Globaliseringen kan være kulturell, politisk og økonomisk. (Illustrasjon: Colourbox)

Hva er globalisering?

Globalisering har blitt det mest populære begrepet for å forstå vår samtid. Men hva betyr det egentlig? Og hvorfor har vi fått en politisk debatt for og mot globalisering?

4.6 2002 07:00

Regel nummer én når man skal forstå globaliseringen er å innse at det handler om en prosess og ingen tilstand. For eksempel: hvis du har en vanlig mobiltelefon og reiser til USA, kan du raskt fastslå at verden ikke er globalisert. Mobilen virker ikke, fordi amerikanerne har et annet nettsystem enn andre deler av verden. Tilsvarende variasjoner finnes på alle andre områder - verden er fortsatt full av forskjellighet.

Men den blir altså stadig mer sammenvevet. Vanligvis skiller man mellom globalisering på tre ulike områder, kulturelt, politisk og økonomisk.

Kulturell globalisering

Kulturell globalisering handler om fremveksten av en slags “global kultur”, et stadig større sett av referanser som mennesker i alle verdens land forholder seg til. Ungdom over hele verden hører på den samme musikken, har de samme heltene og ønsker seg de samme statussymbolene.

Forskerne er uenige i oppfatningen om hvilken grad av felleskultur dette innebærer, men det er i hvert fall klart at tendensen er økende. I tidligere tider var det dessuten bare de øverste samfunnslag som fulgte internasjonale trender, nå gjelder det alle.

Politisk globalisering

Politisk globalisering handler om utenrikspolitikkens inntreden på nær sagt alle områder, eventuelt opphøret av skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk. På den ene siden bruker politikerne stadig mer av sin tid på deltakelse i internasjonale eller globale institusjoner hvor overnasjonale strategier og spilleregler diskuteres og samkjøres. På den andre siden finnes det i dag knapt et saksfelt hvor politikerne utelukkende kan forholde seg til et rent nasjonalt perspektiv.

Omfanget av internasjonale regelverk og forpliktelser er enormt, dessuten kan man få store problemer (f.eks. med rentenivået) dersom man prøver å gå sin egen vei uten hensyn til at man er koblet på et internasjonalt system.

Økonomisk globalisering

Økonomisk globalisering handler om hvordan økonomiske aktører (både stater og næringsliv) veves sammen i et felles system. Den internasjonale handelen har aldri vært større i dag, og mesteparten av den foregår innad i og mellom transnasjonale selskaper som opererer over hele verden. Samtidig er kapitalmarkedene deregulert, hvilket betyr at det ikke lenger finnes noen standard med fast verdi. Valutasvingningene som følger av dette er blitt utgangspunktet for en av verdens største næringer - valutaspekulasjon. Selv et land med god økonomi kan havne i krise dersom det skjer store valutasvingninger i et annet land - vi er vevd sammen i et slags skjebnefellesskap.

Hva er det som driver globaliseringen fremover?

Utallige forskere har forsøkt å forstå dynamikken i denne prosessen, og alle universiteter og læresteder med respekt for seg selv studerer fenomenet. Det er bred enighet om at den teknologiske utviklingen er svært viktig, fordi den har skapt en enorm mobilitet. Alle anerkjenner også at politiske og økonomiske interesser utgjør sentrale drivkrefter, men det er stor uenighet om hvilken av disse faktorene som har føringen.

Rett etter andre verdenskrig var det størst oppmerksomhet rundt den politiske globaliseringen, man ville samle all verdens folk i en global organisasjon (FN) for å sikre freden. Senere ble den kulturelle globaliseringen viktigst, ikke minst motivert av ønsket om å begrense den såkalte “amerikaniseringen” som raste over kloden.

I dag er det den økonomiske globaliseringen som står i fokus.

Historikere påpeker til stadighet at økonomien var omtrent like globalisert før 1. verdenskrig som i dag, - at dagens situasjon altså ikke er ny. Men i praksis er en slik vurdering for snever, ettersom dagens økonomiske globalisering foregår i en helt annen kontekst enn den gangen. Vi ser nå utviklingen av et globalt “frihandelssystem” regulert av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Når Kina og Russland snart er integrert i dette samarbeidet, vil omtrent 98 prosent av verdenshandelen måtte forholde seg til det samme regelverket.

WTO arbeider etter prinsippet om at alle land skal behandle utenlandske varer likt med varer produsert i deres eget land. Dersom en skoprodusent fra Italia lager billigere sko enn en skoprodusent på Gjøvik - har ikke norske myndigheter lov til å legge toll på de italienske skoene for å gjøre dem dyrere i norske butikker, selv om det kanskje ville berget mange arbeidsplasser i Gjøvik.

Effektivt med internasjonal arbeidsdeling

Grunnen til at landene forplikter seg til å følge slike spilleregler, til tross for at de ofte er upopulære blant de som må lide, er at internasjonal arbeidsdeling har vist seg å være en effektiv vei til velstand. Norge er et av verdens beste eksempler på det. Vi har nærmest gitt opp å produsere f.eks. klær og elektrisk utstyr - det kan andre gjøre langt mer effektivt og billigere.

På samme måte som globalisering er en prosess, er også utviklingen i WTO en prosess. Nedbyggingen av handelshindre, som gjerne kalles liberalisering, er nemlig langt fra målet om full frihandel. Alle land har spesielle preferanser som gjør at de vil skjerme deler av sitt eget næringsliv, og WTO-samarbeidet handler derfor først og fremst om å forplikte landene til en gradvis nedtrapping av slike buffere.

I Norge og i EU-landene er det først og fremst landbruket som skjermes. Det Vesteuropeiske landbruket ville blitt fullstendig utkonkurrert av andre land dersom vi ikke hadde subsidiert det og lagt toll på varer utenfra. I følge Norsk institutt for landbruksforskning er hvert årsverk i det norske landbruket støttet med hele 250 000 kroner hvert år.

