- Politikere og myndigheter har sviktet Therese Johaug gjennom å tillate at idrettens «lover» trumfer ordinære norske lover i dopingsaker, skriver professor Jan Ove Tangen.

Sviket mot Therese Johaug

Kronikk:

Alle som har sviktet Therese Johaug bør gå i seg selv og sørge for at dette ikke skjer igjen.

11.4 2017 04:00

Therese Johaug-saken har nådd sitt foreløpige klimaks. Det internasjonale skiforbundet har anket dopingdommen på 13 måneder inn for «Idrettens høyesterett» (CAS).

Mange institusjoner og personer har sviktet Johaug i denne saken, meg selv inkludert. Det er på tide med en krevende og smertefull selvransakelse.

Sviket fra Norges Skiforbund

Norges Skiforbund (NSF) har sviktet Johaug ved å stille henne og andre utøvere, overfor motstridende krav. På den ene siden må Johaug undertegne en avtale for landslagsutøvere hvor det står: «Oppstår det situasjoner hvor Utøver har behov for medisinske preparater, skal trener underrettes og NSFs lege konsulteres. Utøver plikter å rette seg etter råd og veiledning gitt av NSFs lege/støtteapparat.»

På den annen siden må Johaug følge reglene til Verdens antidopingbyrå (WADA) som sier at hun alene har ansvar for hva hun putter i seg og bruker. Det er umulig å innfri begge kravene. Om Johaug følger legens råd – noe hun faktisk gjorde i denne saken – bryter hun WADA-koden fordi hun da påfører kroppen et forbudt stoff gjennom leppekremen.

Følger hun WADAs regler i stedet for legens anbefaling, risikerer hun å bli kastet ut av landslaget. Uansett hva hun velger, står karrieren i fare. At Norges Skiforbund ikke har gjort noe med dette åpenbare misforholdet, er komplett uforståelig. At de nå har innsett det og derfor betaler saksomkostningene hennes, retter ikke opp sviket.

Sviket fra antidoperne

Det internasjonale antidopingarbeidet har sviktet Therese Johaug og andre toppidrettsutøvere ved at prosedyrer, beslutninger og ansvarsfordeling truer utøvernes rettssikkerhet.

Antidopingarbeidet tar ikke høyde for at mennesker gjør feil, ikke bare utøvere, men også trenere, ledere og leger. For ikke å glemme dopingjegere, politikere og så videre Dessuten har dopingtester feilkilder, for eksempel i form av falske positive svar, hvor  testen indikerer dopingbruk selv om utøveren er ren. Det motsatte kan også skje med falske negative svar, hvor testen ikke indikerer dopingbruk selv om utøveren er dopet.

Ulik praksis og grundighet preger de nasjonale antidopingbyråer. Under de olympiske leker i Rio fant dopingjegerne at omtrent 4 000 av de 11 237 deltakerne ikke var kontrollert av sine nasjonale antidopingbyråer før lekene.

I tillegg kommer pressens mange oppslag om underlig saksbehandling, korrupsjon og maktmisbruk i organisasjoner som IOC, FIFA, UEFA, IAAF. Det ble nylig kjent at IOC og WADA var informert om at en re-test av urin fra jamaicanske sprintere under Beijing-OL i 2008, viste spor etter Clenbuterol, et anabolt steroid. IOC stoppet videre etterforskning i saken fordi mengden var liten og utøverne sannsynligvis hadde fått det i seg gjennom dopet kjøtt. 

En undersøkelse fra «PlaytheGame» dokumenterer at de fleste internasjonale idrettsorganisasjoner har store mangler når det gjelder åpenhet, demokrati, kontroll og solidaritet. Og dette er de organisasjonene som er ansvarlig for å iverksette og håndheve WADA-koden!

Sviket fra politikerne

Politikere og myndigheter har sviktet Therese Johaug gjennom å tillate at idrettens «lover» trumfer ordinære norske lover i dopingsaker. WADA-koden definerer hva som er doping, hvem som er ansvarlig og hvem som skal dømmes.

Stortinget har lagt WADAs definisjon av doping til grunn for diverse tillegg i straffeloven og legemiddelloven. I sistnevnte lov slås det fast at det er forbudt uten lovlig ankomst å erverve, besitte eller bruke dopingmidler eller preparater med slike stoffer.

Dermed oppstår den paradoksale situasjon at Therese Johaug ikke bryter ordinær norsk lov når hun på lovlig vis har fått og brukt den reseptbelagte leppekremen landslagslegen ga henne. Hadde hun selv skaffet seg medisinen på ulovlig måte, kunne hun ha risikert bøter eller fengsel inntil seks måneder, om da politiet hadde hatt kapasitet til å reise sak mot henne.

I stedet dømmes hun for brudd på dopingreglene i henhold til idrettens lovverk - med politikere og myndigheters godkjennelse! Hun straffes med utestengelse i minst 13 måneder, fratas jobb og taper inntekter.

Sviket fra pressen

Store deler av pressen har sviktet Johaug, fordi de nærmest løper antidopingens ærend. De forsterker antidopingarbeidets forestilling om dopingtatte som juksemakere og lovbrytere. Enkelte, svært nidkjære journalister, går svært langt i å henge ut og nærmest trakassere dopingmistenkte utøvere over lang tid.

Kun noen få journalister utfører kritisk, gravende journalistikk. Disse har klart å avdekke at doping i toppidretten vanligvis skjer i grupper, team, landslag og nettverk, hvor utøvere, trenere, leger og politikere lever etter mafiaens Omerta: «Hold kjeft!». Toppidrettsutøvere som opererer på egen hånd ser ut til å være i mindretall.

Sviket fra forskerne

Forskere som meg selv har sveket Therese Johaug fordi vi ikke har deltatt tilstrekkelig i det offentlige ordskiftet og presentert og diskutert våre funn og vurderinger.

Forskning som jeg selv har vært med på, ble brukt som underlagsmateriale for å forby doping. Myndighetene fant det hensiktsmessig å bruke resultatene våre, men ikke konklusjonen.

Vi foreslo at man ikke burde forby dopingbruk, fordi det var vanskelig å slå fast om doping var årsak til vold og kriminalitet eller om kriminalitet og vold er årsak til doping. Vi burde ha protestert mer på bruken av våre resultater.

Andre forskere har dokumentert feilkilder ved dopingtestene, men blir ikke hørt av de som burde høre. Andre undersøkelser viser at leger innen toppidretten er opptatt av å gjøre utøverne «fit for fight»: De utøver en type «yrkesmedisin» som en tidligere landslagslege formulerte det.

Vi må rydde opp nå

Et eventuelt økt engasjement av de forannevnte, kommer for sent for å rette opp sviket mot Therese Johaug. Men alle bør gå i seg selv og sørge for at slikt ikke skjer igjen, noe det er overveldende fare for.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland, som er visepresident i WADA, bør lede an i en slik selvransakelse og nytenkning, nasjonalt og internasjonalt. Hun bør spesielt initiere en revisjon av WADA-koden ut fra normale rettsprinsipper.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.