Hvis du er mann, har du kanskje problemer med å forstå hvorfor mange av nåtidens velutdannede kvinner har det vanskelig i hverdagen.

Kvinnene har jo en god bakgrunn, kan få en god jobb og tjene godt.

Og når de har pleid karrieren, kan de møte venninnene på kafé og vende hjem til en deilig familie med mange barn, i en lekker leilighet eller et lekkert hus – og selvfølgelig med en helt fantastisk mann.

Så hva er problemet?

Problemet er at karrierekvinnene har problemer med å finne balansen mellom de mange profesjonelle mulighetene og de mange kravene til hverdags- og familielivet – begge deler skal fungere når man vil framstå som den perfekte kvinnen.

Den harde kampen for å gjøre alt perfekt er blitt avdekket i to studier fra Roskilde Universitet. De tar for seg det at noen kvinner elsker å se det danske realityprogrammet De Unge Mødre, mens andre faller pladask for vampyruniverset i kjærlighetsserien Twilight.

Kvinner vil se andre kvinner som kjemper enda mer for å greie seg, og de skaper et pustehull i hverdagen ved å flykte inn i den romantiske litteraturen.

Kvinneekspert foran skjermen

Kvinners liv og hverdag, og synet deres på kjærlighet og parforhold, er generelt dårlig belyst i forskningen, men området har i flere år opptatt etnolog Sarah Holst Kjær. I 2009 skrev hun en doktorgradsavhandling om det gode parforholdet i storbyen, basert på en rekke intervjuer.

Nå er hun i gang med å hjelpe turistbransjen med hvordan man hanker inn par. Forskeren skriver samtidig en bok om synet på kjærlighet gjennom de siste århundrene, og analyserer hvordan middelklassekvinner i dag takler kravene i hverdagen.

Kjær arbeider ut fra et kjempemateriale, som omfatter både sosiologiske teorier og artikler fra nyhetsaviser – og for ordens skyld har hun sett samtlige episoder av Sex and the City.

Vi har bedt om hennes syn på saken, blant annet: Kan det virkelig stemme at velutdannede kvinner må leve opp til alle de høye kravene før de føler at de er en suksess?

– Helt klart. For middelklassekvinnene i dag handler det om at alt skal være ideelt på alle tenkelige måter, for det gir status. Man skal være velutdannet, bo fint, ha pene barn i den riktige barnehagen og ha en pen og klok mann som tjener godt. Det er prosjektet, sier Kjær, som er post.doc. på Senter for opplevelsesøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

– Bakgrunnen er at middelklassens historiske mål er idealet om å stige opp til borgerskapet. Vi vil hele tiden oppover, og føler at vi har lykkes når skjortene henger pent i skapet, og alle de riktige elementene er på plass.

– I de to nevnte studiene virker det som det er en naturlig del av «prosjektet» at man skal synes at man har det litt hardt, mens man jakter idealet sitt?

– Det er det også. Vi lever i en terapikultur hvor det handler om å ha et problem, ellers har vi ikke noe å snakke om. Vi lever i et senfreudiansk samfunn, hvor middelklassen har lært at vi kan snakke om problemene våre, at vi bør kommunisere i parforholdet, og at vi hele tiden skal utvikle oss og realisere oss selv. Og vi blir hele tiden bekreftet i det av medienes historier og programmer, i livsstilsmagasinene, i litteraturen og på universitetene.

– Grunnpremisset er at det er et problem som tilhører en kategori jeg kaller for selvkonstruerte livsstilsproblemer. Det er de som gir middelklassen identitet: «Uff, det er så vanskelig med å få endene til å møtes, selv om jeg får utbetalt 42.000 kroner i måneden og har tre yndige barn, et sommerhus og en lekker bil, selv om jeg reiser hele tiden og ser flott ut med Gucci-vesker og sko. Problemet er at jeg ikke har sex med mannen min.»

Samme problem i Skandinavia og England

– Problemet blir til et emne hos terapeuten eller blant venninnene, selv om det egentlig er et ikke-problem. De som har virkelige problemene drikker seg i hjel, er ikke elsket av noen, får aldri besøk av barna, spiser feil og røyker og har ingen tenner. Men dem hører vi sjelden om, for alt fokuset ligger på å lykkes.

– Og det er ikke bare meg som sier at middelklassekvinnene er drevet av prosjektet på den måten. Det gjelder alle de forskerne jeg kjenner, for det er nøyaktig det samme i resten av Skandinavia og England; det er en middelklassetrend i Nord-Europa, hvor kvinner har så mange muligheter. Det er et overskuddsfenomen som er helt historisk betinget.

– Hvilke røtter ser du tilbake i historien?

