IS, Al-Qaida og Taliban er bare tre av flere ekstreme sunni-islamske grupper med militær suksess de siste årene.

– Dette handler først og fremst om at det finnes land med politiske institusjoner som ikke fungerer, slår den franske professoren i statsvitenskap Francois Burgat bastant fast.

Midtøsten-forskere ved Universitetet i Oslo har i et eget forskningsprosjekt sett på utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika etter Den arabiske våren i 2011. De har samarbeidet med et tilsvarende fransk forskningsprosjekt. Forskerne var nylig samlet til konferanse ved Universitetet i Oslo for å presentere resultater av arbeidet sitt.

Ubrukelige diktatorer

Politiske institusjoner er et vidtfavnende begrep i statsvitenskap. Det omfatter alt fra politiske partier og domstoler, til lover om eiendomsrett og en stat som rimelig rettferdig fordeler samfunnets goder.

– Så lenge de politiske institusjonene som skulle ha organisert disse samfunnene ikke fungerer, så er det dette vi får, sa Francois Burgat – med henvisning ikke minst til terrororganisasjonen IS.

Han trekker fram president-familien Assad sitt Syria som et godt eksempel på et land der de politiske institusjonene har sviktet.

Burgat minnet også om at det er vi i Vesten, ikke minst Frankrike, som har støttet opp om en rekke ubrukelige diktatorer. Herskere som folkene i Midtøsten og Nord-Afrika ikke selv har villet ha som ledere.

Vår tids opprørsideologi

Brynjar Lia er professor i midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo med militant islamisme som forskningsfelt. Han har særlig vært opptatt av utviklingen av militant islamisme eller «jihadisme» i Den arabiske verden etter 2011 og har forsket på hvordan grupper som IS og Al-Qaida forsøker å vinne kontroll over territorier og etablere noe som ligner på en ekte stat. 

Bildet etter snart 15 års internasjonal kamp mot jihadistiske terrorgrupper som Al-Qaida og IS, er at jihadismen tilsynelatende står sterkere enn noen gang. Spørsmålet er hvorfor de har lyktes?

– Jihadist-bevegelsen er en transnasjonal opprørsbevegelse som er svært vanskelig å bekjempe militært, sier Brynjar Lia.

– Vi er vitne til noe som kan slås ned ett sted, bare for å springe opp igjen et annet sted.

– I tillegg har jihadismen som ideologi vunnet en ubestridt plass som vårt tids herskende opprørsideologi, kanskje på samme måte som marxismen i dets ulike avskygninger inspirerte de fleste opprørsgrupper i den tredje verden for en generasjon tilbake.

USAs tilbaketrekking

Brynjar Lia setter framveksten av IS og revitaliseringen av Al-Qaida-lojale jihadistgrupper delvis i sammenheng med hvordan USA har trukket seg tilbake fra Midtøsten.

– USA har under Barack Obama ikke villet spille den dominerende rollen i Midtøsten som supermakten gjorde tidligere. Det har gitt jihadistgrupper mulighet til å vokse, noe man så spesielt tydelig i Irak.

Viktig er det også at jihadistgruppene er blitt stadig mer profesjonelle, på grunn av den lange erfaringen de har i å sloss opprørskriger mot teknologisk overlegne motstandere, påpeker professoren.

– Dette er ikke lenger isolerte terrorceller som opererer i det skjulte. Det dreier seg i stadig større grad om bevegelser som spiller en rolle i samfunnet rundt seg, og de gjør det på måter vi ikke har sett tidligere.

Stat, emirat, kalifat

Jihadistgrupper har altså lyktes med å opprette det de selv kaller «stater», «emirater» og «kalifat».

Forskere kaller dem heller «protostater». Dette er enheter som utfører en del av de oppgavene en stat skal ha – som å få tømt søppel, kreve inn skatter og håndheve lover – men som på andre områder ikke kan kalles stater, spesielt fordi de mangler internasjonal anerkjennelse.

