Hekseprosessene er en av de mest omtalte begivenheter i Europas historie. All omtalen er dessverre ikke like presis. Pax leksikon anslo i sin tid at mellom ni og 30 millioner hekser havnet på bålet eller ble tatt livet av på andre måter. Hvilket innebærer at det må ha stått en heks og brent mer eller mindre kontinuerlig på hvert torv Europa rundt.

Dette er, for å si det forsiktig, en overdrivelse. Dagens hekseforskning opererer med 40 - 50 000 ofre, de mest radikale strekker seg til 100 000. De langt fleste mennesker i Europa, selv i hekseprosessenes verste perioder, så aldri noen heks bli brent. Og ikke hadde de muligheten til det heller.

Ivrige nordmenn

Andre utbredte forestillinger er at heksebrenningen hører middelalderen til. Det gjør den ikke. Det var primært på 1500- og 1600-tallet at heksebålene ble tent. Mange lever også i den tro at Norge i hovedsak ble spart for disse grusomhetene. Det ble vi ikke. Med i overkant av 300 mennesker på bålet var vi blant de ivrigere heksebrennerne. Isolert sett var Finnmark et av de verste områdene overhodet.

Den mest bisarre forestillingen om hekseforfølgelsene, som ligger i bunnen for Pax leksikons friske tall, har sitt opphav hos den britiske egyptologen og folkloristen Margaret Murray. I 1922 hevdet Murray at heksene var medlemmer av en hemmelig hedensk sekt, som førte videre en urgammel førkristen fruktbarhetsreligion.

Denne forestillingen - som langt på vei aksepterte de gamle heksejegernes syn på heksene, om enn med omvendte fortegn - ble svært utbredt og lever fortsatt videre blant paganister og noen feminister - lenge etter at den ble diskreditert av forskningen.

Norges mest kjente sak

At man har fått et mer realistisk anslag på tallet, innebærer ikke at prosessene ikke var fryktelige. For den som ble rammet var det en like grusom skjebne. Nils Gilje - professor i filosofi og tilknyttet Institutt for kulturstudier og kunsthistorie ved Universitetet i Bergen - tar i boken Heksen og humanisten for seg én av disse enkeltskjebnene.

7. april 1590 ble Anne Pedersdatter brent på bål på Nordnes i Bergen. Hun var anklaget for å være heks, og ble funnet skyldig av en rekke av Bergens fremste menn. Det er Norges kanskje mest kjente heksesak.

La det med en gang være sagt: Nils Gilje har skrevet en utmerket bok. Det er i det hele tatt gode tider for hekselitteraturen hertillands. I fjor kom Rune Hagens Hekser. Fra forfølgelse til fortryllelse - en utmerket innføring i hekseforfølgelsene, med særlig vekt på Norge. Hagen har forøvrig vært fagkonsulent på Giljes bok.

Heksen og humanisten er delt i tre. I den første delen presenterer Gilje oss for saken mot Anne Pedersdatter og for byen hvor saken fant sted. Den andre tar for seg Annes mann, Absalon Pederssøn Beyer, en av samtidens fremste humanister her til lands. Den tredje delen behandler hekselæren - demonologien - og tolkninger av den.

Innfule bergensere

Gilje lykkes svært godt i sin fremstilling av samtidens Bergen. Han viser oss et folk som det ikke er så lett å like. De er innfule, hevngjerrige, uopplyste og tyr lett til vold. Kombinert med forestillingen om at det blant dem lever mennesker som, med magiske virkemidler, kunne kaste sykdom og død på dem, deres kjære og deres barn, er dette en eksplosiv mikstur.

Gilje viser at forestillingen var dypt rotfestet i befolkningen, at forestillingen om onde trollfolk var svært utbredt. Anne Pedersdatter og hennes mann delte selv denne troen - ja, Anne anklaget, før hun ble tiltalt som heks, en navngitt kvinne for hekseri.

Å forstå de som ble brent kun som ofre for en ond ideologi tvunget nedover dem ovenfra blir derfor for enkelt. Hekseprosessene hadde ikke vært mulig uten en bred folkelig aksept for tanken om ondsinnet trolldom.

