Varig hjerneendring etter skrekkterapi

Etter et par timers terapi satt folk med edderkoppfobi med en tarantell i hånda. Seks måneder senere var de like tøffe.
26.5 2012 05:00


Goliat-tarantella. (Foto: iStockphoto)

Det trenger ikke ta mer enn to til tre timer å behandle sterk og hemmende edderkoppskrekk, mener Katherina Hauner fra Northwestern University i USA og kollegaene hennes.

I løpet av denne tida har mønsteret av aktivitet i hjernen endret seg. Og forandringene ser ut til å holde seg over tid, mener forskerne.

Seks måneder etter terapien kunne deltagerne i studien fortsatt ta på tarantellen uten nevneverdige problemer.

Rømte hjemmet

Edderkoppskrekk er ingen spøk. Sju prosent av befolkningen har en slik spesifikk fobi for de åttebeinte krypa, og for noen er skrekken så sterk at det hemmer livsførselen.

- Før behandlingen ville noen av deltagerne ikke gå på gress i frykt for edderkopper eller de hold seg ute fra hjemmet eller soverommet i flere dager hvis de trodde at det var en edderkopp der, sier Hauner i en pressemelding.

Hun og kollegaene mønstret 12 mennesker med en livslang edderkoppfobi. Da studien begynte var deltagerne til og med redde for å se på bilder av de åttebeinte krypa.

Da de 12 fikk se foto av forskjellige edderkopper mens de var i en fMRI-skanner, kunne forskerne se at det var aktivitet i deler av hjernen som er assosiert med fryktreaksjoner.

Hva ville skje med denne aktiviteten etter en omgang eksponeringsterapi?

Møt tarantellen

Eksponeringsterapi er en vanlig form for behandling mot fobier som går ut på at de skrekkslagne må nærme seg det de frykter i små steg.

I dette tilfellet måtte deltagerne møte enhver edderkoppfobikers mareritt: en tarantell.

Etter å ha lært mer om den digre edderkoppen – som i virkeligheten vanligvis er både forsiktig og forutsigbar i bevegelsene – måtte alle 12 prøve å nærme seg terrariet hvor tarantellen bodde.

Til å begynne med var det umulig for deltagerne å oppholde seg nærmere enn tre meter fra det fryktede krypet. Men med tida klarte de å komme nær nok til å berøre glasset i terrariet.

Så rørte de ved edderkoppen med en malepensel. Og til slutt greide de forbløffede forsøkspersonene å klappe eller holde dyret.

Endringer i hjernen

Umiddelbart etter seansen tok forskerne en ny kikk på hodet til deltagerne med en fMRI-skanner, som altså gir et grovt bilde av hvilke områder i tenkeboksen som er aktive.


(Foto: Opoterser/Wikimedia Creative Commons)

Nå var reaksjonen på bilder av edderkopper en helt annen. Blant annet var aktiviteten i fryktsenteret betydelig lavere. Og da deltagerne ble undersøkt et halvt år etter forsøket, viste det seg at effekten hadde holdt seg.

- De gikk rett bort til tarantellen og tok på den, sier Hauner.

Men det viste seg at hjerneområder som har å gjøre med undertrykkelse av frykt bare var aktivt like etter forsøket, og ikke etter seks måneder.

Det kan peke mot at korttidseffektene og langtidseffektene av eksponeringsterapi skyldes ulike mekanismer, tror forskerne.

Skremmende små

Et annet spørsmål er om reduksjonen i frykt gjaldt alle edderkopper. Selv om taranteller er skrekkinngytende svære, er de forutsigbare og rolige.

Mens du kontrollert kan holde tarantellen i hånda, vil en vanlig edderkopp plutselig sprinte oppover arma di og forsvinne i klærne, eller feste falltråder så du aldri kan utelukke at den fortsatt henger på.

- Deltagerne rapporterte alle at de følte seg mindre redd for edderkopper generelt etter seks måneder, og de oppfylte ikke lenger kriteriene for spesifikk fobi, skriver Hauner i en epost til forskning.no.

- Men jeg vil anta at er mindre redd for taranteller enn andre edderkopper.

- Jeg husker at en deltager sa at små edderkopper fortsatt skremte henne litt, men ikke i den samme lammende graden som før. Nå ville hun for eksempel ikke forlate hjemmet sitt hvis hun så en liten edderkopp.

Referanse:

K. K. Hauner, S. Mineka, J. L. Voss & K. A. Paller, Exposure therapy triggers lasting reorganization of neural fear processing, Proceedings of the National Academy of Sciences, 23 mai 2012.
 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse