Alaskasnipen tar avstandsforhold til det ekstreme.

Hannfuglene flyr i snitt 300 mil for å pare seg. Omtrent som å reise Norge på langs. En hann tilbakela 1300 mil på en skarve måned, viser målinger av fugler i USA.

Dette gjør hannene etter først å ha flydd rundt halve jordkloden fra sørligere breddegrader til Alaska for hekkesesongen.

Men snart er det ut og fly igjen.

Flest mulig maker

Det er ikke for å treffe den ene utvalgte dama.

Tvert imot vil denne vadefuglen spre genene sine mest mulig. Den har seg med alle hunnene den kommer over. Før den stikker.

Hunnen sitter igjen med lite annet enn sperma og korte, ikke særlig romantiske møter, for å sitere forskernes pressemelding.

For så vidt ikke uvanlig oppførsel i fugleriket.

Men det er første gang forskerne har dokumentert hvordan disse fuglene forflytter seg.

Det gjorde tyske forskere ved å radiomerke 120 hanner i Alaska i to sesonger. Slik kunne de følge deres ferd rundt i verden.

Noen var mer hjemmekjære enn andre. Men flertallet dro utenlands, til Canada og helt til Russland. Hekkeområdet til hunnen er nemlig stort.

Hva fuglene gjør der ute, vet forskerne selvsagt ikke. Men de har sine teorier.

Utnytter mulighetene

Antallet hunner på hvert sted varierer fra år til år. Konkurransen om hunnene er hard, og ikke alle lykkes med å få seg noe. Sjansene for det er nok større hvis de prøver mange ganger, tror forskerne.

Det er ikke bare taperne som drar ut, mener de. De merket seg at også hanner som var godt rustet til å vinne paringskampen, fløy av sted – sannsynligvis for å finne enda flere hunner. Ettersom den trolig har en hunn i hver havn, har forskerne ennå ikke klart å måle hvor mange unger den enkelte hannen får.

Hannfuglene besøkte inntil 24 hekkesteder i løpet av en sesong. Tida de tilbrakte der, hang sammen med hvor mange hekkende hunner det var på stedet.

Det kan bety at de ikke har en plan for endelig bestemmelsessted når de legger i vei, ifølge forskerne, men beveger seg rundt og benytter seg av «lokale muligheter». Få kom tilbake til Alaska året etter, så de er ikke særlig stedbundne.

Kan bevare arten

Dette kan være en lur strategi for flokker som bor langt unna hverandre.

Slik sikrer fuglene at flokkene utveksler gener på tvers av verdensdelene og unngår at de tilpasser seg lokale forhold i for stor grad og dermed utvikler seg til ulike underarter.

Muligens er det bare de mest mobile som får videreført sine gener, tøffe typer som dropper søvn for å fly langt. Skjønt kolleger ved det samme forskningsinstituttet, Max Planck-instituttet for ornitologi, tidligere har funnet ut at noen typer fugler kan sove i lufta.

Referanse:

Bart Kempenaers og Mihai Valcu: Breeding site sampling across the Arctic by individual males of a polygynous shorebird. Nature, 9. januar 2017. DOI: 10.1038/nature20813. Sammendrag.