Vi står overfor en spennende tid. De siste ti årene har vært preget av dystre overskrifter om utviklingen på klima- og miljøområdet.

Selv om det har tatt tid, har vi endelig våknet opp og erkjent at klima- og miljøproblemene er like reelle som de er alvorlige.

Etter oppvåkningen og erkjennelsen står vi nå overfor den neste fasen; nemlig handlingsfasen. For å håndtere klima- og miljøutfordringene må vi endre vårt tankesett og handlingsmønster. Det er dette som kan omtales som det grønne skiftet.

Dersom det grønne skiftet skal realiseres, må endringene også skje i lover og forskrifter.

Jussen stiller krav, men gir myndighetene frihet

Vårt samfunn styres i stor grad av lover og regler vedtatt etter demokratiske prosesser. I norsk rett har vi lenge hatt lovbestemmelser som søker å ivareta miljøhensyn. I 1992 ble hensynet til miljøet konstitusjonelt forankret i Grunnloven. Dette til tross; lovbestemmelsene gir ikke miljøhensynet tilstrekkelig gjennomslag i praksis.

En årsak er at lovgivningen gir offentlige myndigheter et bredt spillerom for skjønnsutøvelse i enkeltsaker. Myndighetene er riktignok forpliktet til å utrede og vektlegge miljøhensyn i enhver beslutning, men de står fritt med hensyn til å bestemme hvor stor vekt miljøhensyn skal tillegges i avveiningen mot andre hensyn.

Litt forenklet kan man si at lovgivningen stiller krav til myndighetenes saksbehandling, men gir myndighetene frihet til å avgjøre hvilke hensyn og interesser som til slutt skal prioriteres.

Fordi dagens lovgivningen ikke sier noe om hvordan slike hensyn skal vektlegges, er det fare for at myndighetene legger størst vekt på kortsiktig, økonomisk gevinst snarere enn mer langsiktige mål om å ivareta miljøet.

Hva er bærekraftig og for hvem?

I stedet for å sette grenser for hvor store miljøskader som kan aksepteres, slår lovgivningen fast at beslutningene skal fremme «bærekraftig utvikling». Utfordringen er at hva som anses som bærekraftig, kan variere alt etter hvilket organ som treffer beslutningen og hvilke hensyn og interesser som gjør seg gjeldende i den enkelte sak.

I seg selv hjelper det lite at vi i dag har 19 lover med bærekraftig utvikling som formål. Mange av lovene, som for eksempel mineralloven og akvakulturloven, regulerer virksomhet som i liten grad har sammenheng med bærekraftbegrepet, slik det ble definert av Verdenskommisjonen i 1987.

Dermed er det fare for at bærekraft blir et honnørord som beslutningstaker kan fylle med innhold for å legitimere miljøskadelige beslutninger. Dette har blant annet vært tilfelle ved beslutninger om fjorddeponi og utbygging av store kraftlinjer i uberørt natur.

Dertil kommer at våre lover i stor grad er utformet for å håndtere enkelttiltak. Avveiningen mellom økonomi og miljø blir ofte brakt på banen i forbindelse med søknader om tillatelse til tiltak eller virksomhet som innebærer miljøulemper. Behandling av enkeltvise tiltak gjør det vanskelig å se den samlede utviklingen over tid, der summen av flere tiltak kan medføre utilsiktede og mer omfattende miljøvirkninger.

Lovene må sørge for fellesskapets interesser

For å bidra til det grønne skiftet må de som utformer og vedtar lover ta inn over seg at miljøhensynet må få sterkere beskyttelse i lovgivningen. Det er ikke tilstrekkelig å gi lover som på generelt grunnlag pålegger myndighetene å ta hensyn til miljøet.

Lover og forskrifter må i større grad avgjøre utfallet av interessekonflikter i konkrete saker, slik at miljøhensyn reelt sett får større gjennomslagskraft i møte med andre hensyn og interesser.

For å unngå at det treffes beslutninger som i for stor grad ivaretar enkeltinteresser, bør det også skje en bredere lovrevisjon i Norge. Arbeidet må ta sikte på å skape tettere forbindelse mellom lover og forvaltningsorganer som omhandler ressursforvaltning.

I stedet for dagens sektorstyring, hvor myndighetene i stor grad kjemper om gjennomslag for «sine» interesser i den enkelte sak, må lovene sørge for beslutningsprosesser der myndighetene i samarbeid søker å finne helhetlige løsninger til det beste for fellesskapets interesser.

Vi kan lære av Sverige

Dette har de til dels klart i Sverige gjennom den såkalte Miljöbalken. Denne loven, som ble vedtatt i 1998, er et resultat av en samordningsprosess hvor 16 lover ble slått sammen til én lov. Dermed legges det til rette for en samordnet ressursforvaltning, hvor mangfoldet av samfunnsinteresser kan avveies ut fra et helhetlig perspektiv.

Miljöbalken avgjør i tillegg hvilke hensyn som skal vike dersom det oppstår interessekonflikter. Dertil kan myndighetenes beslutninger overprøves av særskilte miljødomstoler, noe som sikrer en objektiv kontroll av forvaltningen.

I Norge skjer kontrollen stort sett av forvaltningen selv, slik at det politiske skjønnet kun flyttes til et høyere nivå i forvaltningshierarkiet. Som et ledd i det grønne skiftet bør det derfor oppnevnes et særskilt og objektivt kontrollorgan også i Norge som vurderer saker av betydning for miljøet. Da kan vi sørge for at miljøhensyn ikke bare er forankret i loven, men også blir hensyntatt i praksis.

Det er på tide å handle.