For arbeidsmigrantene i Herøy kommune betyr ikke nødvendigvis det å skape seg gode liv at de blir bofaste. Det gjør at kommunen finner nye måter å jobbe med integrering på, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Anniken Førde)
Kronikk: Er arbeidsinnvandring redninga?
Herøy kommune har hatt stor suksess med integreringsarbeidet sitt. Men dette betyr ikke at tilflytterne ønsker å bli der. Det gjør samfunnet sårbart, skriver forskere ved UiT og Nordlandsforskning.
Med arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa har kystkommunen Herøy på Helgeland snudd nedgang i folketall til vekst.
Kommunen har jobba målretta for å få midlertidige arbeidstakere til å bosette seg i kommunen og det har de har vunnet nasjonale og internasjonale priser for.
Likevel er en av de største utfordringene å skape møter mellom etablerte og nye herøyfjerdinger. I forskningen har vi vært opptatt av hva som skjer når lokalsamfunn vil vil skape stabilitet gjennom arbeidsmigrasjon.
En varm velkomst
Herøy har cirka 1730 innbyggere. Oppdrettsbedriften Marine Harvest er største arbeidsplass, og mange migranter kommer til Herøy for å arbeide der.
Kommunen har gjennomført en rekke tiltak for å gi tilflyttere en varm velkomst og få dem til å etablere seg med familie i Herøy. Det er etablert innvandrerkontor, norskopplæring, velkomstpakke og boligbyggerkurs.
De har tatt i bruk etablerte møtesteder, som frivillige lag og foreninger, og de har etablert nye, som innflytterdager og aktivitetshuset Møtestedet.
Møtesteder
I Herøy feires den nye tilflyttinga med innflytterdag og tilflyttingsfest som også skal vise nye herøyfjerdinger hva som finnes av muligheter.
Dette skaper stolthet i kommunen, men det er også krevende. Aija som er tilflytter fra Baltikum sier;
“Jeg vet ikke, jeg gjorde ingenting der… Jeg skjønte ikke hva det var. Alle bare spiste og så vi dro hjem for ingenting skjedde”.
Arrangementet skulle hjelpe tilflytterne å møte andre innbyggere, men for Aija skjedde ikke det. Hun skjønte ikke konseptet og visste ikke hva som ble forventet.
Møtestedet er et aktivitetshus på innvandrernes premisser. Dette skal være et møtested mellom lokalbefolkning og tilflyttere og et sted å drive norskopplæring. På Møtestedet jobbes det ut fra at arbeidsmigranter i liten grad treffer norske etter arbeidstid. De arrangerer kurs i matlaging der norske og utenlandske mattradisjoner møtes. Pilatestrening er blitt populært blant både norske og utenlandske damer, og når det er quiz-kvelder på Møtestedet, «da kommer lokalbefolkninga!».
Mange etablerte herøyfjerdinger ser likevel dette som et sted for arbeidsinnvandrere. De har aldri vært der - en må ha en grunn til å gå dit.
“Å være på nikk”
Av etablerte arenaer er babyklubb viktig for nybakte foreldre i Herøy. Helsestasjonen forsøker å åpne disse også for foreldre fra utlandet. Noen ganger har de lyktes, særlig når det er flere nasjonaliteter med.
Vi møter en klubb med bare norske mødre som først hadde ei utenlandsk mor med. De opplevde det som vanskelig å få til den uformelle praten siden hun kunne lite norsk. Flere mødre påpeker at veien fra å ”være på nikk” til å ”gå heim til folk” er lang. Den krever initiativ; ”Man må selv vise at man har lyst på kontakt.”
For innvandrere som ikke ennå er på nikk er det ekstra vanskelig.
Arbeidet med å skape møtesteder er ikke enkelt og leder ikke alltid til gode møter. Derfor er det viktig å drive integreringsarbeidet på mange arenaer.
Økonomisk og sosial integrering
Arbeidsmigrantene er i jobb og derfor i alle fall delvis økonomisk integrert. De fleste arbeider som ufaglærte i fiskeindustrien. Men her er det få møter på tvers og arbeidet gir liten mulighet for samhandling og prat.
I matpausene sitter landsmenn sammen og det er lite kontakt mellom ansatte på ulike nivå i bedriften. For mange er arbeidet tungt, en utenlandsk kvinne sier at ”i lunsjen vil jeg bare hvile”. Mange er overkvalifiserte, og får ikke brukt sin kompetanse.
Arbeidsgiver er likevel lite interessert i å miste arbeidstakere. Mange av jobbene som matcher innvandrernes kompetanse krever også at en behersker norsk språk.
Språkopplæring
På Møtestedet er språkopplæring lagt til tidspunkt tilpasset arbeidstidene. Likevel kan det være utfordrende å delta på norskkurs. Jobben er fysisk krevende, og når en ikke har familie på stedet og begge foreldre jobber skift, er det vanskelig å finne barnevakt. Å ikke ha mulighet til å lære norsk språk gjør integrering vanskelig.
En arbeidsmigrant understreker dette; «Når språket er der, kan integrasjonen starte».
Erfaringene fra Herøy viser at sosial integrering er krevende når migrantene kommer for å arbeide på segregerte arbeidsplasser i segregerte arbeidsmarked. Norske og utenlandske arbeidere som ikke sitter sammen i lunsjen på jobb setter seg sjelden sammen på den lokale kafeen. Skillelinjer fra arbeidet tas med i andre sosiale arenaer.
Stabilitet gjennom mobilitet
Herøy kommune har satt i gang en rekke gode tiltak og fått mange arbeidsinnvandrere til å bosette seg i kommunen. Arbeidet bidrar til integrering, og har i tillegg skapt nye måter å jobbe med integrering på, – på migrantenes premisser og ut fra deres behov.
Foreksempel når innflytterdagen ikke skapte møter mellom gamle og nye herøyfjerdinger, endret arbeidet med integrasjon i frivillig sektor retning; fra store fellesarrangement, til konkrete invitasjoner til fotballtrening og matlagingskurs.
De mange arbeidsinnvandrerne sikrer viktige institusjoner og tilbud i Herøy. De bidrar også til mangfold, som gjør stedet mer attraktivt.
Men å skape stabilitet i lokalsamfunnet gjennom utenlandske arbeidsinnvandrere innebærer likevel noen paradokser. For arbeidsmigrantene betyr ikke nødvendigvis det å skape seg gode liv, at de blir bofaste. Mange sier ”Jeg blir så lenge jeg har jobb”. Det gjør samfunnet sårbart.
En forutsetning for å skape stabilitet av mobilitet synes å være at nye innbyggere lærer språket, blir integrert i det breiere arbeidsmarkedet og på andre sosiale arenaer. Arbeidsmigranter kan nok være med å ”redde” samfunn som Herøy. De er også med på å endre dem.
Referanse
Marit Aure, Anniken Førde og Tone Magnussen: Herøy som integreringsarena. NORUT. 2015