De siste ukers hestekjøttavsløringer har satt juks i matindustrien på dagsorden. Det er nok på tide, spesielt med tanke på matsikkerheten.

Hestekjøtt i ferdigprodukter er ikke det første som har blitt identifisert med molekylære metoder.

Rene fileter er det vanskeligere å jukse med, men også her finnes det urent mel i posen.

Matjuks med billigfisk blir stadig oppdaget i sushirestauranter i USA og innholdet i urtete har blitt avslørt som noe annet enn det som stod på pakken.

Torsk var lysing

Identifisering av arter ved hjelp av andre metoder enn utseende er derfor blitt en svært viktig del av matkontrollen både i Norge og utlandet.

Her hjemme undersøkte vi for noen år siden om innholdet i fiskeprodukter fra frysedisker i Trondheim stemte overens med varedeklarasjonen. Det gjorde det for det meste, men vi fant et tilfelle der fisken lysing hadde blitt merket med torsk og det som skulle være akkar var byttet ut med humboldt-blekksprut. 

Forbyttingene eller feilinformasjonen var muligens ikke bevisst fra produsentenes side, men like fullt svært lite tillitsvekkende fra forbrukerens side.

DNA-strekkoding

Så hvordan fungerer slike moderne metoder for gjenkjenning og identifisering av arter?

Organismers arvestoff (DNA) er molekyler som kan bevares godt i svært lang tid etter organismens død. Deler av arvestoffet er karakteristisk for arter og kan dermed benyttes til identifisering av disse.

Forutsetningen er at det finnes et kvalitetssikret bibliotek av DNA-sekvenser som prøver fra den ukjente organismen kan sammenlignes med. Når det er på plass, kan så å si enhver liten vevsprøve identifiseres til art, selv om den er mikroskopisk i størrelse.

Prinsippet om å benytte korte sekvenser av en organismes arvestoff til artsidentifisering kalles DNA-strekkoding, som en referanse til de strekkodene vi kjenner fra detaljhandelen.

Brukes for å redde arter og forvalte mangfold

Det er liten tvil om at DNA-strekkoding vil finne utstrakt bruk også på andre samfunnsområder i fremtiden. Det er et svært nyttig verktøy i kampen mot handel med utrydningstruede dyr og planter og vil være en effektiv metode for å hindre import av fremmede arter, potensielt skadelige for vår hjemlige flora og fauna.

Bruken av korte DNA-fragmenter til identifisering av arter gir også nye muligheter i forskning og forvaltning av det biologiske mangfoldet, og gjør biomangfoldstudier både mer objektive og reproduserbare.

I tillegg har det har vist seg å være et svært godt verktøy for identifisering og oppdagelse av nye arter og er i flere tilfeller essensielt for presis kartlegging av det biologiske mangfoldet. Blant annet i Artsdatabankens arbeid med å kartlegge og beskrive hvilke arter som forekommer i Norge, kalt Artsprosjektet.

Å vite hva som finnes er selvsagt grunnleggende om vi skal kunne overvåke endringer i floraen og faunaen vår.

I kombinasjon med moderne teknologi for DNA-sekvensering og bioinformatikk, for eksempel såkalt ”Next Generation sequencing”, vil DNA-strekkoding være et effektivt verktøy for artsanalyse av miljøprøver, biologisk overvåkning og forskning på organismers evolusjon og naturhistorie.

Mange vitenskapelige studier har allerede vist metodens fortreffelige funksjonalitet på disse områdene, til tross for et foreløpig lite bibliotek. Utvikling av metodikk og databaser knyttet til DNA-strekkoding vil derfor bli viktig for arbeidet til FNs internasjonale naturpanel om biomangfold og økosystemtjenester (IPBES).

260 000 arter strekkodet

Bruk av molekylære metoder til artsidentifisering er ingen ny idé, men omfanget i antall brukere og involverte forskere i DNA-strekkoding har økt enormt de siste par årene. I tillegg har dekningen både i form av geografisk utbredelse og organismegrupper økt betraktelig.

Arbeidet med å fylle en kvalitetssikret database med DNA-strekkoder fra kjente arter har pågått i noen år og er allerede en realitet. Biblioteket er åpent og tilgjengelig for alle over internett og inneholder per i dag nesten 2 millioner strekkoder fra over 260 000 arter.

Med et globalt estimert artsmangfold på 8,7 millioner, er det mye arbeid igjen til prosjektet er helt i mål, men allerede nå eksisterer det et utall anvendelsesområder.

Norsk mangfold

Samarbeidet om biblioteket deles av 200 institusjoner i mer enn 50 land gjennom et internasjonalt konsortium. Norge er godt representert på denne arenaen både gjennom innsatsen til enkeltinstitusjoner og gjennom det norske nettverket for DNA-strekkoding (NorBOL).

NorBOL, eller ”Norwegian Barcode of Life”, omfatter i dag 16 institusjoner som alle er involvert i forskning på biologisk mangfold.

De fire universitetsmuseene i Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim er de institusjonene som er sterkest engasjert, men også forskningsinstituttene i Norge er involvert. Sammen har de som mål å bygge en nasjonal infrastruktur for DNA-strekkoding og lage et DNA-bibliotek av alle arter i Norge.

Når dette er på plass vil både den ene og andre dårlige handelen kunne avsløres – ikke minst den vi selv gjør med naturen rundt oss.