Månen har ingen atmosfære, og dermed ingen vind som kan virvle støv og sand opp fra bakken. Likevel ser det ut til at en mystisk storm feier langs den skarpe linja som skiller månedagen fra månenatta.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
I løpet av et par hektiske dager i desember 1972 satte astronautene opp de siste forsøkene på månens overflate. Ett av dem var Lunar Ejecta and Meteorites Experiment (LEAM), som skulle undersøke støvskyer fra meteoritter som fra tid til annen krasjer inn i måneoverflata.
I tillegg til meteorkrasj, fanget instrumentene inn data som var så merkelige at nye forskere fremdeles fatter interesse for dem. Resultatene tydet nemlig på at en slags støvstorm følger randen der natt blir til dag, skriver NASA.
- Til alles overraskelse så LEAM store mengder partikler hver (måne)morgen, for det meste fra øst eller vest, og med lavere hastighet enn ventet av støv fra meteornedslag, sier Gary Olhoeft fra Colorado School of Mines til Science@NASA.
Men uten atmosfære finnes det jo ingen vind til å virvle opp støvet. Så hva er det egentlig som skjer der oppe?
Elektriske ladninger
Sannheten er at ingen er helt sikre. Men noen forslag finnes det heldigvis.
"Den hvite boksen i forgrunnen er LEAM."
- Dagsida på månen har positiv elektrisk ladning, og nattsida har negativ ladning. I møtet mellom dag og natt kan statisk elektrisk støv bli skjøvet sidelengs over lysskillet, sier Timothy Stubbs fra NASA.
Og forskerne har grunn til å tro at et eller annet foregår i forbindelse med solstreken som beveger seg over måneoverflaten. Astronautene fra Apollo 8, 10, 12 og 17 beskrev nemlig også merkelige fenomener i forbindelse med soloppgang og solnedgang der oppe.
Oppe fra banen så romfarerne bånd eller “skumringsstråler” hvor lyset så ut til å bli filtrert igjennom støv som svevde over måneoverflata, skriver NASA.
Skummelt støv?
Det er millioner av år med jevn pepring fra verdensrommet som har gjort månen til et støvete sted. Utallige nedslag har malt steinen på overflata til sand og støv. Og det kan nok være greit å vite litt mer om dette støvet før nye astronauter slår seg til der oppe.
Erfaringene fra sist gang kan nemlig tyde på at de ørsmå partiklene kan lage trøbbel for eventuelle beboere.
Få timer etter at den rundt 300 timer lange dagen hadde begynt der oppe, ble nemlig måleutstyret til LEAM så varmt at det bare måtte slås av. Dette kan bety at det elektrisk ladede støvet klistret seg til instrumentet, slik at overflata absorberte solstrålene i stedet for å reflektere dem.
Og slikt kan det jo være en fordel å finne ut av før man slår seg til. Innen de neste 10-15 åra tror nemlig NASA at menneskene vil vende tilbake til månen, med planer og å snekre sammen en permanent base i det støvete landskapet.
