Kavliprisen deles ut annethvert år, og gis av den amerikanske stiftelsen Kavli Foundation, Det Norske Videnskaps-Akademi og Kunnskapsdepartementet. Prisen består av en million dollar, et diplom og en gullmedalje.

Prisen ble delt ut for første gang i 2008, og gis på bakgrunn av fremragende forskning innenfor tre felt: nanovitenskap, astrofysikk og nevrovitenskap. Her finner du alle vinnerne i de tre kategoriene.

Prisvinnerne innen nanovitenskap:

De tre prisvinnerne får Kavliprisen for deres viktige bidrag innenfor nano-optikk, som har utfordret tidligere antagelser om begrensingene i mikroskop-oppløsning og bildeteknikk.

Thomas W. Ebbesen er en norsk fysiokjemiker ved ISIS i Strasbourg, som får prisen på grunn av oppdagelsen av at lys kan spre seg gjennom åpninger som er mindre enn lysets egen bølgelengde.

Fram til Ebbesens forsøk var det akseptert kunnskap at lysintensiteten ville avta dramatisk, hvis lys ble sendt gjennom åpninger som er mindre enn selve bølgelenden.

Denne begrensnigen var en utfordring for optikk og bildeteknikk på svært små skalaer.

Men Ebbesens forsøk i 1998 utfordret de tidligere teoriene om hvordan lys oppfører seg.

Her viste han at det var mulig å sende lys gjennom åpninger mindre enn bølgelengden, på en svært effektiv måte.

Denne effekten blir forklart ved at lyset samhandler med elektronbølger, som kalles plasmoner, i metalloverflaten med nanoåpninger.

Forskningen hans har gitt nye muligheter for å lage mer nøyaktige optiske sensorer, og kan bidra til å effektivisere fotoniske systemer, hvor lys bærer informasjon istedenfor strøm.

Stefan Hell er en tysk fysiker som ifølge prisutdelerens begrunnelse ”har gjort banebrytende oppdagelser i utviklingen av fluorescensmikroskop med nano-oppløsning, som har åpnet for nanobilder i biologiske bruksområder”.

Fluorescensmikroskoper er mikroskoper som bruker fluoriserende lys istedenfor reflektert lys.

I 120 år har man visst at optiske mikroskoper ikke kunne se noe mindre enn en halv lysbølgelengde.

Stefan Hell klarte å motbevise dette ved å utvikle en måte å kontrollere bildestøyen i mikroskopbilder på ekstremt liten skala.

Denne teknologien har gjort det mulig å observere dynamiske prosesser i levende celler på nanonivå.

Sir John B. Pendry er fysiker ved Imperial College i London.

Han får prisen for å ha vært en foregangsmann for metamaterialer, materialer med elektromagnetiske egenskaper vi ikke finner i naturen. 

I 2000 forutså han at slike materialer kan brukes til fremstilling av såkalte perfekte linser, det vil si linser med en oppløsning som ikke er begrenset av lysets bølgelengde slik tilfellet er med vanlige linser.

Prisvinnerne innen astrofysikk:

Prisen for astrofysikk blir gitt på bakgrunn av pionerarbeid rundt teorien om kosmisk inflasjon, og blir delt mellom tre fysikere.

Teorien går ut på at universet utvidet seg i en voldsom fart i løpet av de første øyeblikkene etter Big Bang.

De tre prisvinnerne har bidratt med ny kunnskap innenfor denne teorien, og den ble først lansert i den vestlige verden av den amerikanske prisvinneren Alan H. Guth i 1980.

Han er teoretisk fysiker ved Massachusetts Institute of Technology (MIT).

Guth har utforsket mange sider ved inflasjon, og har blant annet undersøkt om det er hypotetisk mulig å gjenskape inflasjonen i et laboratorium, og dermed starte et nytt univers.

Andrei D. Linde er en russisk-amerikansk teoretisk fysiker ved Stanford University, som også regnes som en av hovedforfatterne bak inflasjonsteorien.

På 1970-tallet jobbet han med modeller av det tidlige universet, som bidro til teorien.

Linde gjorde senere modifikasjoner av kosmisk inflasjon for å rette opp i svakheter, og har lansert flere varianter av inflasjonsteorien.

Alexei A. Starobinsky er en russisk astrofysiker ved Landau-instituttet som jobbet med inflasjonsteorien i Sovjetunion på 1970-tallet, parallelt med Alan H. Guth.

Han studerte sorte hull og hvordan partikler ble til i det tidlige universet. 

Denne forskningen ledet han mot inflasjonsteorien

Starobinsky, sammen med kolleger, utviklet også teorien om hvordan kvantefluktuasjoner fra det tidlige universet ble blåst opp av inflasjon.

I følge teorien skal dette ha skapt grunnlaget for de store strukturene i universet.

Prisvinnerne innen nevrovitenskap:

Også i denne kategorien er det tre prisvinnere, som får prisen på grunn av sine oppdagelser av spesialiserte hjernenettverk for hukommelse og kognisjon.

Den kanadiske nevropsykologen Brenda Milner ved McGill University har gjort banebrytende arbeid innenfor vår forståelse av hukommelsen.

Ved å undersøke pasienter med hjerneskader og hukommelsesproblemer, begynte Milner å spekulere i om det er forskjellige typer av læring og hukommelse, som er lokalisert i forskjellige regioner i hjernen.

Mest berømt er pasient HM, som etter en hjerneoperasjon ikke kunne forme nye minner i langtidshukommelsen.

Gjennom studier av denne pasienten og andre, oppdaget Milner at visse hjerneområder trengs for å forme en type minner, nå kalt episodiske minner.

Andre områder håndterer andre typer minner, som motorisk læring.

John O’Keefe er professor i kognitiv nevrovitenskap ved University College London.

Han oppdaget at hjernestrukturen hippocampus inneholder nevroner som med på å bestemme og gjenkjenne hvem vi er. 

Disse cellene gjør at man kan merke forandringer i kjente omgivelse, og nevronene lager et kognitivt kart som gjør det mulig å navigere.

Denne oppdagelsen var et avgjørende eksempel på hvordan nerveceller er involvert i minnedannelsen.

Marcus E. Raichle er professor i radiologi, nevrologi, anatomi og nevrobiologi ved Washington University.

Han har utviklet metoder for å måle hjerneaktivitet, teknikker som kan måle blodgjennomstrømming og stoffskifte i begrensede områder i hjernen.

Disse teknikkene la grunnlaget for alle moderne studier på hjerneavbildninger.

Teknikkene har gjort det mulig å knytte spesielle hjerneregioner til aktiviteter som lesing, oppmerksomhet og hukommelse.