Kjært barn har trendy navn

Sitter du omgitt av Martine, Theodor, Ingeborg, Sara og Sverre, befinner du deg enten på et gamlehjem - eller i en barnehage.
11.10 2007 05:00

Tidene skifter, motene skifter. Men hvorfor og hvordan?

Hvilken stolt far eller mor har ikke opplevd følgende: Den nyfødte er så nydelig, så spesiell at hun bare ha et unikt navn, et som skiller henne fra alle de andre. Du vrir hjernen, grubler til du nesten blir gal - og kommer opp med selve navnet - det som bare er hennes!

Så går det et par år, og en ettermiddag du roper “Sara!”, kommer det plutselig tre eller fire små tuller tassende ut av sandkassa.

Du var altså slett ikke alene om ditt geniale navnevalg. Antagelig fikk flere hundre andre nordmenn akkurat den samme unike ideen, omtrent samtidig. Hvorfor?

- Vi tror vi er originale, men holdninger og trender svever i samfunnet, og vi tar dem opp ubevisst, sier Botolv Helleland, førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.

Navnebølger

- En navnebølge kan vare en ti til tretti års tid, fortsetter Helleland.

- Et nytt navn vokser fram, har sin storhetstid, før populariteten langsomt avtar, vi går lei og begynner å lete etter nye navn.


”- Tog? Hva blir det neste? Trikk? Fly? Scooter?, spør Botolv Helleland”

Navnet forsvinner sjelden helt, men blir borte fra statistikernes ti på topp-lister. Før de dukker opp igjen en vakker dag. Tidligere snakket navnegranskerne om et tre-generasjonsmønster, ungene ble oppkalt etter bestefargenerasjonen.

- Men dagens bestemødre er så unge og spreke, at vi snarere har fått et fire-generasjonsmønster, vi kaller opp ungene etter oldeforeldrene, som forøvrig også hadde navn som passer dagens mote bedre.

Og tidene fortsetter å skifte. I tidlige tider ble variasjonene stabilisert av skikken med å kalle opp etter foreldre eller besteforeldre. Ikke alle var like konservative som bokseren George Foreman, som har fem sønner: George, George, George, George og George.

Men klassiske norske navn som Ola og Kari har nok holdt sin stilling opp gjennom århundrene nettopp av denne grunn.

Opp mot midten av det tjuende århundre opphørte denne skikken, og motene begynte å skifte raskere, jentenavn som alltid noe raskere enn guttenavn.

Men hva driver prosessen?

Kjendiser eller “tidsånden”?

En vanlig folkesosiologisk forklaring er at vi kaller opp ungene våre etter helter, kjendiser, kongelige, skuespillere eller populære rollefigurer.

Madison har for eksempel vært et av USAs mest populære jentenavn de siste årene, skriver lingvisten Steven Pinker i sin siste bok, The Stuff of Thought(publiseres denne uken). Men navnet eksisterte ikke engang, før havfruen Darryl Hannah kravlet seg opp av East River i filmen Splash (1984), så navnet på et gateskilt og tok det som sitt eget.

- Astrid Lindgrens Emil laget nok en trend, og Kristin ble nok populært på grunn av Kristin Lavransdatter, supplerer Helleland.

- I tillegg steg Vegard i popularitet tidlig på 1990-tallet, mens Bjørn av en eller annen grunn ikke fikk samme uttelling av idrettsprestasjonene til henholdsvis Ulvang og Dæhlie.

Som en del av samme kompleks, kan vi registrere at navn som Adolf og Vidkun er blitt problematiske de siste tiårene.

Vi lar oss altså påvirke, til en viss grad - men det er ikke dette som er drivkraften. Noen navn fenger, andre ikke - kanskje som et resultat av overordnede eller bakenforliggende elementer i samfunnet.

En av grunnene til at vi likevel har lett for å tro at vi kaller opp ungene etter kjente folk, er at vi forveksler samtidighet med årsak.

Clinton på Everest?

