Den amerikanske forskeren Amit Almor ved University of South Carolina har analysert en typisk mobiltelefonsamtale i bil.

Han har funnet ut at det er når sjåføren forbereder seg på å snakke selv, at mobilsamtalen forstyrrer oppmerksomheten mest. Det å lytte på samtalepartneren krever mindre.

Almor har også funnet ut at hvis stemmen til samtalepartneren kommer rett forfra, blir distraksjonen mindre når du selv skal ta ordet.

Resultatene publiseres i siste utgave av tidsskriftet Experimental Psychology.

Stemmen fra ingensteds

Forskningen viser at når samtalepartneren er fysisk tilstede, er han mindre forstyrrende enn en mobiltelefonstemme.

Det kommer av at hjernen må konstruere et eget imaginært ”rom” for mobiltelefonstemmen og dele oppmerksomheten mellom førerkabinen og dette ”rommet”.

Almor har funnet ut at dersom mobiltelefonstemmen høres ut som den kommer rett forfra, så vil det fysiske rommet og det virtuelle ”mobil-rommet” lettere smelte sammen. Dermed beholder sjåføren lettere oppmerksomheten der den hører hjemme – på veien foran bilen.

Dataskjerm og mobilstemme

Almor gjorde to eksperimenter for å undersøke hvordan mobiltelefonsamtaler påvirker oppmerksomheten.

I begge eksperimentene plasserte han forsøkspersonene foran en dataskjerm som skulle simulere frontruta på bilen. Samtidig spilte han av telefonstemmer over høyttalere rundt forsøkspersonen.

Forhåndsinnspilte opptak ble brukt for å gjøre forsøket likt fra person til person. Mobilstemmen kunne komme forfra, fra sidene eller bakfra.

To typer oppgaver

Forsøkspersonen skulle løse oppgaver på dataskjermen som etterlignet måten hjernen må analysere trafikkbildet foran bilen. Samtidig skulle forsøkspersonen svare på det som mobilstemmen sa.

I det ene forsøket skulle forsøkspersonen velge ut spesielle figurer på skjermen. I det andre forsøket skulle han følge en bevegelig ball med datamusa.

Disse to oppgavene etterligner typiske oppgaver for en bilfører: å foreta valg og å holde bilen riktig på veien.

Målte reaksjonstider

Under begge forsøkene ble reaksjonstiden for oppgavene på skjermen målt.

Reaksjonstiden var lengst i den fasen der forsøkspersonen forberedte seg på hva han skulle si som svar på de innspilte replikkene. Det viser at dette var den mest krevende og distraherende fasen.

Forsøket med den bevegelige ballen viste også klarest at når telefonstemmen kom rett forfra, var reaksjonstiden kortest.

Delvis støtte i norsk rapport

Disse amerikanske forskningsresultatene får bare delvis støtte i en ny norsk forskningsrapport fra Transportøkonomisk institutt. Den oppsummerer forskningen på mobiltelefoner og bilkjøring fram til nå, og er skrevet av forskeren Agathe Backer-Grøndahl.

Riktignok viser forskningsresultater at det å høre på radio ikke gir dårligere reaksjonstid. Dette stemmer med den amerikanske undersøkelsen, som viser at det er snakkingen og ikke lyttingen som distraherer.

Men rapporten gir uklare svar på om det er noen forskjell mellom mobilprat og passasjerprat. Resultatene er sprikende.

Håndfri ingen fordel

Uansett viser resultatene at forstyrrelsen først og fremst påvirker oppmerksomheten generelt, ikke den motoriske kapasiteten eller ”armer og bein-bruk”.

Dette går igjen i resultatene som sammenligner bruk av håndfri-sett med håndholdt mobilbruk. Den viktige effekten er ikke en manglende hånd på rattet, men nedsatt oppmerksomhet.

Resultatene viser at det er liten forskjell mellom håndholdt og håndfri mobilbruk i bil. Som en følge av dette var håndholdt mobilbruk inntil nylig tillatt i Sverige.

Fra laboratoriet ut i trafikken

Noen resultater kan også tyde på at mobilbruk bak rattet er en læringsprosess, og at sjåfører blir dyktigere i bruken og dermed mindre forstyrret av mobilen etter hvert.

Backer-Grøndahl understreker imidlertid at mye av forskningen er fra før 2001, og at den ofte er bygget opp som stiliserte laboratorieeksperimenter.

Slike eksperimenter har vist seg å gi større utslag på mobilbruk enn realistiske forsøk i trafikken. En slik kritikk rammer jo også det nye amerikanske forsøket fra University of South Carolina. Der satt forsøkspersonene foran en dataskjerm.

Generelt trengs mer forskning i forhold til faktiske bilulykker, slik at risikovurderingen blir mer realistisk. En slik undersøkelse er på gang ved Transportøkonomisk institutt og vil komme til høsten.

Trojansk hest i førerhuset

Mobiltelefonbruk bak rattet er bare ett av flere eksempler på hvordan moderne informasjonsteknologi invaderer førerhuset.

Forskeren Truls Vaa ved Transportøkonomisk institutt kaller mobiltelefonen en ”trojansk hest” som slipper løs mange fiendtlige angrep på sjåførens oppmerksomhet: Musikk, nettleser, e-post, SMS, spill og etter hvert også GPS-kart.

Samtidig er informasjonsteknologien kommet for å bli, også i bilen. Utfordringen blir å integrere teknologien på en slik måte at den forbedrer trafikksikkerheten istedenfor å utfordre den.

Den IT-assisterte sjåføren

Et viktig prosjekt i denne sammenhengen er det EU-finansierte AIDE, Adaptive Integrated Driver-vehicle InterfacE. Bilfabrikanter, mobiltelefonprodusenter og europeiske forskningsinstitusjoner har gått sammen om å utvikle framtidas førermiljø.

Ett eksempel er en prototyp fra den spanske bilprodusenten Seat, der en mobilsamtale kan settes på vent når bilen ”oppdager” en vanskelig trafikksituasjon eller registrerer at sjåføren er uoppmerksom.

Det å stanse mobilsamtaler i kritiske situasjoner er for øvrig dokumentert å være effektivt i rapporten fra Transportøkonomisk institutt.

Idéen bak AIDE er å gi bilføreren økt oversikt over trafikksituasjonen med elektroniske hjelpere som kan advare og i ekstreme situasjoner ta kontroll over bilen.
 

Referanse:

Amit Almor: Why Does Language Interfere with Vision-Based Tasks? Experimental Psychology 2008, Vol. 55(4); 260-268

Agathe Backer-Grøndahl: Telefoner i trafikken: En litteraturgjennomgang av forskning om mobiltelefonbruk og bilkjøring. Transportøkonomisk institutt, TØI-rapport 939/2008..

Lenker:

Nettsidene til AIDE-prosjektet