All natur er ikke lik. Eller like rik. Eller: All natur er unik og verdifull på sitt vis, men noe natur er rikere enn resten. Rikere på arter, på unike sjeldenheter eller nyttige goder. Rikere i form av en eller annen verdi som vi mennesker setter på det rundt oss.

Vi har ennå mye natur i Norge, i forhold til land lenger sør. Samtidig ser vi at den presses fra mange kanter: Veier skal fram, kjøpesenter og parkeringsplasser må bygges. Hyttebyer og varehus. Vindturbiner og småkraftverk. Sitkagraner plantes, villmarksskog hogges. Klimaendringer ruller over oss; landet blir våtere og havet surere.

Mange ting å ta fatt i, altså. Og det kan vi klare, om vi bare setter inn støtet. Mye vil være lettere om vi bare hadde visst hvor den mest verdifulle naturen faktisk er.

Kartlegging gir bedre arealforvaltning

Se for deg en by. Noe gammel bebyggelse skal rives, for å gi plass til noe nytt. Selvsagt kjører vi ikke bulldoseren på måfå inn i bygningsmassen – vi vil jo ikke at de mest verdifulle delene av byen skal gå tapt.

I naturen kjører vi langt på vei bulldoseren i blinde. Fordi vi ikke vet hvor det mest verdifulle finnes. Da hender det at vi ødelegger natur som vi ønsker å ta vare på. Andre ganger oppdager vi verdiene når bulldoseren står klar – langt inn i en planprosess – og noen gir stoppordre. Det betyr tapt tid og økt ressursbruk når planer må endres, om det i det hele tatt er mulig.

Kunnskapsbehovet slås tydelig fast i vår nye handlingsplan for naturmangfold, som kom som en viktig, men lite omtalt julegave til det norske folk. God kunnskap om natur er avgjørende for å sikre god planlegging og helhetlige løsninger, står det der. Med andre ord kan vi unngå konflikter og ta beslutninger på en mer effektiv måte.

Derfor er det flott at regjeringen nå bevilger penger til mer kartlegging av natur. Et ryddig system som kan brukes til kartleggingen har vi også fått; «Natur i Norge». Alt ligger til rette for et realt kunnskapsløft, med Miljødirektoratet i førersetet.

Da gjelder det å tenke lurt. Hva haster mest?

• Les også: Vi må tåle at naturen forandrer seg

Når bulldoseren står klar

Tenk om du visste at huset ditt ble rasert om få minutter – hva ville du tatt vare på? Det som har verdi for deg, så klart. Når bulldoseren står utenfor kjøkkenvinduet, legger du ikke alle eiendelene dine utover for å få den komplette oversikten først, for så å velge hva du skal redde. Nei, du sikrer deg fotoalbumet og katta og kaster et kjapt blikk over resten. Når tiden er knapp, må det prioriteres.

Slik er det også i naturen. Selvsagt hadde det vært bra, ja rett og slett fantastisk, om vi hadde hatt kart over hver kvadratmeter, med detalj-informasjon om all norsk natur. Men da trenger vi bevilgninger mer á la det årlige samferdselsbudsjettet, eventuelt en tidshorisont langt hinsides vår levetid – og da er det uansett for sent, med det presset naturoasene nå opplever.

Det viktigste er å få kartlagt og fanget opp natur som trenger beskyttelse. Detaljkartlegging av hverdagsnaturen imellom oasene er ikke akutt. Det haster heller ikke like mye å rette lupen mot områder som alt er vernet. Det ville være synd å bruke opp midlene på omhyggelig totalkartlegging av begrensede arealer av variabel verdi, eller på arealer som alt er sikret, mens vår viktigste natur forsvinner.

Med dagens budsjett gjelder det å fokusere. Heldigvis er Stortinget klar på hvordan årets bevilgning skal brukes: Til å kartlegge den mest verdifulle naturen først.

Hva er verdifull natur?

Men hvordan setter vi verdi på blomsterenger og gammelskoger, bekker og kalkberg? Hva er egentlig verdifull natur?

Det kan være natur som er truet – av arealtap eller forringelse. Det kan være natur som har en viktig funksjon, for spesielt mange arter, eller for sjeldne eller krevende arter. Det kan være natur som gir oss spesielle naturgoder, som myrer og andre våtmarker som suger opp flomvann og gjør at vi slipper å ta på gummistøvler i kjellerstuen etter kraftige regnvær.

Og når vi finner slik natur, er det ofte slik at økologiske funksjoner og naturlige prosesser er best bevart i de store og lite menneskepåvirkede naturområdene. Men ikke i alle typer natur – en slåttemark vil for eksempel være mest verdifull dersom den har vært holdt i hevd gjennom lang tid.

• Les også: Død ved er mat for tusenvis av sopper

Artene må med

I alle disse naturtypene lever arter som jobber for oss, som er grunnlaget for alle naturgodene vi trenger. Det hadde vært praktisk om vi visste så mye om artene i norsk natur at vi kunne si nøyaktig hvor de mest verdifulle, eller mest sårbare, artene bor. Da kunne vi bare registrert disse bostedene, eller naturtypene, og ferdig med det. Det ville vært langt enklere og raskere enn å lete etter artene sjøl.

Dessverre har vi bare delvis slik kunnskap. Derfor er det lurt å benytte anledningen til å inkludere registrering av noen utvalgte og relevante arter som en del av naturtypekartleggingen. Da kan også artsrikdom eller truete arter være med som en av flere faktorer i verdivurderingen. Til syvende og sist er jo artene helt vesentlige for målsetningen om å stanse tapet av biologisk mangfold.

Det haster å få på plass kunnskap om hvor den mest verdifulle naturen befinner seg, før bulldoserne jevner den med jorda. Slik ‘oase-kartlegging’ er en forutsetning for å kombinere bærekraftig bruk av natur med målrettet og tilstrekkelig naturbevaring. Bare slik kan vi sikre naturens leveranser av naturgoder inn i framtiden.