I mars presenterte BICEP 2-gruppa de første bildene av gravitasjonsbølger fra Big Bang - det første direkte beviset på kosmisk inflasjon.

En samla vitenskapsverden applauderte høylytt, og det gikk ikke lang tid før Nobelprisen ble nevnt.

Les også: Har oppdaget ekko fra Big Bang

Tidligere denne uka plukka flere nyhetsformidlere opp et fysikerrykte – et rykte om at BICEP 2-gruppa har innrømma en potensielt fatal feil.

For å presisere: Gravitasjonsbølgefunnet har foreløpig ikke falt. Usikkerheten knytta til det gjør likevel at vi tillater oss å se litt nærmere på noen av vitenskapsoppdagelsene som viste seg å ikke stemme.

Planeten som ikke fantes

Vi vet mer om astronomi i dag enn vi gjorde for 200 år siden – heldigvis. Vi kommer til å vite mer om astronomi om 200 år enn vi gjør i dag. Heldigvis.

I nesten hundre år trodde vi at planeten Vulcan gikk i bane mellom Merkur og sola, mange seriøse astronomer hevda å ha observert den. Etter hvert viste det seg at Vulcan mangla én grunnleggende egenskap – eksistens.

Astrofysiker Jostein Riiser Kristiansen kaller første del av historien om Vulcan et vakkert stykke vitenskapshistorie.

Han forteller at det allerede på 1820-tallet var kjent at enkelte detaljer i Uranus og Merkurs baner ikke stemte helt overens med Newtons gravitasjonsteori.

– På 1840-tallet gjorde to matematikere, Adams og Le Verrier, beregninger som viste at Uranus sine uregelmessigheter kunne forklares ved at den ble påvirket av en hittil ukjent planet utenfor sin egen bane. Le Verrier informerte astronomen Galle om hvor den nye planeten burde være, og samme kveld ble planeten, som vi i dag kaller Neptun, oppdaget.

Le Verrier antok, naturlig nok, at den samme forklaringsmodellen kunne brukes på Merkur, og at det burde befinne seg en planet mellom den og sola.

Kristiansen forteller at flere seriøse astronomer rapporterte at de hadde observert den hypotetiske planeten, men at posisjonene var konsistent inkonsistente. Tidlig på 1900-tallet, da astrofograferinga hadde gjort sitt inntog, ble det klart at Vulcan ikke eksisterte.

Einsteins generelle relativitetsteori forklarte i 1915 uregelmessighetene i Merkurs bane, dermed ble den ballen lagt død.

– Det var altså ikke en planet som manglet, bare en bedre teori. Historien har til og med en nyttig moral, og det er at det er at sansene veldig lett forledes hvis du ser etter noe du ønsker å se, sier Kristiansen til NRK.no.

Da NASA ble gjort til latter

Det er kanskje ikke så rart at enkelte av 1800-tallets astrohypoteser ikke har tålt etterpåklokskapens tidvist grelle lys.

Men vi trenger ikke nødvendigvis gå hundrevis av år tilbake i tid for å finne eksempler på oppdagelser som har blitt solgt inn som store gjennombrudd uten å holde mål.

I 2010 holdt NASA en pressekonferanse der de presenterte en bakterie som kunne leve på Arsen i stedet for Fosfor. Oppdagersken het Felisa Wolfe-Simon og bakterien ble døpt GFAJ-1 (Get Felisa A Job).

• Les også: «Utenomjordisk» NASA-oppdagelse møter blanda reaksjoner

Geolog Hans Erik Foss Amundsen oppsummerer:

– Artikkelen ble publisert i Science, og Wolfe-Simon lanserte en Wikipedia-side om seg selv. Arsenikk-analysene viste seg å ikke holde mål - GFAJ-1 har DNA basert på fosfor som alt annet liv. Wolfe-Simons karriere gikk i bøtta og NASA ble gjort til latter.

• Les også: Bakterie kan ikke leve uten fosfor likevel

Med hjernen i rumpa

Når vi ser tilbake på ulike teorier vi har trodd på gjennom historien er det lett å bli småttt selvtilfreds på egen samtids vegne og tenke “nå har vi i hvert fall skjønt det”.

Men har vi egentlig det?

– De aller fleste ideer innen vitenskap er jo feil – også de vi tror
på i dag, sier paleontolog Jørn Hurum til NRK.no.

Han påpeker at dagens idéer på et eller annet tidspunkt vil erstattes av andre idéer som litt bedre forklarer virkeligheten slik vi måler den med den teknologien vi har tilgjengelig akkurat da.

– Endelige sannheter finnes det veldig få av.

Hurum tipser uansett om ei liste som tar for seg de ti største paleontologi-blunderne.

Den mest oppsiktsvekkende handler om Stegosaurusen. Da den ble oppdaga i 1877 syntes forskerne det var veldig merkelig at et dyr på størrelse med en elefant skulle ha fugledimensjon på hjernen.