Men det var først når øvrigheten overbeviste seg selv om at trollfolk stod i ledtog med fanden sjøl at heksebålene ble tent. Tidligere hadde denne øvrigheten, hvilket vil si presteskap og embetsstand, demmet opp for hevngjerrigheten.

Nå gav de den fritt utløp, samtidig som de selv - overbevist som de var om at en sammensvergelse av Satans tjenere undergravde det i utgangspunktet skjøre samfunnet - stirret rundt seg med paranoide blikk.

Eliten var med

Eliten bidro til hekseforfølgelsene med forestillingen om at onde trollfolk var Satans håndlangere. I henhold til denne forestillingen, den såkalte demonologien, eksisterte det i det skjulte en sammensvergelse av mennesker, i hovedsak kvinner, som hadde inngått en pakt med Djevelen.

Disse heksene utøvde skadevoldende trolldom rettet mot mennesker og dyr, de tok del i heksedanser og heksesabatter og de hadde beseglet pakten med å ha sex med Djevelen.

De levde blant oss som vanlige mennesker, men i det skjulte spilte de sin rolle i Satans renkespill. De var fiender av alt som var godt og de fortjente bare én skjebne - døden. For sa ikke selveste Bibelen at man ikke skulle la en trollkvinne leve?

Gilje presenterer oss for elitens verdensbilde via Annes mann. Absalon var utdannet fra København, hvor han under studiene bodde hos selveste biskop Peder Paladius, en av Europas fremste teologer og en iherdig motstander av trollkunst og hekseri.

Det er meget mulig at det var der Absalon traff Anne, som kan ha vært i tjeneste hos biskopen. Geble Pederssøn, Absalons fosterfar og biskop i Bergen, sørget for at han fikk fortsette sine studier i selveste Wittenberg. Her studerte Absalon under Philipp Melanchthon, en av reformasjonens fremste profiler.

Hekseri og astrologi

Absalon var med andre ord vel studert i den tidlige protestantismens lære og verdensbilde, hvilket inkluderte troen på hekser og trollfolk og, fascinerende nok, en dyp interesse for astrologi og tolkning av skyformasjoner - det siste var en av Absalons spesialiteter.

Giljes redegjørelse for dette magiske verdensbildet er et av bokens mest fascinerende partier. Melanchthon - som var reformasjonens praktiker, der Luther var ideologen - var selv svært opptatt av astrologi og læren om guddommelige tegn i naturen.

Absalon returnerte, sammen med Anne, til Bergen i 1552. Her levde han frem til sin død i 1575, først tilknyttet Katedralskolen, fra 1566 som slottsprest på Bergenhus. Men det kanskje viktigste han gjorde var å skrive dagbok, et skrift som er en viktig kilde til kunnskap om Bergen på 1550- og 1560-tallet.

Gilje bruker Absalon primært som en innfallsvinkel til å forstå samtidens magiske verdensbilde. Vi får ikke så mye grep om Absalon selv, men til gjengjeld et godt bilde av en akademisk elite som var overbevist om trollfolkenes eksistens og farlighet.

En viktig grunn til at de var særlig farlige akkurat “nå” var at de tidlige protestantene hadde sterke endetidsforventninger. Antagelig tolket de heksenes økede aktivitet, som man fikk kjennskap til gjennom det økende antall rettssaker, som et tegn på at dommedag var like om hjørnet.

Et disiplineringsprosjekt?

I siste del av boken gir Gilje en innføring i demonologien, som er god, og en redegjørelse for sitt teoretiske perspektiv, som ikke er fullt så godt. Gilje vil gjerne lene seg på Michel Foucaults disiplineringsbegrep og tolke den lærde demonologien som et ledd i elitens disiplinering av folket.

Som han selv innrømmer, er det flere problemer med dette, som at hekseprosessene kommer for tidlig i forhold til Foucaults modell.

Trodde på det selv

Min primære innvending er at det med et slikt perspektiv er lett å gjøre demonologien til et instrumentelt ledd i en prosess, heller enn et religiøst og kulturelt fenomen i seg selv.