Både i Jemen og Libya finnes det nå slike IS- eller Al-Qaida-styrte protostater. I Somalia i Øst-Afrika kontrollerte inntil nylig den Al-Qaida-tilknyttede jihadist-gruppen Shabaab betydelige deler av landet. Mest kjent er likevel IS i Syria og Irak.

Lia har også sett på hvordan IS har forsøkt å eksportere sin statsmodell til flere land enn Irak og Syria.

– Dette har de bare lyktes med i begrenset grad, konstaterer Lia.

Støtten til IS blant folket

Både Brynjar Lia og flere andre Midøsten-eksperter tror støtten til jihadistgrupper som IS er nokså begrenset blant folk flest i Midtøsten og Nord-Afrika, selv om dette varierer mye fra land til land.

Denne begrensete oppslutningen er likevel tilstrekkelig til å skape en kritisk masse av tilhengere.

Slik blir grupper som IS i stand til å drive omfattende rekruttering av krigere både fra landene der de opererer og fra andre deler av verden. De blir også i stand til å finansiere virksomheten sin.

Middelklassens revolusjon

Midtøsten-konferansen på Universitetet i Oslo rettet også søkelyset mot selve det vi tenker på som Den arabiske våren: Revolusjonene i land som Egypt og Tunisia.

Det kan ved første øyekast virke som om den arabiske våren fra 2011 er blitt til vinter igjen. Men under overflaten er mye endret, mener forskere i dette prosjektet.

Viktigst er det at middelklassen i Midtøsten og Nord-Afrika har reist seg mot de autoritære regimene de levde under.

Dette er ikke spesielt for disse landene. Mange revolusjoner, helt fra den franske i 1789, har vist at det nesten alltid er middelklassen som går foran i samfunnsopprør mot de gamle elitene.

At dette ble så dramatisk i Midtøsten og Nord-Afrika, må ses i sammenheng med at regionen er den minst demokratiske i verden.

Ikke de fattiges revolusjon

– Opprørene i Midtøsten og Nord-Afrika var ikke en sosial revolusjon, sier Bjørn Olav Utvik, professor ved Universitetet i Oslo. Det var altså ikke en revolusjon hvor fattige mennesker gikk i spissen.

– Viktigst var middelklassens og den lavere middelklassens krav om demokratiske reformer.

– Skal vi forstå den arabiske våren, må vi også forstå at det er flere ting som foregår samtidig. Middelklassens opprør mot autoritære ledere er bare en av dem. Etniske konflikter er annen viktig dimensjon.

For akkurat som i det tidligere Sovjetunionen, hadde de autoritære regimene i Midtøsten lagt lokk på konflikter mellom etniske grupper. Når dette lokket ble fjernet slik vi så i blant annet Irak, så fikk vi blodige konflikter mellom sjiaer og sunnier, og mellom kurdere og arabere.

I Irak er det den tidligere undertrykte sjia-majoriteten i befolkningen som, gjennom demokratiske valg, nå har fått statsministeren i landet og mye av makten over staten.

Ikke mulig å legge på lokket

I Midtøsten har Vestens innblanding i landenes politikk i mange år vært et hett tema.

– Dette er omdiskutert, men jeg mener at de globale stormaktenes mulighet til å styre utviklingen i denne delen av verden er mindre i dag enn den har vært noen gang siden 2. verdenskrig, sier Bjørn Olav Utvik.

I likhet med Brynjar Lia, peker han altså på USAs og andre stormakters tilbaketrekning som en mulig medvirkende faktor til den omfattende uroen i regionen. En analyse som delvis står i kontrast til det du ofte kan lese i media, nemlig at stormaktenes innblanding har mye av skylda for alt som går galt i Midtøsten. 

Selv om Den arabiske våren igjen har blitt til vinter i flere land, så tror ikke Utvik at vi vil få se en full retur for de gamle autoritære regimene, slik situasjonen kan virke som i Egypt.

De gamle korrupte regimenes tid er forbi, mener han.

– Noen prøver å legge på lokket igjen. Men de vil neppe klare det.