I flere tiår har vilt blitt merket for å samle inn data til vitenskapelige formål. Slik merking er i form av radiosendere, dataloggere, ID-merker og liknende.

Tradisjonelt har hensikten med merking vært å øke kunnskap om ville dyrs generelle biologi, adferd og leveområder. Slike forsøk med dyr blir gjerne publisert i vitenskapelige tidsskrifter eller offentlige rapporter, for senere å danne grunnlag for viltforvaltning.

Dessverre blir slike tall ofte brukt uten tanke på hvordan merkingen har påvirket dyrene.

Etter gammel vane antas det at merkingen ikke påvirker resultatene, til tross for at både merkingen og merkene selv ofte kan være en betydelig belastning for dyrene på mange måter.

Selv om en ser bort fra stresset som forårsakes når et vilt dyr blir fanget og håndtert av mennesker, representerer selve merket et velferdsproblem. Spesielt gjelder dette utvendige merker slik som øremerker, ringmerker rundt foten på fugler, radiohalsbånd og ulike seler.

Disse utvendige merkene kan være i veien under normale bevegelser slik som løping, svømming og flyvning. I tillegg kan merkene ødelegge dyrenes naturlige kamuflasje. Klirring og risting kan være forstyrrende både for dyrene selv, deres flokkmedlemmer og under for eksempel jaktadferd. Innvendige merker, slik som sendere som opereres inn, kan skape problemer i dyrets fordøyelsessystem. Såret fra operasjonen medfører dessuten smerter og risiko for infeksjon.

Rapport belyser alvorlige velferdsproblemer

På oppdrag fra Mattilsynet, har Vitenskapskomiteen for mattrygghet publisert sin risikovurdering av dyrevelferd ved merking av vilt. Denne skal benyttes under arbeidet med forskrifter for merking av vilt.

I rapporten konkluderer Vitenskapskomiteen blant annet med at risikoen for dårlig dyrevelferd er spesielt høy når rovdyr jages med helikopter før merking, samt ved bruk av fotsaks for å fange oter og gaupe.

Vitenskapskomiteen trekker også frem sendere som opereres inn i buken på dyrene som spesielt risikable. Slike inngrep er risikofylte og senderen kan føre til problemer for dyret. Blant annet hos jerv og gaupe har dyr omkommet som følge av slike innopererte sendere.

Merkemetoder skader dyr

Dyrevernalliansen mener at bruken av merkemetoder må vurderes opp mot de negative effektene disse kan ha for dyrevelferden. Både ved merking med radiohalsbånd på pattedyr, og halsmerker og nebbmerker på fugl nevner rapporten at disse merkene kan medføre dårlig velferd for dyret. Blant annet kan det feste seg is i halsmerker og nebbmerker, og radiohalsbånd har flere ganger forårsaket både velferdsproblemer og død.

Hos gaupe har tre unge dyr omkommet etter å ha satt fast tennene i halsbåndet. Fjellrev har fått skadet huden og pelsen rundt nakken som følge av isdannelse på radiohalsbåndene. Hos hjort ble det funnet at merking med halsbånd medførte negativt samspill med andre dyr i flokken.

Vi i Dyrevernalliansen mener derfor at metodene som benyttes i dag ikke må bli sett på som en gylden standard, men at det er viktig å kontinuerlig arbeide for å finne bedre metoder for å studere dyr i naturen.

Rapporten nevner også sendere som festes med sele på dyrene som en spesielt risikofylt merkemetode. Komiteen nevner at seletøyet kan gjøre at dyret setter seg fast i vegetasjonen, og at det selen ikke alltid faller av som planlagt etter at studien er over. Dette gjelder spesielt for oter og fugler.

Merking kan føre til dårligere forskningsresultater

Vitenskapskomiteen understreker at ”Hvis merket forstyrrer normal adferd, helse eller velferd skal merket fjernes så snart som mulig, enten ved en drop-off mekanisme eller, hvis mulig, ved gjeninnfanging av dyret og deretter fjerning av merket.”

