Politikere lyver. Det er blitt sagt så mange ganger at det har blitt en sannhet.

Den siste bekreftelsen kom før jul da den danske justisministeren, Morten Bødskov fra Socialdemokraterne, måtte gå av fordi han serverte en løgn for Folketingets Retsudvalg om det hemmelige politiet PETs overvåkning av Dansk Folkepartis Pia Kjærsgaard..

Men Christian Kock, som er professor i retorikk ved Københavns Universitet, mener at direkte løgn bare er en liten del av bildet. 

– Politikerne villeder og manipulerer. Dette er mer gjennomgripende enn løgner, og bidrar til at politikerne mister troverdighet – selv om de bare kommer med få direkte løgner.

Virker som en løgn – uten å være det

Christian Kock mener at politikere er opptatt av å unngå direkte løgn.

– For det er løgner man kommer med i ond hensikt. Hvis det blir oppdaget, kan det felle politikeren. Men det er mange andre måter å villede på. Det får dessverre ikke like mye oppmerksomhet, sier Kock.

USAs tidligere president George W. Bush klarte for eksempel å overbevise mange amerikanere om at Iraks diktator Saddam Hussein var involvert i terrorangrepet 11. september 2001. Han sa det ikke direkte, men brukte heller en rekke snedige retoriske knep.

– I en rekke taler uttrykte han seg på en måte som impliserte det. I «State of the Union»-talen fra 2003 sa han: «Før 11. september trodde mange at vi kunne styre Saddam Hussein».

– Når man har hørt den setningen, er det naturlig å tro at han mener at Saddam Hussein har noe med 11. september å gjøre. I mange måneder var talene hans fulle av slike koblinger.

– Det grepet kaller man «underforståelse». Man sørger for at tilhøreren selv skaper forståelsen i sin egen fortolkning, sier Kock.

To typer løgn

Selv om politikerne bruker retoriske krumspring for å unngå blanke løgner, kan de likevel havne i knipe.

Førsteamanuensis i klinisk sosialpsykologi ved Aalborg universitet, Einar Baldursson, forteller at politikerne ikke selv oppfatter løgnene som løgner – og at det er svært menneskelig.

I psykologien snakker man om to forskjellige former for løgner:

Direkte løgn: Du blir for eksempel spurt om du har mottatt et brev. Hvis du lyver her, er det snakk om den mest åpenbare formen for løgn.


Den andre typen er «funksjonelle» løgner, der du lyver for å ta hensyn til andre.

Slike små unnaluringer finner vi på hele tiden. Når en kvinne spør mannen sin om hun ser slank ut i de nye buksene, bør mannen alltid si at hun gjør det. Og kvinnen bør rose sin håpløse handyman for den hyllen han har spikret opp – selv om alt hun setter på den, velter.

Dette tenker vi ikke nødvendigvis på som løgner. Vi fordreier sannheten hele tiden, typisk slik at historien stiller oss selv eller de vi er sammen med i et mer positivt lys. Slike «hvite løgner» bruker vi når vi navigerer i virkelighetens kaos.

Historier i hverdagen

Funksjonelle løgner var, ifølge Einar Baldursson, sannsynligvis årsaken til at Morten Bødskov måtte gå av som statsråd.

Politikere navigerer i en svært kompleks hverdag, og med funksjonelle løgner kan de konstruere historier som skaper rammer i det kaoset de befinner seg i.

De kan føle at en liten skrøne kan løse et større og mer uoverskuelig problem.

Når vi griper hverandre i slike «unøyaktigheter», er vi som regel tolerante. Men det gjelder ikke når skrønen er blitt laget for å favoriserer den som kom med den, på bekostning av andre.

Det finnes imidlertid muligheter for tilgivelse. Det krever at løgneren på en overbevisende måte viser at han er villig til å angre og be om unnskyldning.

– Bødskov viste ikke tegn på dårlig samvittighet. Han hadde konstruert en fiksjon – en funksjonell løgn – for å få ting til å gli. Men han mente ikke det innebar noen løgn. Han ga uttrykk for selvrettferdighet. Og da har han fått et problem, sier Baldursson.

Den ene løgnen tar den andre

Vi bruker de funksjonelle løgnene til å navigere i det store kaoset virkeligheten utgjør. Vi skaper små historier/løgner som betyr at vi kan forstå verden rundt oss. Og viser det seg at vår første funksjonelle løgn ikke fungerer, finner vi på en ny.

– Bødskov kom senere fram til at den egentlige feilen var at han hadde gitt Retsudvalget en – oppdiktet – grunn til at de ikke kunne dra til Christiania. Ifølge Bødskov skulle han bare ha fortalt at Retudsudvalget ikke kunne besøke Christiania, uten ytterligere forklaring, sier Baldursson.

– Det er mildt sagt usannsynlig at den manøveren ville blitt vellykket. Og det vet Bødskov antagelig godt. Han finner altså på en ny funksjonell løgn. Nemlig at han bare fortalte løgnen for å gi en forklaring, og at det skulle han ha.

– Hvorfor forteller Bødskov en ny løgn? Fordi det er bedre enn å innrømme at meningen var å villede Retsudvalget.

– Bødskov stolte sannsynligvis ikke på Retsudvalget, og ville ikke opplyse dem om noe som helst. Men det kan han ikke si. Verken til seg selv eller offentlig. Så løgnen var også et selvbedrag, sier Baldursson.

Fjerner fokus fra viktige emner

Uansett om politikerne føler skyld over løgnene eller ikke, så er de en trussel mot demokratiet. Men bare fordi de får så mye plass i den offentlige debatten.

Christian Kock mener at all praten om politikernes løgner fjerner fokus fra de viktige samfunnsdiskusjonene.

– De loddrette løgnene handler ofte om noe som i det større regnskapet er bagateller. De er for det meste bare viktige fordi de kan brukes til å skyte ned en politisk motpart. Og det handler stort se hele den politiske offentligheten om.

– Vi diskuterer fillesaker om at en eller annen har løyet, i stedet for hva som er løsningen på samfunnets problemer, sier Kock.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.