Aftenposten rapporterer 20. september at reduksjonen i isdekket i Arktis delvis skyldes naturlige årsaker, basert på et manuskript innsendt til det vitenskapelige tidsskriftet The Chryosphere.

Dette tidsskriftet beskriver seg selv som «an interactive open access journal of the European Geosciences Union». 

Interactive open access betyr at forskernes innsendte manuskript så vel som fagfellers vurderinger – det vil si reviews invitert av tidsskriftets redaksjon - legges åpent ut på nett.

Usynlig kvalitetskontroll

Denne delen av prosessen har i de fleste vitenskapelige tidsskrifter – inklusiv mange elektroniske med open access – ikke vært synlig for andre enn forfattere, reviewers og redaktører. Hvorfor?

Først og fremst fordi fagfellevurderingen - og vurderingen fra kompetente redaktører – er en kvalitetssjekk på at forskningen holder mål, metodisk og tolkningsmessig. Bare arbeider som har bestått kvalitetssjekken, ofte med betydelige endringer fra det opprinnelige manuskriptet, har en soliditet som gjør det klart for formidling til allmennheten.

Når upubliserte manuskripter ligger åpent på nett, kan media – i dette tilfellet Aftenpostens Ole Mathismoen – formidle resultater og tolkninger før de har blitt kvalitetssikret vitenskapelig.

Innenfor vitenskapen har det vært et grunnleggende prinsipp at man skal ligge lavt med å formidle funn før de er publisert vitenskapelig. Det vil si før forskningen har bevist at den fortsatt holder mål etter kritisk gransking.

Det er granskning som nesten uten unntak fører til endringer i artiklene, og som svært ofte fører til at arbeidet ikke kommer på trykk i tidsskriftet det ble sendt til.

Åpen kvalitetskontroll

Nå ønsker enkelte nettbaserte open access-tidsskifter, som Chryosphere, å demokratisere peer review (fagfellevurderingen) ved å legge både manuskriptet og fagfellevurderingen åpent ut på nett så alle kan se både kritikk og svar, og slik at man også kan invitere kommentarer og kritikk fra andre forskere på feltet.

Fra et vitenskapsperspektiv er det lett å se positive sider ved dette – selv om det også er baksider. Det store problemet oppstår i møtet med media. For en slik åpen prosess betyr at uferdig forskning – det vil si forskning som ikke er kvalitetssikret gjennom peer review og redaksjonell vurdering, og som relativt ofte ikke holder vitenskapelig mål - blir tilgjengelig for media. Som ”selvfølgelig” hopper på – det er jo nå det er en nyhet.

Mens de egentlig burde ventet til artikkelen var ferdig vurdert og formelt publisert, i alle fall sett fra et forskerperspektiv. Fra et medieperspektiv er det ikke like opplagt at man skal vente – “nyheten” ligger der, og det foreligger ingen embargo som sier at den ikke skal omtales før artikkelen er publisert. Den er tilgjengelig for oss alle – hvorfor skal media holde igjen? Da kommer jo noen andre til å ta nyheten først.

Innsyn er bra

Innsyn i forskningsprosessen – og i publiseringsprosessen – er bra. Men innsyn innebærer tilgjengelighet. I dette tilfellet tilgjengelighet for media av noe som ikke er ferdig, og hvor det er grunnleggende usikkert om funn og konklusjoner holder mål vitenskapelig.

Ofte gjør de det, men svært langt fra alltid. Uten spesialkompetanse som forsker på feltet kan man ikke vurdere holdbarheten.

I møtet mellom offentlig tilgjengeliggjøring av uferdig forskning og medias hunger etter å komme først ligger det dilemmaer både for forskere og media.

For oss forskere: hva skal vi si hvis media fatter interesse for forskning vi har gjort, men som er midt i en kvalitetsvurderingsprosess? Skal vi fortelle hva vi har funnet ut og hvordan vi tolker dette på samme måte som vi ville gjort hvis det var publisert? De fleste av oss tror jo det vi har gjort er bra metodisk og med de rette konklusjoner, også de gangene peer review seinere viser at vi tar helt eller delvis feil. Eller skal vi holde igjen – og hvor lett er det hvis media likevel skriver om saken?

Store og små svakheter

For media må det være et dilemma at de risikerer å formidle en masse forskningsfunn som rett og slett er feil – i større eller mindre grad.

Vanlige svakheter, som ofte påpekes i fagfellevurderinger, er store eller små metodiske problemer, for lite eller for dårlige data til å kunne si noe sikkert, problemer med analyser av materialet, eller tolkninger som er ubalanserte eller dras for langt.

Hvis slike svakheter er små, kan de ofte rettes opp, for eksempel ved innsamling av mer data, nye analyser eller nedtoning av overdrevne tolkninger. Andre ganger er problemene så graverende at arbeidet ikke kommer på trykk i noe respektabelt vitenskapelig tidsskrift.

Kan ikke vurdere forskningen

Ingen forskningsjournalist eller medieredaksjon vil kunne vurdere om et vitenskapelig arbeid på manuskriptstadiet er bunnsolid eller fullt av feil. Skal de likevel formidle det? Eller skal de vente til det har fått publiseringens kvalitetsstempel? Resultater og tolkninger fra forskernes side ligger jo der, tilgjengelig for alle.

Poenget her er ikke å kritisere forskningen som formidles i Mathismoens artikkel Mye av isavsmeltingen er naturlig. Forskningen virker både interessant og viktig og kan godt være helt glimrende. Det har jeg som forsker på et helt annet fagfelt ingen forutsetninger for å vurdere.

Kanskje vil det vise seg at konklusjonene er bunnsolide og totalt uforandret når artikkelen etter hvert blir publisert, i Chryosphere eller et annet tidsskrift. At ting i artikkelen vil bli endret, er imidlertid ganske åpenbart hvis man leser litt i fagfellevurderingene som også ligger ute. Dette er helt normalt, og på ingen måte noe negativt signal i seg selv.

Men selv for forskere på nærliggende fagfelt er det vanskelig å vurdere forskning som ikke har vært gjennom fagfellevurderingens kvalitetssil. Som Sebastian Gerland ved Norsk Polarinsitutt sier til Aftenposten: «Uansett er jeg forsiktig med å kommentere et upublisert materiale som ikke er ferdig fagfellevurdert.»

 Jeg, som forsker på noe annet, kan ikke vurdere det. Kan media?

Mangler klart svar

Vi vil sannsynligvis se mer av open peer review, på linje med det Chryosphere praktiserer, i framtiden.

Upubliserte manuskript av høyst varierende kvalitet vil bli eksponert og tilgjengeliggjort for alle. Redaktørene i vitenskapelige tidsskrifter ønsker vitenskapelig transparens, redaktørene i media vil ha nyheter.

Her ligger det store utfordringer for både forskere og media – utfordringer ingen av partene i dag ser ut til å ha noe klart svar på.