Hillary Clinton har for eksempel hevdet at hun ble oppkalt etter mannen som første gang besteg Everest. Men Clinton ble født i 1947, dengang Edmund Hillary fremdeles bedrev birøkt på New Zealand, skriver Pinker i sin bok. Han besteg ikke fjellet før i 1953.

På samme vis var Marilyn allerede en fallende navnestjerne da Monroe steg til høydene. Antagelig valgte hun sitt navn av samme grunn som foreldrene til alle hennes navnesøstre.

Det er altså ingen sterk sammenheng, skriver Pinker. Og ville amerikanere på det dydige tidlig 1960-tall egentlig kalt opp sin nydelige små engler etter en sexbombe?

Et annet indisium på at det ikke er noen klar sammenheng mellom idol og navn, er den påfallende mangelen på unger - og voksne - med navn som Elvis, Bing eller Ringo. Eller Bingo.

Meningsløse trender

Årsaken til misforholdet mellom folkevisdom og fakta er at folk flest har feil teori om kulturelle endringer, skriver Pinker. De antar at kulturelle endringer er meningsfulle.

Navn endres med tiden, men reflekterer ikke sosiale trender, og drives heller ikke av rollemodeller. Det samme gjelder ihvertfall delvis også for norske forhold:

- Vi har hatt en trend med bibelske navn en stund nå, sier Botolv Helleland.

- Selv om den visstnok nylig har begynt å vise tegn på nedgang, legger han til.

Denne trenden er importert fra USA, noe som kommer til uttrykk i engelske skrivemåter som Sarah, Annah og Noah. I USA har slike navn ofte bakgrunn i religiøse miljøer. Dette gjelder imidlertid ikke etter overfarten til Norge:

- Ingenting tyder på at valget av religiøse, bibelske navn, har sammenheng med foreldrenes livssyn.

Dette er altså en trend løsrevet fra sosial mening.

Mange trender

Mange småting i samfunnet svinger på samme måte, skjørtene går opp og ned, skjegg er ute eller inne, håret er langt eller kort, og menn går med hatt - eller kanskje ikke?

Hvorfor for eksempel denne motviljen mot hatt?

En populær forklaring er at hattene ble upraktiske når mennene begynte å kjøre bil, det var rett og slett ikke plass til den. En annen peker på sekstitallstrenden med langt hår. Mennene ville vise fram det fine håret sitt - og vekk med hatten!

Men dette kan ikke stemme. For hattene begynte å gå av moten allerede på 1920-tallet, omtrent samtidig med at stadig færre kvinner bar hatt, og gikk med hansker. Fenomenet kan ifølge Steven Pinker best forklares som et resultat av samfunnets generelle utvikling i retning av det uformelle.

- Vi har antagelig med det noe vage begrepet “tidsånden” å gjøre, sier Botolv Helleland.

- Den lever sitt eget liv. De siste hundre årene har vi for eksempel sett at slektsbånd er blitt svekket, samtidig som individuelle valg er satt i høysetet. Og tidsånden påvirker navnevalgene, fra sedvane til fritt valg.

- I tillegg har sosiale trender sin egen indre dynamikk. Når nok mennesker har kalt ungene sine Martin eller Aksel, vil flere gjøre det samme.

Ønsket om å skille seg ut

Den norsk-amerikanske økonomen Thorstein Veblen introduserte i 1899 det han kalte statusens psykologi.

Eliten ønsker å skille seg ut fra massene, og velger uvanlige navn for sine barn. Lagene rett under dem følger raskt etter, og deretter de under der, osv - helt til vi heter Maud Angelica hele gjengen.

“Elite” i dag trenger ikke å ha noe med rikdom og klasse å gjøre, det kan like gjerne dreie seg om “hiphet”, “coolhet”, det rette yrket eller liknende. Det handler etter denne modellen uansett ikke om å bli oppkalt etter de rike og berømte, snarere om å velge det samme som de toneangivende.

