Mang en fiolinmaker har prøvd å avsløre hemmeligheten bak den himmelske lyden i en Stradivarius - uten hell. En ny hypotese foreslår noe så verdslig som at klimaet er nøkkelen.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Hvorfor er lyden i instrumenter fra fiolinmesterne på 1600- og 1700-tallet overlegen, sammenlignet med dagens instrumenter?
I flere hundre år har “Gåten fra Cremona” plaget instrumentmakere og eksperter.
Hemmelig ingrediens?
Den populære oppfatningen er at ferdighetene til de italienske fiolinmakerne var kombinert med en hemmelig ingrediens, eller udokumentert teknikk. Dette skal ha gitt instrumentene den fyldige lyden som får profesjonelle musikere til å sikle på hakebrettet.
Var det lakken? En kjemisk behandling? Ble treverket kokt eller tørket? Hvor lenge ble det lagret? Ble skadelige kjemikalier vasket ut av treet? Brukte de kanskje treverk fra gamle kirker og katedraler?
Alle disse forklaringene har blitt funnet å være mangelfulle. Så hva var det da med fiolimakerne fra Cremona?
Tre familier
"Fin fiolin: Dette er stradivariusen Messias, verdt over 100 millioner norske kroner."
Fiolinen ble først utviklet i Nord-Italia rundt 1550. Instrumentet fikk sin karakteristiske lyd etter fremkomsten av de berømte fiolinmakerfamiliene Amati, Stradivari og Guarneri, og senere ved restaureringen av instrumentene de laget, på 1800-tallet.
Den aller mest berømte fiolinmakeren av dem alle, var Antonio Stradivari. Han hadde verkstedet sitt i Cremona, side om side med de andre familiene, og lagde til sammen mer enn 1 100 instrumenter - fioliner, gitarer, bratsjer og celloer. Mer enn 600 av dem har overlevd frem til i dag.
Stradivari lagde for eksempel verdens mest berømte og kostbare fiolin: Messias. Den ble nylig identifisert som ekte, etter en lang diskusjon om den var en forfalskning, og verdien er estimert til over 100 millioner norske kroner.
Treverket
Ikke så rart at gåten fra Cremona har fått mange herrer til å legge sine hoder i bløt. Enkelte uromantiske sjeler hevder riktignok at de gamle italienske instrumentene først og fremst er myteomspunnet, og ikke egentlig noe bedre enn dagens fioliner. Dem om det. De skal ikke få ødelegge denne historien i alle fall.
Fiolinmakere har alltid visst at det er valget av treverk som gjør den store forskjellen. De foretrekker gjerne lønn til ryggen, ribbene og halsen, mens de bruker gran til toppen. Disse treslagene har overlegne akustiske og mekaniske egenskaper, med minst energitap på grunn av intern friksjon.
Stradivari og de andre eminente fiolinmakerne i Cremona brukte sannsynligvis den nærliggende skogen i de sørlige italienske alpene som kilde for treverk.
Tette årringer
Klimatologen Lloyd Burckle fra Columbia University og årringeksperten Henri Grissino-Mayer fra University of Tennessee foreslår at dette treverket utviklet spesielle akustiske egenskaper fordi det vokste under en lengre periode med lange vintre og kjølige sommere. Når det er kaldt vokser trærne saktere, og årringene blir tettere.
- Jeg var forundret over at ingen hadde tenkt på dette før: Forholdet mellom fiolinene, trærne de var laget av, klimaet som eksisterte når de vokste, og hvordan det påvirket treets tetthet og skapte en overlegen tonal kvalitet, sier Grissino-Mayer.
Maunder Minimum
Annonse
Klimaperioden som rådet i Europa, og kanskje i mye av verden, fra 1645 til 1715, har fått navnet Maunder Minimum, oppkalt etter astronomen E. W. Maunder som dokumenterte lav solaktivitet i denne perioden. Færre solflekker sammenfalt med en skarp nedgang i temperaturen i det vi kaller Lille istid (ca 1450 til 1850), noe som innebar en svært kald periode i Vest-Europa.
Maunder Minimum er tydelig i årringene fra høytliggende skoger i de europeiske alpene. De lange vintrene og kjølige sommerene produserte trær med langsom og jevn vekst - ettertraktede egenskaper for å lage kvalitetsinstrumenter.
Antonio Stradivari ble født ett år før Maunder Minimum begynte, og produserte sine mest verdsatte instrumenter mot slutten av denne perioden.
Fiolinskogen
Fiolinmakerne i Cremona brukte på denne tiden det trematerialet de hadde tilgjengelig; nemlig trærne som hadde vokst under kalde forhold. Faktisk finnes det en velkjent skog i den østlige delen av Trentino i Italia, som kalles Fiolinskogen, kjent blant instrumentmakere for grantrær med god resonans.
Trær som vokser høyt i hellinger mot nord, kanskje også i tynn og næringsfattig jord, har den langsomme veksten og tette strukturen som gir den rette styrken og tonen. Med en lang, kjølig periode på toppen, har det oppstått unike forhold som ikke har kommet tilbake i Italia siden.
- Kan ha gjort forskjellen
- At Maunder Minimum sammenfalt med et høydepunkt for fiolinmakerne fra Cremona, kan ha gjort forskjellen for fiolinenes tone og briljans, skriver forskerne i sin rapport.
Det var klimatologen Burckle som først oppdaget at produksjonen av de beste fiolinene skjedde samtidig med den kalde perioden. Han kontaktet årringeksperten Grissino-Mayer, som tidligere har vært med på å autentifisere Messias.
Han utarbeidet en kronologi over 500 år, fra år 1500 til i dag, for 16 høytliggende skogområder med lerketre, lønn og gran - i fem land fra Vest-Frankrike til Sør-Tyskland. Han oppdaget en periode med langsom vekst uten sidestykke, fra 1625-1720, karakterisert av kompakte, smale årringer.
Arbeidet ble publisert i juli i det relativt smale tidsskriftet Dendrochronologia - et tidsskrift for vitenskapen om årringer.
