For å få flere doktoravhandlinger i havn er det ikke nok å legge til rette for bedre progresjon i stipendiatperioden. Institusjonene bør også få på plass bedre ordninger for doktorgradskandidater som blir forsinket med avhandlingen.

forskning.no har de siste dagene tematisert utfordringer knyttet til forsinkede doktoravhandlinger. Det vil alltid kunne skje uforutsette ting i et doktorgradsløp, slik at avhandlinger ikke blir ferdige i tide. Samtidig er det svært uheldig om forsinkelser blir unødig lange, eller om forsinkelser ender med at avhandlingen kanskje aldri blir levert.

Er det en utdanning eller ikke?

Etter min vurdering er det ikke så vanskelig å fullføre en uferdig doktoravhandling - så lenge man vet hva man skal gjøre, og tar det skritt for skritt (det vil si gode planer og god veiledning), har god nok infrastruktur, kan sette av nok tid til forskningen og samtidig har nok penger til å leve.

Når stipendiatstillingen slutter, lander forsinkede doktorgradskandidater derimot lett i et vakuum. De går på en utdanning – det vil si forskerutdanning, men har ikke studentstatus hos Lånekassen og kan dermed ikke få noe finansiering derfra.

Samtidig regnes doktorgradsutdanningen som en utdanning i NAV-systemet, slik at arbeidsledige doktorgradskandidater bare får dagpenger om de legger bort avhandlingen og veileder slutter å veilede.

Normalt har heller ikke institusjonene på plass gode nok ordninger for dem ved at finansieringen normalt tar slutt, samtidig som det varierer om man fortsatt får veiledning, har en arbeidsplass og så videre.

Vanskelig å gjøre på fritiden

Mitt inntrykk, som særlig er basert på humanistiske fag, er at det største problemet er motsetningen mellom det å finne nok tid til fullføringen av avhandlingen og det å ha nok penger til å leve.

Humanistiske doktoravhandlinger har tradisjonelt vært store og selvstendige. Selv om de over tid har gått mot å bli noe mindre omfattende, vil det fortsatt trengs en god del sammenhengende tid til å fullføre komplekse tankeprosesser.

Slikt arbeid er det vanskelig å gjøre på fritiden etter en hard arbeidsdag. Dersom man bare skal jobbe med avhandlingen på fritiden, kan resultatet bli at fullføring som kunne tatt tre måneder, heller tar år.

Samtidig endrer forskningsfronten seg også over tid, slik at lange fullføringsprosesser også kan kreve ny oppdatering for at prosjektet skal kunne fullføres.

Blir stående alene

Faren er dermed at forsinkelse fører til mer forsinkelse, som igjen fører til forsinkelse. Doktorgradskandidatene må dermed ha avhandlingen hengende over seg unødig lenge og får ikke gå videre til jobber som krever doktorgrad. Forskersamfunnet får ikke i stor nok grad tatt i bruk alle eller deler av forskningsresultatene. Institusjonene taper penger.

Det burde derfor være en vinn-vinn-situasjon for både doktorgradskandidatene, forskersamfunnet og institusjonene at forsinkede doktoravhandlinger blir fullført så raskt som mulig.

Desto merkeligere er det dermed at doktorgradskandidaten nå kan bli stående ganske alene med dette, ikke minst når det gjelder finansieringen. Kanskje er det å forvente for mye - selv av dyktige, arbeidssomme akademikere - at de selv skal finansiere fullføringen av et stort forskningsprosjekt, kanskje til og med uten nok oppfølging og en egnet infrastruktur? 

Nasjonal dugnad

Slik jeg ser det, er løsningen enkel. Institusjonene bør ikke bare sette i gang og holde oppe doktoravhandlingsprosesser i stipendiattiden. De bør også i større grad bidra til at personene de har tatt opp på doktorgradsutdanningen, faktisk kommer i mål. Det å gi slipp langt ut i prosessen - og dermed kanskje uten å få noe igjen for investeringen - er sløsing med både menneskelige ressurser og penger.

Mer konkret tror jeg at det er på tide at alle institusjoner som har stipendiatstillinger, får på plass finansieringsordninger i form av fullføringsstipend og - lønn. Det vil gi forsinkede doktorgradskandidater nok sammenhengende tid til å fullføre avhandlingen.

For å få slik finansisering bør det samtidig kreves at både kandidat og veileder forplikter seg på en fullføringsplan med nok veiledning. I tillegg ville det vært fint med en nasjonal dugnad for alle forsinkede doktorgradskandidater, for eksempel med mål om at flest mulig av prosjektene som står på vent, faktisk blir fullført innen år 2020.