Vi har aldri vært nærmere å realisere drømmen om å seile gjennom rommet.

Et japansk romfartøy bruker seil på sin ferd mot Venus, og i den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA venter man spent på resultater fra satellitten NanoSail-D.

NanoSail-D går nå i bane rundt jorda og skal etter planen snart folde ut et flortynt seil på mindre enn ti kvadratmeter.

Seilet skal fange sollys og bruke energien til framdrift.

Gammel drøm

Science fiction-forfattere har lenge beskrevet lange romferder med romskip drevet fram med solseil. Nå kan drømmene komme nærmere realisering.

- Dette er spennende, men det gjenstår mye i forhold til praktisk bruk. Snakker man om store romfartøyer må man også ha veldig store seilflater, sier Erik Tandberg ved Norsk Romsenter til forskning.no.

Hvilket materiale skal man velge? Hvordan skal man unngå at seilene blir ødelagt, hvordan skal man pakke dem ned og hvordan skal de spennes ut?

Slike spørsmål må man finne løsninger på, påpeker Tandberg.

Mikrosatellitt


NASAs NanoSail-D ble i forrige uke skutt opp fra Kodiak i øygruppa Aleutene i Alaska. Se prosjektets hjemmeside her.

Lørdag fikk bakkestasjoner på Svalbard og i Alaska kontakt med ”moder-satellitten” FASTSAT, melder NASA.

NanoSail-D er ikke stor - ifølge NASA ikke større enn et brød.

Den er en av flere satellitter i mikro-format som er med om bord på FASTSAT.

FASTSAT har også en egen side på nettet.

Det var i går ikke kommet melding om NanoSail-D var koblet løs fra ”moder-satellitten” og i gang med sin egen seilas.

Lykkes man med å sjøsette NanoSail-D, og bruke seilene til framdrift, er det første gang NASA får til dette.

Satte seil for Venus

I sommer rapporterte imidlertid den japanske romfartsorganisasjonen JAXA om vellykket bruk av solseil på det ubemannede romfartøyet IKAROS, som har kurs for Venus.

Se video om IKAROS på JAXAs hjemmesider.

Solseilet på IKAROS fanger fotonene i sollyset. Japanerne rapporterte i juli at IKAROS hadde foldet ut seilet og begynt å fange fotoner.

Dermed brøt japanerne en lang kjede med uhell som har fulgt drømmen om å realisere framdrift i rommet med solseil.

Mange uhell

I 2005 skulle den seildrevne farkosten Cosmos I sendes opp i verdensrommet med en rakett skutt ut fra en ubåt i Barentshavet. Oppskytningen, i regi av det private The Planetary Society, slo feil.

Tre år etter, i 2008, gikk NASAs første planlagte sjøsetting av NanoSail-D i vasken. Satellitten gikk tapt, men NASA hadde en ekstra modell av NanoSail-D i bakhånd.

Det er en modifisert utgave av denne som nå er sendt ut i bane rundt jorda.


Folder seg ut

Det er ikke mulig å sende ut farkoster med seil ferdig påmontert. Derfor må seilene ligge pent innpakket under utskytning, for så å foldes ut i rommet.

NanoSail-D skal folde ut seilene ved hjelp av utfoldbare spiler drevet av fjærer. Seilene ligger innpakket som en fallskjerm og spres ut etter ”troll i eske”-prinsippet.

Satellitten får en begrenset levetid. Ifølge nettstedet Spaceflight NOW er det beregnet at den vil falle fra hverandre innen 17 uker.

Den skal gå i bane i den øvre del av atmosfæren, og nettopp effekten fra jordas atmosfære kan gjøre det vanskelig for NASA å måle effekten av solstrålene.

Ikke solvind

NanoSail-D skal altså på samme måte som IKAROS fange fotoner fra sola. Andre måter å bruke sola som framdriftskilde på, er foreløpig i skrivebordskuffen.

Det har blant annet vært foreslått å lage seil som fanger ladde partikler fra sola, partiklene som blant annet utgjør solvind.

Slike seil har imidlertid ikke tatt spranget fra teori og science fiction til praktisk bruk ennå.

NanoSail-D skal kunne observeres av hobbyastronomer. Selve satellitten er ørliten, men seilet kan gi kortvarige blink med reflektert sollys.