Ikke at Gilje ser for seg at den er et vedtak fra den hemmelige komiteen som styrer historiens gang, slik en uvillig lesing av Foucault lett kan gi en følelse av at han så for seg. Men noe av kraften i demonologien som idé og, ikke minst, som trosforestilling, blir borte på veien.

Alt tyder på at eliten selv trodde de kjempet en kamp mot de ondeste av krefter, krefter som hvis de ikke ble bekjempet ville ødelegge alt godt i verden. Slik sett er hekseprosessene et godt eksempel på hvor galt det kan gå når konspirasjonsteorier får feste i maktens midte.

Giljes teoretiske utlegning bærer tydelig preg av at han ikke helt får kart og terreng til å stemme, den er da også så full av forbehold at det blir litt komisk. Kanskje burde han ha spart akkurat denne delen til en artikkel? Dette er likevel en liten innsigelse, og hans diskusjon med seg selv er både svært interessant og forbilledlig åpen og kritisk.

Hele den teoretiske utlegningen virker litt som et forsøk på legitimere en konklusjon som Gilje selv opplever som en smule vovet: At hvis Anna selv trodde at trollfolk kunne skade andre ved magiske midler, noe hun gjorde, og hvis hun selv trodde at hun var i stand til å skade andre, så var hun, i subjektiv forstand, skyldig i hekseri.

Nå er det ikke noe som tyder på at hun trodde hun selv hadde slike evner, så Gilje lar tvilen komme henne til gode, men tolkningen er rimelig nok.

At man på denne måten argumenterer for betydningen av å se historiske begivenheter i lys av samtidens verdensbilde (eller kanskje heller verdensbilder) innebærer ikke å ta steget ut i relativismen.

I mine øyne er det uproblematisk å hevde at Anna, gitt at hun hadde opplevd seg selv som heks og handlet som det, ville vært skyldig i hekseri i henhold til samtidens juridiske og teologiske forståelse og samtidig holde på at denne forståelsen, ikke minst den juridiske delen av den, og konsekvensene den fikk er aldeles forkastelige. Det er som Gilje påpeker forskjell på å forstå og å forsvare.

Offer eller “heks”?

Gjennom Giljes analyse fremstår Anna som noe mer enn et offer. Hun blir et handlende individ i sin samtid. Spørsmålet blir så hvordan hun handlet og utfra hvilke motiver.

Gilje spør seg selv om Anna Pedersdatter var på det rene med at andre trodde at hun hadde den slags evner som hun ble dømt for. Han anser det som sannsynlig. Spørsmålet blir da om Anna spilte på andres frykt for henne for å oppnå sine ønsker.

Gilje konkluderer med at dette er trolig og at hun i så fall spilte et farlig spill, et spill som til slutt ble i farligste laget.

Boken har noen svakheter. Fraværet av et register er frustrerende og bidrar til å redusere bokens anvendelighet. Hadde forskning.no operert med terningkast ville det ha kostet boken et øye.

Illustrasjonene er også et sørgelig kapittel. Det virker som de er der kun fordi det er fint med illustrasjoner, og de virker mer eller mindre tilfeldig slengt rundt i teksten. For de av oss som har lest en heksebok eller to, er det dessuten svært mange gamle kjenninger. Omslaget er også en trist affære, ikke minst fordi bildet forlaget har brukt er fryktelig uskarpt. Det finnes en skjerpings-funksjon i Photoshop, vet dere.

Bortsett fra det manglende registeret er dette likevel få og relativt lite viktige innvendinger. Alt i alt har Nils Gilje skrevet en svært lesverdig bok. Den er opplysende og underholdende, han gir en fascinerende introduksjon til en tidsepoke og dens verdensbilde, og han makter å gjøre en tildels komplisert faglig tilnærming til materialet både lettlest og informativ. Det er intet mindre enn imponerende.

Heksen og humanisten. Anne Pedersdatter og Absalon Pederssøn Beyer - en historie om magi og trolldom i Bergen på 1500-tallet
av Nils Gilje
Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke, 2003
263 sider
ISBN 82-450-0132-5