For å få dette til å gå opp lanserte den kjente paleontologen Othniel C. Marsh hypotesen om at Stegosaurusen hadde to hjerner – en i hodet, og en i rumpa.

Nøyaktig hvordan denne idéen ble tilbakevist sier ikke historien noe om, men dagens konsensus er at stegosurusen, i likhet med de andre dinosaurene, pent var nødt til å klare seg med én hjerne.

Revolusjonen som ikke kom

Ifølge moderne fysikk er lysets hastighet universets fartsgrense - noe alt er pent nødt til å forholde seg til. Både Einsteins relativitetsteori og grundige målinger gjennom mange år støtter dette - grensa skal være absolutt.

Men i 2011 meldte OPERA-eksperimentet at de hadde sendt partikler fra CERN i sveits til Gran Sasso i Italia, og at målinger antyda at de hadde flydd raskere enn lysets hastighet.

– OPERA annonserte resultatene med brask og bram på en pressekonferanse på CERN, og fikk enormt med medieomtale - antakelig mer enn de forventet, sier fysiker Bjørn Hallvard Samset til NRK.no.

Han forteller at de samtidig var ærlige og sa at de syntes målingene var like rare som det andre gjorde, og at de gjerne ville ha hjelp til å tolke dem - eller eventuelt finne feilen.

– Verdens fysikere stønnet og gryntet, men klarte ikke å finne noe som helst galt med målingene. Vi sto på kanten av en enorm revolusjon - selv om alle var skeptiske så var det mange som prøvde å tenke på hva konsekvensene kunne være, og bake faster-than-light-nøytrinoer inn i fysikken.

Et snaut år senere ble eksperimentet gjentatt med et annet resultat - nøytrinoene bevega seg i vanlig hastighet. Omtrent samtidig var OPERA ferdige med gjennomgangen av sitt eksperiment.

• Les også: Kabeltrøbbel ved CERN

– En kabel dypt inne i eksperimentet satt litt løst. Dermed brukte signaler litt lenger tid gjennom den koblingen enn folk trodde – og dermed ble resultatet galt. Nøytrinoene fløy ikke fortere enn lyset likevel.

Sannheter kan forbedres

Samset sier at vi alltid kan forbedre sannhetene våre, men påpeker også at når vi har funnet ut noe ved naturen ved å måle på den så er det riktig uansett.

– Vi vet at hvis jeg slipper et eple, så faller det mot bakken - og fallet beskrives av Newtons tyngdelov. Den er riktig. Uansett. Samtidig er den gal når vi ser på tyngdekraften i større detalj. Da trenger vi Einsteins generelle relativitetsteori. Den er riktig. Uansett. Men kanskje det finnes en enda mer detaljert beskrivelse under der igjen? Det gjør hverken Newtons eller Einsteins teorier gale - vi har bare funnet en enda bedre, mer detaljert forklaring.

Han sier at det viktige er å skille mellom måling og tolkning. I eksempelet over måler vi at eplet faller, og at det derfor er noe som trekker i det – Newtons og Einsteins teorier er tolkningene.

– Et skoleeksempel på pseudovitenskap

Det er ikke alltid forskere spiller med like åpne kort - det ligger mye prestisje i å gjøre viktige oppdagelser.

I 1989 meldte Martin Fleischmann og Stanley Pons at de hadde fått en fusjonsreaksjon til å gå i romtemperatur - kald fusjon.

– De senket staver av palladium ned i sjøvann, sendte strøm gjennom det, og meldte at de fikk ut et overskudd av energi og nøytroner - smoking guns for fusjon, sier Samset.

Forskere verden over stilte seg heller tvilende til det nye funnet, og flere grupper prøvde å gjenskape resultatene – uten hell.

– Etter hvert som eksperimentet og artikkelen til Fleischmann og Pons ble gått etter i sømmene ble det klart både at de ikke kunne stemme, og at forskerne kanskje hadde vært en smule uærlige – noe de selv alltid har benektet.

Les: Dette kraftverket er basert på “kald fusjon”

Samset sier at kald fusjon siden den gang har vært et slags skoleeksempel på pseudovitenskap.

– Vi har gode grunner til å si at det bare ikke går an, men folk prøver stadig likevel.

Einsteins blunder

Lista over populære hypoteser som har blitt tilbakevist er lang. Fortsatt har vi ikke nevnt eteren – det hypotetiske mediet man trodde lyset trengte for å ha noe å bevege seg gjennom.

Det ble motbevist tidlig på 1900-tallet av eksperimentet som var utforma for å bevise dets eksistens.

Einstein – på mange måter selve inkarnasjonen av vitenskap – kunne også ta feil. Hans holdt fast på sin modell om at universet er statisk helt til Hubble og Lemaitre påviste at det utvider seg.

Einstein beskrev i ettertid dette som sin største blunder.

Selv om vi ofte tar feil, er det liten tvil om at vi beveger oss i riktig retning – vi forstår mer og mer. Samset oppsummerer:

– At vi alltid kan forbedre oss, betyr ikke at vi ikke vet noenting. Det er en viktig forskjell.