Energi og klima var den høyst passende tittelen på årets Arctic Frontiers-konferanse i Tromsø. Klimatiske forhold bestemmer i stor grad samfunnets behov for energi – og hvordan energikilder utvinnes og forbrukes er igjen bestemmende for klima.

Denne gjensidige påvirkningen er spesielt påtagelig i dagens Arktis, ikke minst i et norsk perspektiv.

Klimaendringene i nord gjør nye olje- og gassressurser tilgjengelige, men understreker samtidig verdenssamfunnets behov for mer bærekraftige energikilder.

Global oppvarming, arktiske muligheter

Få steder på kloden er klimaendringer mer merkbare enn i Arktis. Temperaturøkningen der skjer omtrent dobbelt så raskt som den globale oppvarmingen. Dette fører til endrede livsvilkår for mennesker, lokalsamfunn, og for en rekke dyre- og plantearter. Det følger med andre ord både store muligheter og store utfordringer med et Arktis i endring.

Den mest konkrete ”Arctic frontier” er overgangen fra åpent hav til isdekket Polhav. Det stadig krympende havisdekket er blitt selve symbolet på et Arktis i endring. Store deler av Polhavet er nå isfritt om sommeren, og nye minimumsrekorder – sist i september 2012 – har med rette fått mye oppmerksomhet. Men også vinterisens utbredelse har blitt sterkt redusert de siste tiårene, og den største reduksjonen har funnet sted i områdene rundt Svalbard og i Barentshavet.

Siden årtusenskiftet har store deler av Barentshavet og Svalbards vestkyst vært isfrie vinterstid.

Dette har en rekke praktiske og, isolert sett, positive konsekvenser. Svalbard er i stor grad kommet ”ut av isen”, med et klima mer liknende Fastlands-Norge som resultat; varmerekorder vinterstid er tilsynelatende blitt regelen. Et mer isfritt Barentshav er et hav med større arealer tilgjengelig for våre fiskerier. Og det gigantiske gassfeltet Shtokman, som lå ved iskanten på 1980-tallet, ligger nå i et isfritt område. 

Mindre is fryser om vinteren

Frysing, smelting og omfordeling av is på grunn av vind og havstrømmer gir variasjoner i havisens utbredelse. Mens stigende lufttemperaturer har fått mye av skylden for det minkende havisdekket om sommeren, viser vår forskning at en økende utbredelse av varmt atlanterhavsvann har styrt mye av havisens tilbaketrekning på vinterstid.

Varmt atlanterhavsvann transporteres nordover langs Norskekysten med Den norske atlanterhavsstrømmen, en forlengelse av den mer berømte Golfstrømmen. Denne strømmen utgjør hoveddelen av havets varmetransport mot høyere breddegrader og spiller en viktig rolle i vårt milde klima.

Etter å ha passert Norge deler strømmen seg i to grener. Den ene grenen fortsetter nordover langs vestkysten av Svalbard og videre inn i Arktis, mens den andre grenen strømmer inn i Barentshavet.

Forklarer isens tilbakegang

På sin ferd nord- og østover avgir atlanterhavsvannet gradvis sin varme til den kalde atmosfæren, og når vannet er tilstrekkelig nedkjølt starter isfrysingen. Havforskningsinstituttets målinger viser at både temperaturen og strømstyrken til atlanterhavsvannet har økt de siste tiårene. Når mer varme blir tilført de nordlige hav, tvinges iskanten nordover, ettersom det tar lengre tid å kjøle ned vannet til det fryser. (Dette ble allerede formulert av norsk havforsknings ”superstjerner” Bjørn Helland-Hansen og Fridtjof Nansen for mer enn 100 år siden.)

Sammenhengen mellom isdekket og atlanterhavsvannet forklarer altså isens generelle tilbakegang, men også endringer fra et år til det neste. I år der det tilføres relativt lite atlantisk varme, forventes således isdekket å øke den påfølgende vinter.

Det store istapet i vår del av Arktis de siste tiårene skyldes med andre ord ikke smelting av havis sommerstid, men kommer av redusert isfrysing vinterstid grunnet økt utbredelse av varmt atlanterhavsvann.

Flytting av grenser – men hvor?

Iskanten markerer grensen mellom det varme Atlanterhavet i sør og det kalde Polhavet i nord, en grense som i dagens klima stadig beveger seg nordover. Men selv om trenden synes robust, kan vi per i dag ikke utelukke - og langt mindre forutsi - muligheten for at isfrie områder (som gassfeltet Shtokman) igjen vil være dekket av is enkelte år i fremtiden.

Den tette og tidsforsinkete koblingen mellom hav- og istilstand i Barentshavet gir håp om at isdekket faktisk kan være forutsigbart med en horisont på år til tiår fram i tid. Storstilte temperaturendringer i Den norske atlanterhavsstrømmen bruker for eksempel rundt tre år på reisen langs Norskekysten mot Arktis. Et hovedmål for mye pågående klimaforskning, er å kombinere tilgjengelige observasjons- og varslingssystem til konkret og treffsikker ”klimavarsling”.

I påvente av slik varsling – og basert på det faktum at det i fjor strømmet relativt lite atlantisk varmtvann inn i et Barentshav med nær minimalt isdekke – tar vi sjansen på følgende spådom for 2015: det blir mer is i Barentshavet denne vinteren.

–––––––––-

Kronikken sto først på trykk i Nordlys15. januar.