For og imot globalisering

Det er den økonomiske globaliseringen som gjør at vi nå har fått en stadig mer fremtredende politisk debatt for og mot globalisering. Tilhengere av den økonomiske globaliseringen argumenterer med at globalisering er bra fordi det skaper velstand for alle.

I tråd med “likebehandlingsprinsippet” hos WTO, hevdes det at frihandel er en voldsom motor for effektivitet og dermed vekst. Det pekes ofte på “de asiatiske tigrene”, en rekke asiatiske land som på få år gikk fra fattigdom til velstand på grunn av at de åpnet sine grenser for internasjonal arbeidsdeling.

Kritikerne av økonomisk globalisering tar vanligvis utgangspunkt i statistikk som viser at de globale forskjellene mellom fattig og rik øker, liberalisering til tross. BNP per innbygger har også sunket i en rekke regioner, som i Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara.

Noen av kritikerne kan kalles globaliseringsmotstandere, fordi de ønsker å forankre økonomien lokalt/nasjonalt, slik at den kan styres (politisk) og ikke følge markedsprinsipper.

Andre kritikere, såkalte reformister, fokuserer på at den økonomiske globaliseringen slik den foregår i dag er svært urettferdig og krever justeringer. Deres viktigste kritikk er at idealet om frihandel bare er en myte, som tilslører at de sterkeste økonomiske aktørene er i ferd med å forme spillereglene slik det passer dem.

Når det gjelder WTO er det for eksempel påpekt (blant annet av organisasjonens påtroppende generaldirektør Supachai Panitchpakdi) at de rike landene ikke følger opp sine løfter om å gi de fattige landene markedsadgang. Ettersom de fattige landene ofte bare har landbruksprodukter å selge, og de rike landene ikke ønsker å se sine egne bønder utkonkurrert, er man havnet i en “låst” situasjon.

De fattige landene blir nemlig presset, ikke bare gjennom WTO, men også Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), til å liberalisere og tilpasse seg markedskreftene. Globaliseringskritikerne mener at dette representerer et overgrep, fordi de fattige landene ofte verken kan eller får lov til å skjerme seg på samme måte som de rike.

Konsernstyrt globalisering

Globaliseringskritikerne er også motstandere av det de kaller “konsernstyrt globalisering”. Her handler det om hvordan transnasjonale selskaper underminerer nasjonalstatenes muligheter til å ta styre utviklingen. På den ene siden er de i ferd med å overta det som tidligere var fellesskapets eie, gjennom privatisering av televerk, post, jernbane, helseforetak, etc. På den andre siden opererer de ofte med datterselskaper i såkalte skatteparadiser, slik at deres store inntekter ikke kanaliseres tilbake til fellesskapet.

51 av verdens 100 største økonomier er nå transnasjonale selskaper, mens 49 er land. Et eksempel på hvor mektige de er blitt fikk vi da USA nylig fikk sparket lederen for FNs klimapanel. Det skyldtes (i følge en rekke anerkjente amerikanske medier, forskere og opposisjonspolitikere som Al Gore) at oljeselskapet ExxonMobil ikke ønsket ham. Bush-administrasjonens nære forbindelser til oljeindustrien regnes også som årsaken til at USA ikke signerer Kyoto-protokollen om redusering av klimagasser.

Nasjonalstatene bestemmer

De frihandelsvennlige globaliseringstilhengerne erkjenner at mye av kritikken er relevant, men slår gang på gang fast at fokus må rettes mot nasjonalstatene og ikke globaliseringen i seg selv. Det er nasjonalstatene som bestemmer WTOs regler, det er nasjonalstatene som lager handelshindre, det er nasjonalstatene som lar de transnasjonale selskapene få stadig mer makt og innflytelse. Dersom man er uenig i nasjonalstatenes bestemmelser, ja så får man prøve å påvirke nasjonalstatene til å handle annerledes.

Debatten om globaliseringen, inkludert den politiske kampen knyttet til den økonomiske utviklingen, har langt fra fått noen konklusjon. Men noe er man i ferd med å bli enige om, og noen myter er punktert.

For det første er det stadig mindre som tyder på at globalisering av kulturen betyr en ren ensretting. Det er riktig at mange språk og kulturfelleskap er i ferd med å forsvinne, men denne historiske prosessen er det først og fremst nasjonalstatene som har ansvaret for gjennom sin integrasjonspolitikk. Faktisk er det i dag overnasjonale institusjoner som EU som arbeider for å styrke minioriteter i medlemslandene. Eksempelvis hevder de svenske samene at det var EU som presset svenske myndigheter til å anerkjenne dem som minioritet. I tillegg har det vist seg at den stadige raskere utvekslingen av kulturuttrykk over landegrensene har skapt en mengde nye subkulturer og mangfold.

Når det gjelder den politiske globaliseringen, er det forlengst erkjent at FN har meget begrenset makt. Få, om noen, tror heller at det er mulig å bygge en global “regjering”. Såkalt “demokratibygging” i svake land verden over har overtatt som det fremste virkemiddelet for å fremme freden, - det inkluderer både bistand, sanksjoner og i nødsfall humanitær intervensjon. I dette perspektivet, kan man si at en globalisering av demokratiske prinsipper og menneskerettigheter er blitt det fremste politiske målet.

Til sist: partene i debatten om den økonomiske globaliseringen er i ferd med å enes på noen viktige punkter. Frihandel kan være fruktbart, men den kan ikke alene bringe de fattige landene inn i velstand. Det behøves en rekke ulike betingelser og virkemidler (inkludert demokratibygging), og disse må til en viss grad være tilpasset det enkelte land.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.