Det er klart at en merkemetode som forstyrrer normal adferd, helse eller velferd vanskelig kan bidra til god forskning som er overførbar til ikke-merkede individer. Slike merkemetoder fører derfor til at forskningsresultatene kan få lavere validitet.

Vitenskapskomiteen uttrykker i sin rapport bekymring for at kun 10 prosent av vitenskapelige artikler som tar for seg merking av vilt, vurderer effekten av denne merkingen på dyret. I de resterende 90 prosent av artiklene er slik vurdering ikke tatt med, og det kan virke som at forskerne dermed ikke har forholdt seg til problemet.

Alternativer til merking

I stedet for å gjennomføre studier som ikke gir anvendbar kunnskap, må forskere bli dyktigere til å bevege seg ut av komfortsonen, og heller finne andre løsninger som verken går på bekostning av dyrevelferden eller forsøkets validitet.

Eksempler på slike metoder er å benytte DNA-spor fra hår og avføringsprøver for å kartlegge for eksempel bestander og områdebruk. Anerkjente metoder for å samle inn og behandle prøver er godt kjent. Det finnes for eksempel mange ulike ”feller” som kan brukes for å fange hår fra ulike pattedyr. Disse metodene unngår også mange av de andre vanlige problemene ved innfanging. For eksempel kan flere ulike individer ”fanges” per felle.

Fokus på dødelighet, ikke dårlig velferd

Vitenskapskomiteen understreker også viktigheten av å vurdere ulike velferdsparametere fremfor å utelukkende vurdere merkemetoder ut fra dødelighet. Dyr kan lide uten at det nødvendigvis dreper dem, og naturligvis har de negative effektene av merkingen gått alt for langt dersom dyrene begynner å dø.

Hos pingviner har det blitt funnet at små merker i vingene øker energibruken ved svømming med 24 prosent. Til tross for lav dødelighet som følge av merkene ble det funnet en 39 prosent reduksjon i reproduksjonssuksess og 16 prosent nedgang i overlevelse over 10 år for de merkede individene.

De negative effektene av merking er ikke godt nok undersøkt, og nye konsekvenser for dyrenes velferd og adferd oppdages fremdeles. Jaging, innfanging, bedøvelse, sporing og selve merkeanordningen kan ha betydelige konsekvenser for dyrene – for eksempel fysiske skader, mentale påkjenninger, eller endret adferd, områdebruk, status i flokken, energiforbruk eller endrede muligheter for matsøk.

Ville dyr venner seg ikke til jaging, innfanging, sporing og merking. Tvert imot, hver merkeepisode kan være en større påkjenning, som gjenspeiles i at dyrene blir stadig vanskeligere å gjeninnfange. Vitenskapskomiteen nevner i sin rapport flere eksempler på at dyrene viser en klar adferdsendring etter innfanging. Gauper unngikk områder hvor de hadde blitt fanget i flere måneder etter innfangingen. Bjørner som ble forstyrret i hiet under vinterdvalen forlot hiet sitt, og brukte i gjennomsnitt seks dager på å finne et nytt hi, over 700 meter unna.

Behov for økt kunnskap om merkingens konsekvenser

Det mangler grundige studier om effektene av de ulike merkingstypene. Dagens studier lider av dårlig eksperimentelt design, derunder mangelfulle eller komplett manglende kontrollgrupper og små utvalgsstørrelser.

Innarbeidede metoder må ikke bli en hvilepute. Det er behov for at myndighetene sørger for finansiering av studier som undersøker effektene av merking og utvikler nye og bedre metoder. Dyrevernalliansen er glade for at disse problemene kommer frem i lyset. Når Mattilsynet nå skal lage ny forskrift vil vi jobbe for skjerpelse av praksis og at færre tillatelser må gis.

Dyrene kan ikke påføres så mye lidelse som nå; det er ikke hensiktsmessig verken fra et dyrevelferdsperspektiv eller forskningsmessig.