– Da det vestlige samfunnet ble industrialisert, fra 1700-tallet, ble det skapt idealer om funksjonsdelte sfærer, som for eksempl mann/kvinne og offentlig/privat. Mennene tok seg av det offentlige området, kvinnene det private. Kvinnen fikk hovedansvaret for hjem, barn, følelser, mannens ve og vel og familiens trivsel.

– Den forventningen har vi levd med i 300 år, opp gjennom eksistensialismen og videre gjennom terapeutiseringen, hvor alle sammen har lært å arbeide med oss selv og utvikle oss. Vi har hele tiden bygget ut dette synet, og i dag er det fremdeles et ideal at middelklassekvinnen skal være smilende og yndig, samtidig som hun skal realisere seg selv og sørge for karrieren ved siden av.

– Så det er på grunn av den historiske ballasten kvinner i dag føler seg så presset at de kan bruke De Unge Mødre og Twilight til noe?

– Det er helt klassisk at kvinner bruker litteraturen til å flykte fra hverdagen. Det har de gjort i mange år, fordi mennene dro av sted i krig og etterlot kvinnene med Jane Austen eller Goethe – bøker om kjærlighet, fornuft og følelser og alt det der.

– Det er en klassisk ventilfunksjon. Det er nødvendig for at hamsteren ikke skal bryte sammen når den løperen sin daglige runde i buret for å realisere seg selv og leve det lykkelige livet, som handler om å vise fram alle statussymbolene sine. Det er helt vanlig filosofi og sosiologi at kvinnene setter seg ned og hengir seg til elementer i kulturen, fordi det både lindrer og pirrer i et ellers travelt liv.

– De Unge Mødre gjør at kvinnene kan føle seg hevet over de lavere klassene, mens Twilight har noe mer erotisk over seg. Tanken om en vampyr som glefser tak i deg, vilt og voldsomt ved natterstid, minner om den freudianske, seksuelle innestengtheten fra den viktorianske tiden, da hjemmet var så ordnet og skjortene hang så pent i skapet at man måtte bruke slike forestillinger for å bli rystet ut av nevrosene.

Pressede kvinner vil ikke bytte med noen

– Når menn skal rase ut over problemer, går de ut og tar seg noen øl. Hvorfor gjør ikke kvinner det samme, i stedet for å flykte inn i kulturfenomener?

– Nå er det jo også et kulturfenomen å drikke, og menn har historisk sett han andre ventilfunksjoner eller verktøy til å håndtere problemer. Det offentlige rommet, vertshusene, er hans. Det ser for eksempel svært suspekt ut hvis en kvinne sitter alene i baren. Da lurer folk på om hun er prostituert, mangler venner eller er uattraktiv på annet vis. Ingen har problemer med at en mann sitter der, for det er hans domene.

– Det er det som skjer med industrialiseringen. Kvinnen får romanen hun kan synke inn i når hun ikke skal brodere eller passe barn, mens mannen får vertshuset, det offentlige rommet og de verktøyene som hører med der: «Min kone forstår meg ikke» er den virkelig klassiske løsningen.

– Når problemet går 300 år tilbake i tid, er det blitt så inngrodd at det er umulig å gjøre noe med?

– Det er et viktig poeng med denne historien: Ofte oppfatter man alle disse kravene, til både karriere og familie og parforhold, som forskjellige og motstridende. Men et sted har man glemt at det ikke finnes noen motsetning mellom et «jeg» og et «vi». Selv om lykkeprosjektet er i overensstemmelse med samfunnets idealer, så baseres alle aktivitetene først og fremst på individets egne ønsker.

– I dag kan middelklassen både forhindre uønskede barn, skifte ut partneren sin og ta en utdannelse for å realisere seg selv. Derfor er panikken rundt prestasjon og prioriteringer – som anses for å være den eneste mulige måten å forholde seg til virkeligheten på – egentlig ikke et uttrykk for individets uoverstigelige problemer, men snarere en demonstrasjon av det overflødighetshornet av gjeldende lykkeidealer man er så heldig å stri med. Diskusjonen om prioriteringer er snarere et uttrykk for hvor mye man kan få til.

– I terapiens tidsalder, når middelklassen snakker om seg selv og alle de vanskelige kravene, får vi samtidig også en mulighet til å demonstrere at vi – i motsetning til andre som ikke realiserer seg selv – nettopp klarer å leve opp til kulturens lykkeidealer om et meningsfullt liv.

– Så vil man bytte ut den vanskelige, overfylte hverdagen? Nei. For det vil være det samme som å gi avkall på lykkeidealene. Og det er altså også prestisjefylt å ha det travelt, særlig i tider med mye arbeidsløshet, sier Kjær.

Boken «Kærlighed» kommer etter planen ut på Aarhus Universitetsforlag mot slutten av måneden.

Referanse:

Ph.d.-avhandlingen «Sådan er det at elske»

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no