Bakgrunn: Niels Henrik Abel (1802-1829)

Niels Henrik Abels far var prest og en fremsynt mann som ga de seks barna sine den beste utdannelse i tråd med sin klippefaste tro på at mennesket ad fornuftens vei kunne løse alle livets gåter.

Fader Abel var en fullblods rasjonalist, han var det som den gangen ble kalt “potetprest”, og var to ganger stortingsrepresentant. Niels Henriks mor var datter til en rik handelsmann, men rikdommen forsvant i konkursene som fulgte Napoleonskrigene.

Full mor i begravelsen

Fader Abels liv endte i personlige nederlag og stor elendighet. Da han 48 år gammel lå på dødsleiet, våren 1820, var det gode hjelpere i bygda som pleiet ham. Fru Abel ville ikke ta seg av ham, og i hans begravelse drakk hun seg åpenlyst full.

Da dette hendte, var Niels Henrik elev ved Katedralskolen i Christiania. Her hadde han nettopp oppdaget matematikken, og tilegnet seg ny kunnskap med en slik iver at læreren hans, Bernt Michael Holmboe, i karakterprotokollen skrev: “Et udmerket mathematisk Genie.” I de andre fagene gikk det langt tyngre.

Abel ble student i 1821, og for universitetets ledelse var det klart at han måtte reise til matematikkens metropol, Paris, for å lære mer, men først høsten 1825 fikk han reisestipend.

La om reiseruten

På veien til Paris var planen å besøke den store matematikeren C.F. Gauss i Göttingen. Men da Abel kom til København, la han om reiseruten og dro til Berlin i stedet.

Dette var det store lykketreffet i hans korte liv, for her møtte han ingeniøren A.L. Crelle, som inspirert av Abel begynte å planlegge utgivelsen av et matematisk tidsskrift i konkurranse med de ledende i Paris.

Tidlig på året 1826 kom første nummer av Journal für die reine und angewandte Mathematik, og det meste Abel fikk tid til å skrive, ble publisert her. Takket være Abel fikk tidsskriftet straks ry som et av Europas ledende.

Parisavhandlingen

Abel sparte likevel det han mente var det beste, til det ærverdige Akademiet i Paris. Å bli publisert der ville gjøre inntrykk på de styrende i Norge.

Straks han kom til Paris - i juli 1826, ti måneder etter at han hadde reist fra Christiania - begynte han å utarbeide det som i ettertid er blitt kalt Abels Parisavhandling.

Få matematiske avhandlinger er blitt så mange lovord til del som denne. Han leverte den fra seg i slutten av oktober, og resten av året gikk han og ventet på svar, et svar som aldri kom. Så lenge Abel levde var han overbevist om at arbeidet var gått tapt for alltid, for han hadde verken kopi eller avskrift.

Skuffende opphold

Oppholdet i Paris ble en skuffelse. Han kjente seg ikke frisk, han hadde feber og hostet og ble fortalt at det måtte være tuberkulose han led av - en dødsdom den gangen.

Crelle i Berlin arbeidet for å skaffe Abel en fast stilling der i byen, og tilbød ham i mellomtiden arbeid som redaktør for det nye tidsskriftet. Men Abel betraktet det nærmest som noe skamfullt å gå i et fremmed lands tjeneste, og han ville hjem til fedrelandet.

Da han i mai 1827 kom tilbake, ble utenlandsoppholdet regnet som mislykket av andre. Han hadde ikke fått publisert noe i Paris, og ikke besøkt den store Gauss i Göttingen. Abel hadde riktignok publisert arbeider i Berlin, men hvilken prestisje ga dette?

Avhandlinger på løpende bånd

Abel hadde bare ett og et halvt år igjen å leve. Denne tiden ble fylt av en imponerende rekke avhandlinger som på løpende bånd ble sendt til Crelle i Berlin.

Noe sikkert inntektsgrunnlag i Norge var ikke i sikte, og Abel innså at å motta en stilling i Berlin var den eneste løsningen - både for å få fullført og publisert sine arbeider, og for å bli i stand til å gifte seg med henne han hadde vært forlovet med i fire år.

Høsten 1828 arbeidet Abel like intenst og feberaktig som før, og da julen nærmet seg, ville han gjerne besøke sin forlovede som arbeidet som guvernante på Froland jernverk.

Fra sykeleie til dødsleie

Den lange og strabasiøse reisen fra hovedstaden til Froland vinterstid utmattet ham, og etter et juleball begynte han å hoste blod. Han ble sengeliggende i 12 uker - det eneste han maktet å skrive var to-tre sider der han prøvde å formulere innledningstankene i Parisavhandlingen.

Abel skjønte at sykeleiet ville bli et dødsleie, og han syntes det var forferdelig at alt snart ville være over. Han forbannet sin tids medisinske vitenskap som ikke hadde løst tuberkulosens gåte. Den 6. april 1829, 26 år gammel, døde Niels Henrik Abel.

To dager senere, uten å vite hva som hadde skjedd i Norge, ble det skrevet om og til Abel fra både Paris og Berlin. Fra Paris var meldingen at Parisavhandlingen endelig var funnet, og lovordene begynte straks å komme.

Fra Berlin skrev Crelle gledestrålende at det nå var garantert en stilling for ham: “For din fremtid kan du nå være helt rolig. Du hører til blant oss og er i sikkerhet”, skrev Crelle og avsluttet: “Du kommer til et godt land, til et bedre klima, nærmere vitenskapen og til oppriktige venner som setter pris på deg og er glad i deg.”