferansen var knapt avsluttet før Klassekampen og NRK meldte at PST (Politiets sikkerhetstjeneste) ville be om fullmakter til å samle inn, lagre og analysere stordata. Det vil si datatrafikk fra store selskaper, myndigheter og bedrifter, som kan brukes til å finne sammenhenger. Men det kan også berøre enkeltindivider. 

Men ifølge NRK er det ikke stortingsflertall for å godkjenne dette. 

Normalisering av det unormale

Hemmelige metoder som dette er langt fra nye.  De har vært sentrale i politiets virksomhet fra 1600-1700-tallet, skriver Larsson i artikkelen Å danse med djevelen, som er tatt med i Nordisk samarbeidsråds rapport fra årets seminar.  

Men mens metodene tidligere ble brukt for å avdekke spionasje og forhindre handlinger som truet rikets sikkerhet, har bruken blitt betydelig utvidet de siste tiårene.

- Det har skjedd en normalisering av det unormale, sier Larsson, som også har erfaring fra Politidirektoratet.

Særlig den økte innsatsen mot narkotika fra 1970-tallet, har gjort at bruken av overvåking av telefoner og informanter har vunnet innpass i ordinært politiarbeid. På 1990-tallet ble organisert kriminalitet fremhevet som den store nye trusselen, og etter 2001 har terror kommet til. 

Problematisk mangel på innsyn

Mens politiet må forholde seg til et strengt regelverk når det gjelder etterforskning, er det mindre klart hva politiet kan gjøre for å forebygge kriminalitet, forklarer Larsson. 

- Offentligheten mangler tilsyn med bruken av disse metodene. Grunnen er at det skal være hemmelig. Politiets hemmelighold om metoder og mangel på innsyn, er udemokratisk, sier han.  

Det er i narkotika-saker at bruken av slike metoder dominerer. Innsatsen mot narkotika ga poiltiet vide fullmakter i sitt arbeid. Begrunnelsen var at trusselen ble antatt å være så alvorlig at det forsvarte metodene. Problemet er at trusselen sjelden er dokumentert eller underbygget med empiriske analyser og forskning, skriver Larsson i boken Innføring i Politivitenskap, som ble lansert på konferansen.

- Det eksisterer i praksis ingen nedre grense innen narkotika for når du kan overvåkes. Man bør stille seg spørsmålet om det ikke bør være en nedre grense for når du skal risikere å overvåkes, mener Larsson. 

Mer inngripen 

Grensene mellom etterforskning og forebyggende arbeid, er i ferd med å viskes ut, skriver han i boken sin.

Mens rettssikkerhet og personvern er grunnleggende idealer i samfunnet, fører utviskede grenser mellom etterforskning og forebygging til mer inngripen i uskyldige personers liv.

- En rekke av de forebyggende tiltakene mot organisert kriminalitet kan føre til at personer som kjenner personer i kriminelle miljøer, blir overvåket. Grupper av befolkningen har mindre rettsbeskyttelse mot overgrep og tilfeldig behandling fra politiet enn før. 

forskning.no har tidligere omtalt en rapport som avdekker mangelfulle ferdigheter i pågripelse blant polititjenestemenn. Det er uklart om dette blir fulgt opp med tiltak fra Politidirektoratet. 

Medieskapt redsel for krim

Larsson mener det er et paradoks at flere av disse metodene brukes overfor personer som ennå ikke har gjort noe galt, uten de samme rettslige sikkerhetsregler som under en etterforskning.

- Politiet skal utøve sine oppgaver med minst mulig inngripen. Men utilsiktete virkninger av disse metodene, vet man ikke omfanget av, sier han. 

Han mener vi har gått fra å ha en redsel for statens makt til en redsel for kriminalitet. Eller den kriminaliteten som media forteller oss at vi har.

Tvilsom effekt i forhold til kostnader

Det at vi ikke vet om metodene virker, reiser spørsmål ved om metodene er effektive i forhold til kostnadene. Larsson viser til at mange av disse metodene er svært kostnadskrevende.

- Kostnader til overvåking av mobiltelefoner har eksplodert og kostnadene ved overvåking har tatt av særlig fordi det ofte må benyttes store summer på oversettelse fra ulike språk, forteller Larsson.  

Metodene blir solgt inn som en nødvendighet av politiet selv. Dette signaliserer at metodene er effektive, mener han. 

Det såkalte metodeutvalget foreslo i 1997 en økning av bruken av hemmelige metoder. Da bruken senere skulle evalueres, ble det gjort av personer som ikke fikk tilgang til grunnleggende informasjon om for eksempel informantbehandling, ifølge Larsson. 

- Dette er på grensen til det uforståelige, sa han i foredraget.

Informant-kontakt

Bruken av informanter, tidligere kalt tystere, har godt dokumenterte vanskelige sider, påpeker Larsson. Personer som har kontakt med kriminelle har visse muligheter til å kjøpslå med politiet. Dette brukes særlig i narkotikasaker, men også i utlendingssaker. 

- Mange kriminelle er i knipe, og setter sin egen sikkerhet på spill. Hvis man har en god informant, er fristelsen stor for at man ser gjennom fingrene med deler av regelverket. Paradokset er jo verre du er kriminelt sett, jo mer verdt er du for politiet. 

Larsson mener dette er et problem også for de som har kontakt med informanter, som i mange tilfeller kan utsette seg selv for farer.

Har fått forskningsmidler

Politihøgskolen i Oslo har nå fått bevilget midler til et forskningsprosjekt som skal forske på grensene mellom forebygging, etterretning og etterforskning blant annet i forbindelse med MC-kriminelle og dessuten se på grenseoppgangen mellom økonomisk og organisert kriminalitet.

-  Dette er på høy tid, siden mye av det politiet gjør, ender opp med ikke å bli evaluert, sier Larsson. 

Kilde:

Paul Larsson: Normalisering av det unormale. Utvidelsen av bruk av utradisjonelle politimetoder. Nordisk Politiforskning.