- På 1970- og 1980-tallet var det en tendens til at nye navnetrender oppsto i Oslo vest og i Asker/Bærum, forteller Botolv Helleland.

Disse spredte seg utover, men ble først tatt opp av de relativt sett lavere samfunnsgruppene, mens særlig storbøndene ennå var bundet av oppkallingsskikken. Bergen hadde en noe liknende rolle i forhold til navnevalg på Vestlandet.

Uansett - i det øyeblikk hvermansen kaller ungene Maud Angelica, da er det på tide å finne på noe nytt. Den evige jakten på det originale.

Forbudte navn?

I Norge finnes det i dag så å si ingen begrensninger på hva du kan hete. Riktignok heter det at du ikke kan gi et navn som klart er til ulempe for barnet, så bannord og nonsens er ute, selv om enkelte nok ligger på grensen.

Men ellers er det i stor grad fritt fram. Ikke det at vi har sett mange paralleller til Frank Zappa, som kalte ungene sine Dweezil og Moon Unit, eller Bob Geldofs Little Pixie, Fifi Trixibelle og Peaches Honeyblossom, men:

- Vi er jo nå beriket med Gudergod, Selveste og Tog. Hva blir det neste? Trikk? Fly? Scooter? spør Helleland.

Han er ikke overvettes begeistret for det han betegner som nærmest et frislipp av navnevalget.

- Vi har tross alt 30 000 navn å velge mellom, med 70 000 ulike skrivemåter. Så det burde la seg gjøre å finne noe selv for de mest kresne og kreative.

Men enkelte vil jo gjerne skille seg ut.

- Mange er ute etter originale navn. Ask og Embla var for eksempel originalt nylig, sier Botolv Helleland.

- Når jeg blir spurt om råd, pleier jeg å si at folk skal se etter i slekta. Jeg tilrår norske navn med norsk stavemåte.

- Mitt navn, Botolv må vel for eksempel kunne kalles både originalt og tradisjonelt. Det var vanlig i middelalderen og fram til moderne tid, men finnes så å si ikke i dag. Borghild er også lite brukt i dag, men var svært populært på slutten av 1800-tallet.

- Som språklig nasjon er det viktig å videreføre den navneskatten vi har, og på den måten uttrykke vår identitet. På samme måte som andre land uttrykker sin identitet med sine navn, sier navneforskeren Botolv Helleland.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

De lange trendene

Før år 1000 brukte vi de gamle nordiske navnene.

I perioden cirka 1000 til tidlig 1800-tall var det kristne navn som dominerte. De startet ut i konkurranse med de nordiske, men tok i stor grad over i perioden 1600 til 1800. Vi snakker her om navn som Peder, Christian og Kristine.

I senmiddelalderen, fra cirka 1400, kom en trend med tyske navn, Henrik, Albert, Magnhild, Grete, Valborg.

En tilsvarende trend med først franske og deretter russiske navn kom på 1700- og 1800-tallet: André, Emil, Marianne, Jeanette, og for eksempel Olga og Sonja.

På midten av 1800-tallet kom så Den nordiske navnerenessansen, en parallell bølge i Norge og Sverige som varte fram til midten av det tjuende århundre. Inspirert av nasjonale følelser, dukket Bjørg, Jan, Geir, Per, Lasse Hjalmar, Solveig, Borghild, Ingrid, Ingeborg, Einar og Harald opp igjen.

Det tjuende århundre ga oss så en angloamerikansk trend. Vi fikk navn som Arthur, Frank, Edith og Kate.

Og mot slutten av forrige århundre - trenden med flerstavede bibelske navn. Thomas, Kristian, Martin, Andreas, Markus.

Anne og Ola har imidlertid ligget stabilt nær navnetoppen i århundrer, godt hjulpet av skikken med å kalle opp barna etter sine foreldre. Anna (Anne) og Olav (Ole, Ola) ble svært vanlige gjennom helgendyrkingen i middelalderen.

Skikken med å kalle opp etter slektninger holdes fremdeles i hevd av mange.

Emneord