Det er i ferd med å etableres en myte om at programmer mot mobbing ikke virker, uten at man ser på hvordan skolene faktisk har jobbet med programmene. Myten oppstår fordi man ikke skiller mellom programmene i seg selv og i hvilken grad skolene klarer å ta i bruk programmene.

Debatten om tiltak for å forebygge og redusere mobbing er derfor på et farlig sidespor.

Program mot mobbing tilbyr skolene forskningsbasert kunnskap om hvordan man kan forebygge, avdekke og håndtere mobbing. De tilbyr kunnskap om hvordan skoler kan arbeide systematisk, målrettet og samstemt over tid. Målet er å bidra til en helhetlig innsats for å utvikle et læringsmiljø som gjør det mulig for hver enkelt elev å utvikle seg faglig og sosialt.

Sentralt i arbeidet mot mobbing er styrking av lærer–elev-relasjoner, elev–elev-relasjoner og tydelig klasseledelse. Likevel må skolene selv arbeide slik at kunnskapen tas i bruk og blir en del av skolens hverdagspraksis.

Endring av praksis

Det er krevende når en skole skal endre praksis på et så utfordrende område som mobbing. Selv når hele skolen er motivert og har satt av ressurser, og de voksne ved skolen står sammen om arbeidet, som krever innsats over lang tid, er det vanskelig.

Dersom disse vilkårene ikke er til stede, er det nærmest umulig å lykkes. Av ulike grunner har en del skoler vansker med å ta i bruk kunnskapen som programmene tilbyr. Resultatene for skoler som melder seg på programmer, varierer også.

Forskning viser at skoler som gjennomfører programmene slik det er forventet fra programutviklerne, reduserer mobbingen.

Programmer mot mobbing rammes av de samme utfordringene som alle tiltak som innføres i skolen. Internasjonal forskning viser at når tiltak med dokumentert effekt blir satt i verk i skoler utenom strengt kontrollerte studier, blir de ikke implementert med tilstrekkelig kvalitet.

Det vil si at det vanlige er at skoler ikke gjennomfører tiltakene slik de er planlagt. Spørsmålet blir da hvordan vi kan hjelpe skolene til å ta i bruk den kunnskapen som finnes.

Det er mye kunnskap hos lærere og skoler i Norge, også om mobbing. Men mange lærere, og skoler, opplever å ha for lite kunnskap om hvordan man i praksis skal forebygge og redusere mobbing og generelt styrke læringsmiljøet for elevene.

Hvis de mangler ferdigheter til å handle, blir ikke kunnskapen i tilstrekkelig grad omsatt i praktisk handling.

Ny retning trengs

Hovedutfordringen i arbeidet mot mobbing er ikke å vite hva som virker, og hva som ikke virker, men å bistå skoler i å ta i bruk kunnskapen.

Den forskingsbaserte kunnskapen om forebygging og håndtering av mobbing er omfattende. De norske programmene mot mobbing – Olweus-programmet og Senter for atferdsforskings eget Zero – er utviklet gjennom et 30 år langt samarbeid med norske skoler. Grunnen er at man har villet skreddersy tiltakene til utfordringer i skoler over hele landet.

Det er derimot et stort gap mellom den tilgjengelige kunnskapen på feltet og hva som blir omsatt i praktisk handling i skoler og klasserom. Programmer mot mobbing med dokumentert effekt er en forutsetning, men det er ikke tilstrekkelig for å lykkes i arbeidet mot mobbing. Skoler må prioritere arbeidet, og det kreves et samstemt arbeid mellom alle tilsatte, elever, foreldre og skoleeiere. Det er hva som skjer i de daglige møtene med elevene, som teller.

Dersom redskapene som programmene tilbyr ikke tas i bruk, vil arbeidet ikke lykkes. Selv om vi vet hva som skal til, vet vi fremdeles for lite om hvordan vi skal få til den vanskelige prosessen med å omsette kunnskap i praktisk handling.

Dette er utfordringen myndigheter og aktører innen forskning må ta tak i.

Konsekvenser av myten

Nå risikerer vi at vi svekker kampen mot mobbing. Faren med debatten om hvorvidt programmene virker eller ikke, er at den fører til mindre oppmerksomhet om mobbing som fenomen.

Representative studier fra Senter for atferdsforsking viste at forekomsten av alvorlig mobbing ble redusert med 30 prosent i perioden 2001–2004, parallelt med at Manifest mot mobbing ble underskrevet i 2002 og norske skoler hadde mye oppmerksomhet rettet mot mobbing. I denne perioden deltok svært mange skoler i antimobbeprogrammer.

I perioden 2004– 2008 økte forekomsten av mobbing igjen, samtidig med at norske skoler rettet mindre oppmerksomhet mot mobbing og færre skoler deltok i program.

Norge har vært et foregangsland innen forskning og tiltaksutvikling mot mobbing og er i førersetet internasjonalt på dette feltet. Påstår man at program mot mobbing ikke virker, risikerer man å flytte oppmerksomhet fra tiltak som er effektive dersom de blir gjennomført, over på tiltak som har høyst usikker effekt.

I verste fall gjør det vondt verre for de mange titusen elevene i norske skoler som hver uke utsettes for alvorlig mobbing.