Breakdance-miljøene er i stor grad mannsdominert, og Tonje Fjogstad Langnes, stipendiat ved Norges idrettshøgskole, har studert hvorfor akkurat denne formen for dans er så tiltrekkende for menn, når dans ofte ellers blir sett på som feminint.

Langnes opplever selv breaking som hypermaskulint.

- Breaking er så ekstremt overdrevet maskulint at det nærmest ikke er innenfor det resten av samfunnet oppfatter som maskulint.

- Man skal stadig utfordre hverandre, vise at man er best, selv om man er nybegynner. Hadde man gått sånn på gata, så hadde folk jo bare sett rart på dem, forteller hun.

Hun tror dansingen er med på å danne nye bilder av hva maskulint og feminint er.

- Dansen gir en viss frihet til å tøye disse grensene og utfordre de vanlige oppfatningene av kjønn og på den måten også oppfatningen av hvordan dans er knyttet til femininitet.

• Les også: Dans som damene liker

Breaking, ikke breakdancing

Breaking er en firedelt sekvens, hvor man starter i toprocking der man står oppreist og viser fotarbeid. Så går man ned på gulvet og viser ulike akrobatiske triks.

Deretter gjør man en freeze, hvor man fryser fast i en posisjon og til slutt en outro hvor man avslutter dansen. 

I tillegg til å kunne alt dette skal man i tillegg ha sin egen, individuelle vri.

Begrepet breakdansing er ifølge utøverne et begrep skapt av media, og ordene danserne selv foretrekker er b-boying eller breaking.

I miljøet Langnes oppsøkte, fikk hun klar beskjed om at det var viktig skille mellom de to begrepene. For mange er breakdancer et skjellsord.

- Breaking handler om å vise egne bevegelser hvor man uttrykker seg selv. Du danser for deg selv. Mens en breakdancer blir oppfattet som å danse for andre, og bare utøve de mest akrobatiske triksene, uten at det har noen dypere mening, forteller hun.

• Les også: Taushet og bevegelse i dans

Norske Beat Streets

Hip hop kom til Norge for fullt sammen med breake-filmen Beat Street i 1984. Og med filmen slo breake-bølgen over Norge.

I Oslo finnes det i dag et eget breake-miljø som Langnes har basert doktorgraden sin på.

Studien hennes er den første i Norge som undersøker identitet i norsk breakekultur.

Langnes har brukt rundt ett år på deltakende observasjon og intervjuer i breake-miljøet, som samler folk i alderen 15-30 år.

Flere av deltakerne reiser inn til Oslo for å satse på breaking.

- Jeg møtte en tolvåring som kom reisende på bussen alene, bare for å danse sammen med disse guttene som var dobbelt så gamle. Resten av kompisene hans spiller fotball på løkka der han bor.

Langnes tror flere av de som kommer inn til Oslo, oppsøker miljøet av ulike grunner. 

- De fleste som begynner med breaking, har ingen venner eller kontakter som holder på med det fra før av. Så dette oppsøker de fleste på egen hånd. De gjør et aktivt valg. Jeg lurer jo på hvem det er som tiltrekkes til dette miljøet, og hvorfor tiltrekkes de mot det.

Subkulturell historie

Man ser flere ting som ligner på breaking ganske langt tilbake i tid. Kanskje mest finurlig er hodesnurringen vist i Thomas Edisons video A street Arab fra 1898.

Men b-boying, eller breaking ble først og fremst definert på 70-tallet. Bevegelsen oppstod blant unge latinamerikanske og afroamerikanske menn.

Mye av grunnen til at dansen oppleves som så maskulin, kan ha med hip hopens generelle mantra å gjøre.

- Kulturen har jo arven sin fra 1970-tallet, det startet i Bronx i ghettoen, du skulle vise hvem du er, overbevise motstanderen om at du var den beste med mest makt.

Det er den bakgrunnen det norske miljøet fortsatt henter fra, sier hun.

Breaking er et av de fire elementene i hip hop-bevegelsen. I likhet med de andre elementene: rap, DJ-ing og graffiti-kunst, handlet bevegelsen mye om å uttrykke seg selv.

- Hip hop handler i prinsippet om å få til mye med få ressurser. Det krever hardt arbeid og det er ikke hvem som helst som får det til. Det gir en følelse av å være spesiell.

• Les også: Hvorfor vi digger duder som danser

B-girls

Selv om miljøet Langnes studerte var preget av mannlige deltakere, fantes det også kvinner som breaket. Ifølge Langnes er det ekstra utfordrende for B-girlsene i miljøet.

- Det blir jo dobbelt så vanskelig for disse jentene. Ikke bare skal man være hypermaskulin, man skal finne en feminin måte å være hypermaskulin på.
Breake-miljøet stiller like store krav til at disse kvinnene skal finne et eget uttrykk med dansen sin.

- Hvis de danser for maskulint, uten feminine preg, blir det sett ned på. Dersom de danser for feminint uten maskuline preg, blir det også sett ned på, forteller Langnes.

Selv ble hun ropt ut på gulvet og utfordret til å danse foran de andre deltakerne.

- Jeg måtte danse i ringen, mens alle så på meg. Og jeg ble sendt ut ti ganger og bedt om å prøve på nytt. Jeg overlevde jo, men de så meg nok ikke som noen trussel, ler hun.

Alle kan bidra med noe

Langnes tror den viktigste grunnen til at noen tiltrekkes til dette miljøet, er fordi det både er inkluderende samtidig som det oppfordrer til kreativitet.

- For å kunne lære deg breaking, må du være en del av miljøet. Du må skjønne hva dette dreier seg om. Det blir stilt krav til at man trener så å si hver dag og at du skal komme opp med et eget materiale, forteller Langnes.

Hun tror denne strukturen gjør at man nærmest kan glemme hvem man er utenfor danselokalet.

- Det at alle oppfordres til å komme opp med eget materiale, viser at alle har noe å bidra med i dette miljøet, uansett hvem du er eller hvor du kommer fra.

For mange av breake-miljøets deltakere, kunne breakingens prinsipper lett overføres til andre deler av livet.

- Flere fortalte meg at det å bli stilt krav til, det å oppnå ting, det å prestere foran andre, gav dem selvtillit til å utføre de samme prinsippene i skole- og jobbsammenheng.