- Trass i alt det arbeidet som er gjort og som gjøres for å utvikle skriving som grunnleggende ferdighet i alle fag, står norsk skole fortsatt overfor store utfordringer, skriver Kjell Lars Berge.

Vi må styrke skriveopplæringen i skolen

Kronikk:

Skal en oppnå å bli en selvstendig og trygg medborger i et samfunn som det norske, må en kunne skrive på et avansert nivå. I dag skriver norske elever for dårlig. Skriveopplæring må inn i alle fag.

20.9 2017 05:00

I 2006 vedtok Stortinget en radikal reform: Skriving skulle være en ferdighet som skulle tas i bruk som ressurs for læring i alle fag, og på tvers av alle fag. Norsklæreren skulle ikke lenger være alene om å lære barn og unge å skrive. Alle lærere skulle ta skriving i bruk i sine fag for å styrke læringen i fagene og slik utvikle elevenes skrivekompetanse bredt.

Få andre land har vedtatt noe liknende. Likevel er det i alle land med en sterk læringstradisjon et stort engasjement for å gjøre barn og unge flinke til å skrive. Solide ferdigheter i det å kunne skrive relevant, godt og korrekt i alle mulige sammenhenger regnes over hele verden for å være et nødvendig vilkår for å utvikle og vedlikeholde de demokratiske institusjonene, sivilsamfunnets frivillige organisasjoner, embetsverk og forvaltning og et kunnskapsbasert arbeids- og næringsliv.

Skal en ta høyere utdanning, må en kunne bruke skriftspråket til å tilegne seg og utvikle kunnskap. Skal en oppnå å bli en selvstendig og trygg medborger i et samfunn som det norske, må en kunne skrive på et avansert nivå.

Tre av ti elever skrev dårlig

Reformen var også hjemlet i forskningsbasert kunnskap om norske elevers skriveferdigheter. Fra 1998 til 2001 ble et stort norsk forskningsprosjekt gjennomført som dokumenterte at norske skoleelever ikke skrev på langt nær så godt som samfunnet forventet.

Skriveopplæringen foregikk stort sett i norskfaget. Elevene skrev så å si bare fortellinger, gjerne om erfaringsbaserte temaer uten relevans for den kunnskapen elevene tilegnet seg på skolen. Bare to av ti norske skoleelever var svært gode til å skrive. Tre av ti elever skrev dårlig eller svært dårlig.

Jentene skrev betydelig bedre enn guttene. Hele seks av ti gutteelever var svake eller svært svake skrivere. Svært mange av disse svake skoleskrivende guttene ville få problemer med å fullføre videreutdanning. De var rett og slett ikke rustet til en slik utfordring.

Hadde dårlig skolerte lærere

Stortingets vedtak om å innføre skriving som grunnleggende ferdighet i alle fag på alle trinn i norsk skole, var og er derfor viktig og riktig. Samtidig stilte reformen den norske skolen og norske lærere overfor store faglige og organisatoriske utfordringer.

For det første var mange lærere dårlig skolert i skriveopplæring gjennom egen lærerutdanning. For det andre fantes det ingen tradisjoner for å drive med skriveopplæring i andre fag enn norsk. For det tredje var skriving i norskfaget fullstendig dominert av fortellingsskriving. Sakprosaskriving var knapt nok utviklet og arbeidet med i noe fag.

For det fjerde var det en kjent sak at skriveopplæring var arbeidskrevende. Skulle elever utvikle gode og solide skrivevaner, måtte det settes av tid til skriveundervisning. Slik krevde reformen kompetente og pedagogisk orienterte skoleledere som la til rette både for at lærerne som enkeltvis og som gruppe utviklet kompetanse i å undervise i skriving, og for at elevene fikk tid til å skrive ofte.

