Få forsker på folkedans, enda færre på teaterdans. Anne Margrete Fiskvik er et danseforskningsmiljø innenfor teaterdans helt alene. I 2006 tok hun Norges første doktorgrad i danseforskning; nå leder hun programmet for dansevitenskap ved NTNU.

– Gjennomgående tror man at det har vært veldig lite dans i Norge. Jeg har hatt et prosjekt for å motbevise det, sier hun.

Fiskvik møter forskning.no på Gunnerusbiblioteket i Trondheim. Det er her og på biblioteket på Dragvoll hun har gjort en stor del av arbeidet bak det som i løpet av høsten er blitt en bok: Da modernismen i dansen kom til Norge, med undertittel Norsk dans 1890-1920.

• Les også: Opprør mot kunsten

På biblioteket har hun sittet time etter time, dag etter dag, og lest gamle aviser på mikrofilm.

– Det viser seg at de skriver ganske mye om dans i forhold til det jeg hadde forventet. Avisene var opptatt av i nye trender og ny utvikling. De refererer det som skjer på Kontinentet, og skriver for eksempel om Isadora Duncan, forteller hun.

1909-soaréen

Takket være de gamle avisene har hun kunnet følge de viktige forestillingene. Modernismen i dansen kom noenlunde samtidig med andre modernistiske kunstuttrykk – for eksempel ekspresjonismen og dadaismen i billedkunsten, sier Fiskvik.

Til Norge kom den moderne dansen i løpet av en kveld. En soaré i Brødrene Hals' konsertlokale i Christiania våren 1909, der Gyda Christensen danset, akkompagnert av pianist Karl Nissen.

• Les også: Dans som damene liker

– Hun bringer inn et nytt kunstuttrykk: Nye måter å bevege seg på med plastikk og ekspressive gester. Soaréen hennes tar spranget fra den klassiske balletten til å bruke kroppen på en mer inkluderende måte. Hun vil «danse musikken». Det hele handler om å visualisere musikken, forklarer Anne Margrete Fiskvik.

Kritikerne var fra seg av begeistring. Med ett unntak – en anonym anmelder i Aftenposten – roser de den ungdommelige forestillingen.

Så kom kongeparet

Mottagelsen var så god at det ble to nye forestillinger hos Brødrene Hals. Da kom kongeparet for å se på den nye dansen, og i neste omgang slapp Gyda Christensen til på Nationaltheatret 17. mai.

Akkurat der skadet det slett ikke å ha gode kontakter. Ektemannen Halfdan var sceneinstruktør, og ble teatersjef to år senere.

– Så la hun ut på en turné som var noe av det mest omfattende som var gjort i Norge. Hun opptrådte i 30 byer. Først på kystruten nedover til Kristiansand og videre til Bergen og Trondheim, og året etter til innlandet. Denne turnéen spredde dansekunsten til Norge, sier Anne Margrete Fiskvik.

• Les også: Kvinner viser fruktbarhet i dans

I Trondheim ble det en voldsom debatt om dette å visualisere musikken. Men enten man likte det eller ikke, så satte Christensen spor etter seg, slår Fiskvik fast.

Hun karakteriserer Gyda Christensen som en sofistikert danser som benyttet enhver anledning til å dra utenlands for å studere dans. Klassisk ballettutdannelse hadde hun ikke, men hun var en publikumsyndling.

Ballettkompani

I 1910 fikk hun så lov til å starte et ballettkompani på Nationalthatret – det første i Norge.

– Gjennom suksessen sin banet hun veien for et ballettkompani som fikk veldig stor betydning for dansehistorien – mye større enn det har fått kreditt for før, har førsteamanuensis Fiskvik avdekket.

Dansekompaniet ble riktignok lagt ned allerede i 1919, etter at musikerne gikk til streik. Danserne fikk aldri fast lønn; de ble engasjert fra forestilling til forestilling. Og debatten gikk høyt: Redaktør og kritikerlagsformann Einar Skavlan var blant dem som gikk til hardt angrep på at noe slikt som dans fikk plass på selveste Nationaltheatret.

Men de ni årene med ballettkompani fikk mye å si for utviklingen, og danserne fra kompaniet gikk videre i viktige roller.

En av dem som huskes best i dag, var Lillebil Ibsen – Gyda Christensens egen datter. Hun debuterte som danser i kompaniet som 11-åring, i Prinsessen på erten, den gangen hun fremdeles het Sofie Parelius Monrad Krohn.

Ikke bare for overklassen

Norge hadde en ganske bra dansekultur for 100 år siden, konstaterer Anne Margrete Fiskvik. Og dansen var ikke bare fine, moderne forestillinger for overklassen. Vaudeville og revy trakk store publikum.

Selv Henrik Wergeland hadde skrevet og fremført vaudeville i sin tid. Dovrehallen hadde sin egen ballett. Og Fahlstrøms teater, i den senere Eldorado kino, fikk stor innflytelse. Også den internasjonale danse- og lyssettingspionéren Loïe Fuller kom til Christiania for å opptre.

Isadora Duncan var tidligere ute enn Gyda Christensen med å fokusere på naturlige bevegelser i stedet for klassisk balletteknikk. Men Christensen betraktet seg selv som en bedre danser enn Duncan. Hun mente at hun selv var mer sofistikert, gjennomarbeidet og original.

Dessuten var hun mer tradisjonell i antrekket. Duncan danset barfotet – det gjorde slett ikke Christensen. Og Gyda Christensen danset med underbenklærne på…

Aviser som kilde

Nå når Anne Margrete Fiskvik snart er ferdig med boken om modernismen, så konstaterer hun at datidens aviser har vært den viktigste kilden:

– Det er utrolig mye man kan hente der. Det finnes noen programmer, men det er utrolig lite som er skrevet ned utenom avisene. Og det finnes jo heller ikke noe notasjonssystem for dans. Dermed er det avisene som kommer nærmest det som skjedde, sier Fiskvik.