De fleste kjenner til dykkende forskere fra nyhetssaker og populærvitenskapelige dokumentarfilmer. Utgraving av skipsvrak og studier av dyr og planter under vann er vitenskapelig arbeid som krever dykking som verktøy.

Samtidig med at regjeringen lanserer sin nye Havsatsning er den dykkende forskeren i ferd med å bli en truet art i norsk akademia som følge av et rigid lovverk for dykking.

I 1947 ble en teknologisk nyvinning tilgjengelig som skulle få stor betydning for menneskets kunnskap om havet. Teknologien ble kalt «aqua-lungen»; et pusteapparat med luftforsyning på ryggen som gav dykkeren enorm bevegelsesfrihet sammenlignet med den tradisjonelle hjelmdykkeren med sitt tunge utstyr og luftforsyning fra overflaten.

Det moderne dykkeapparatet hadde sett dagens lys. En av opphavspersonene, dykkeren Jacques Cousteau, brukte aqua-lungen som et redskap for å skape et internasjonalt fokus på miljøutfordringene i filmen «Den tause verden».

Radikalt inngrep i forskningen

I dag kjenner vi denne teknologien som vanlig apparatdykking eller «SCUBA» (self contained underwater breathing apparatus), og den er et selvsagt redskap for vitenskaper som er opptatt av havet.

Paradoksalt nok står vi nå overfor en situasjon hvor våre vitenskapelige institusjoner står i fare for å miste denne teknologien som redskap. Årsaken er Arbeidstilsynets nye forskrift om dykking, hvor mulighetene til å bruke SCUBA fjernes ut ifra et sikkerhetshensyn.

Et så radikalt inngrep i den marinbiologiske og marinarkeologiske forskningen vil ha dramatiske konsekvenser. Vi mener dette kan unngås og at det er mulig å fortsette med SCUBA-dykking og samtidig opprettholde et høyt nivå av sikkerhet i våre arbeidsoppgaver.

Vitenskapelig dykking er ikke som annen arbeidsdykking

Vitenskapelig dykking utøves i dag av 60 til 70 ansatte ved norske institusjoner med forsknings- eller forvaltningsoppgaver. Utøvelsen er definert som arbeidsdykking, og følgelig underlagt Arbeidstilsynets bestemmelser.

Det vitenskapelige arbeidet som utføres under vann er begrunnet ut i fra et samfunnsmandat, til beste for fellesskapet. Det være seg kunnskap om konsekvenser av forurensing og utbygging, om biologisk mangfold og endringer i dette som følge av klima- eller andre påvirkninger, eller om tilstanden til kulturminner som skipsvrak.

En fellesnevner er at det dreier seg om forskning og datainnsamling, hvor bevegelsesfrihet ofte er en forutsetning for en godt utført jobb. Bevegelsesfriheten ligger til grunn for suksessen den moderne apparatdykkingen representerer innen vitenskapene. Vitenskapelig dykking har lite til felles med dykking i havbruk og stasjonær anleggsdykking, som den nye forskrift om dykking i særlig grad er skrevet for.

Svært få ulykker

Den profesjonelle vitenskapelige dykkevirksomheten i Norge kan vise til svært lav ulykkesstatistikk. Noe av forklaringen kan ligge i at vitenskapelig dykking utøves av høyt kvalifiserte dykkere tilknyttet vitenskapelige institusjoner, ofte i statlig regi og med klart definerte sikkerhetsrutiner.

Arbeidsgiver tolererer ikke risikovirksomhet som kan sette liv i fare eller institusjonens omdømme på spill, og det utøves streng intern kontroll. Et annet moment er at den økonomiske motivasjonen for denne formen for dykking på ingen måte belønner uønsket adferd.

Arbeidstilsynet treffer feil gruppe

Arbeidstilsynet skal ha ros for å ta grep overfor useriøse aktører innen dykkebransjen, og forebygging av risiko er en viktig oppgave med hensyn til disse. Men ulykkene som forskriftsendringen skal forhindre, har ikke skjedd innenfor forskningsdykking.

Det ser ut til at beslutningen om å forby SCUBA som metode er gjort for å forhindre ulykker innenfor havbruk og kommersiell skjellsanking.

Derfor mener vi at tiltakene er lite treffsikre og konsekvensene alvorlige: dykkende forskere i Norge blir satt på land! Inntil situasjonen er avklart må igangsatte forskningsprosjekter settes på vent, likeså faglige konsekvensanalyser i forvaltningssaker eksempelvis innenfor undervannsarkeologi.

Trenger unntak for vitenskapelige dykkere

Et annet problematisk punkt er felles sertifikater for alle dykkere som utfører arbeid under vann, og hvor både utdanningsforløp og det operasjonelle kravet er satt ut ifra en anleggsdykkers hverdag.

Unntakene i den nye forskriften gjelder bare for sportsdykkerinstruktører og redningsdykkere. At disse ikke kan operere som et 4-manns slangedykkerteam i sin jobbhverdag er forståelig, og følgelig bør vitenskapelige dykkere gis samme fleksibilitet.

Samfunnsmandatet vårt tilsier at vi bør bli hørt. Som havnasjon er Norge avhengig av vitenskapelige dykkere i kunnskapsproduksjonen.

Ødelegger for internasjonalt samarbeid

De fleste vitenskapelige dykkere har sin grunnopplæring fra sportsdykkerutdanning, en inngang til faget som også er vanlig i EU og resten av verden. Den gjeldende forskriften gir ikke relevant sertifisering for vitenskapelige dykkere.

Like betenkelig er det at de nye norske sertifikatene ikke harmonerer med sentrale EU-direktiv, som skal sikre fri flyt av blant annet vitenskapelige dykkere fra andre europeiske land. Forskning er en internasjonal virksomhet, med utstrakt samarbeid mellom kolleger og institusjoner fra forskjellige land.

Slikt samarbeid under vann blir nå effektivt blokkert i Norge. Foreningen Norske Vitenskapelige Dykkere (Norwegian Scientific Divers) vil arbeide for at mulighetene for utdanning til vitenskapelig dykking, med inngang fra sportsdykking, skal bestå.

Dypt bekymret

Blir denne forskriftsendringen stående, er vi dypt bekymret for biologisk og arkeologisk forskning under vann i Norge, i særdeleshet er vi bekymret for rekrutteringen til vitenskapelig dykking.

Vi foreslår at forskriften som regulerer arbeidsdykking må inneholde en definisjon av vitenskapelig dykking, og vitenskapelig dykking må få en egen standard der risikovurdering står sentralt ved valg av utstyr og bemanning.

Utdanning av vitenskapelige dykkere må ha et forløp innen sportsdykking som fanger opp og rekrutterer dykkere med vitenskapelig kompetanse, og utveksling av forskere over landegrensene må sikres gjennom videreutdanning som harmonerer med internasjonale standarder.

Gitt arbeidets innhold og målsetting synes det naturlig at videreutdanning til vitenskapelig dykking legges til et av de større universitetene.

Kronikken er skrevet av medlemmer av foreningen Norwegian Scientific Divers (NSD).

• David Tuddenham (NTNU Vitenskapsmuseet)
• Even Moland (Havforskningsinstituttet)
• Marek Cuhra (Havforskningsinstituttet)
• Mats Walday (Norsk Institutt for Vannforskning - NIVA)
• Haakon Hop (Norsk Polarinstitutt)
• Eirik Herdlevær (Stiftelsen Bergens Sjøfartsmuseum)
• Arild Vivås (Museum Stavanger)
• Pål Nymoen (Norsk Maritimt Museum)