Må kunne skrive for ulike lesere

Allerede før skriving som grunnleggende ferdighet ble vedtatt innført i norsk skole av Stortinget, startet et omfattende arbeid med å utvikle skriveopplæringen. I 2003 inviterte utdanningsminister Kristin Clemet en gruppe forskere for å utvikle nasjonale skriveprøver.

Denne forskningsgruppa utviklet tidlig en helt ny måte å forstå skriving på, basert på det såkalte «Skrivehjulet». I denne skrivemodellen ble skriving forstått som sammensatt av seks ulike skrivehandlinger: beskrivende, utforskende, forestillende, overbevisende, reflekterende og samhandlende. Hver av disse hadde et tilsvarende formål.

I fagene ble det diskutert og bestemt hvilke skrivehandlinger som var relevante for læring i de ulike fagene. Naturfaglige læringsaktiviteter var preget av beskrivende og utforskende skriving, mens samfunnsfag var preget av overbevisende og reflekterende skriving.

Samtidig ble det utviklet klare normer for hva samfunnet forventet at elevene mestret når elever skulle skrive. Elevene skulle i egne tekster kunne henvende seg til ulike typer lesere. De skulle i tekstene bygge opp og ut innholdet på en hensiktsmessig måte. De skulle utvikle en relevant språklig stil, og de skulle kunne skrive noenlunde korrekt norsk. I dag er slike forventningsnormer for hva elevene skal mestre av skriveferdigheter, utviklet for elever som har fullført henholdsvis fire eller sju års opplæring.

Jobber med å utvikle gode skrivelærere

For blant annet å forvalte og videreutvikle dette arbeidet ble det etablert et Nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforskning, nå ved NTNU. Ved dette senteret har det i flere år blitt gjennomført nasjonale utvalgsprøver i skriving.

På grunnlag av disse prøvene er det utviklet kvalitetssikrede læringsressurser som skoler og lærere i Norge kan ta i bruk for å utvikle skriveopplæringen på skolen, og slik styrke alle elevers skrivekompetanse.

I mange norske kommuner og ved mange norske skoler jobbes det i dag aktivt med å styrke skriveopplæringen. Som eksempel kan nevnes at mange kommuner i dag utvikler egne lærerspesialister med spesiell skriveopplæringskompetanse, som kan hjelpe lærere og skoler som trenger det, med å komme i gang med og utvikle skriveopplæringen.

Fortsatt store utfordringer 

Trass i alt det arbeidet som er gjort og som gjøres for å utvikle skriving som grunnleggende ferdighet i alle fag, står norsk skole fortsatt overfor store utfordringer: Det er fortsatt store kjønnsforskjeller i skriveferdighetene – jenter er flinkere enn gutter.

De nasjonale utvalgsprøvene i skriving dokumenterer dette. Samtidig varierer skrivekompetansen veldig fra skole til skole. På skoler der elevene er gode skrivere, har kjønnsforskjellene en tendens til å forsvinne. Det igjen antyder at det er store forskjeller mellom skolene når det gjelder kvaliteten på skriveopplæringen. De nasjonale utvalgsprøvene i skriving forteller det norske samfunnet at skriveopplæringen i norsk skole må styrkes. Derfor må det i lærerutdanningen og på skolene utvikles gode skrivelærere.

En annen utfordring er det at samtidig med at mange skoler aktivt arbeider med å styrke skriveopplæringen, bestemte Utdanningsdirektoratet uten forvarsel januar 2017 å stoppe arbeidet med utvalgsprøvene i skriving.

Dette merkelige vedtaket møtte stor motstand i Stortinget, som uten videre skjønte at det ville får konsekvenser for arbeidet med å styrke elevenes skriveferdigheter.

Underlig nok fikk vedtaket støtte av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. I en ny stortingsperiode må selvsagt arbeidet med utvalgsprøver og læringsstøttende prøver tas opp igjen – slik at norske skolelevers skriveferdigheter kan utvikles i tråd med Stortingets enstemmige vedtak om å styrke skriving som grunnleggende ferdighet i alle fag.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.