På forskning.no den 27.11 har Arnoldo Frigessi, Lars Holden og Odd O. Aalen et innlegg der de kommenterer vårt tidligere innlegg i Aftenposten. Deres hovedpoeng er at klima er så komplekst at en utflating av global temperatur de siste 10-15 år bare er et kort stadium på vei mot en varmere klode i tråd med IPCCs prognose.

Det er gledelig at de bekrefter at temperaturen har flatet ut siste 10-15 år. Dette har IPCC-opposisjonelle hevdet lenge. Men til tross for at også professor Phil Jones ved HadCRU, UK og sentral innen IPCC, i 2009 sa seg enig, har fremtredende norske IPCC-tilhengere sådd tvil om det.

Med tilslutning fra deler av Norges ledende statistikere burde også forskning.nos redaksjon være fornøyd med å ha bidratt til avklaring av et viktig punkt.

Enighet om oppvarming

Forfatterne omtaler den massive forskning publisert fra verdens fremste forskere og henviser til internasjonal forskningsfronts samlede engasjement der IPCC bare er en liten del. Det er enighet om oppvarmingen av kloden siste 30 år, så den massive forskningen som understøtter dette er felles for partene.

Men vi IPCC-opposisjonelle mener at det er faglig korrekt å benytte de noe lavere temperaturøkninger fra satellittmålinger enn IPCCs bakkemålinger. Og det er uenighet om størrelsen på en del andre kvantitative verdier og ekstremeffekter.

Vi er også enige i at IPCC er en liten del av vitenskapssamfunnet. Likevel hevder IPCC, støttet av sin massive tilhengerskare, at fra omlag 12 000 publikasjoner innen klimaområdet har IPCCs vitenskapelige panel på under 100 forskere etablert den riktige hovedteori for fremtidens klima – for evig og alltid.

For blant et meget stort antall klimavariable hevder IPCC at det er over 90 prosent sannsynlighet at primært menneskeskapte drivhusgasser bidrar med over 90 prosent av oppvarmingen, og at dette vil tilta.

Bevise eller tro?

Å bidra til å bevise årsaksforholdet er noe annet enn bare å tro på eller benytte andres resultater. Det er nok desidert flest IPCC-tilhengere og forskere i sistnevnte kategori. IPCCs årsaksforklaring og ”prognoser” bygger på ca 25 beregningsmodeller som alle har omtrent samme basis, og som får relativt like resultater, i realiteten en høyst begrenset tilnærming til klimaspørsmålet.

Vi antar at de nevnte fortfattere, i likhet med oss, mener at det dog er et tankekors at temperaturen flater ut, mens CO2-verdiene øker mye mer enn antatt. Og kjenner vi dem rett ville de neppe i år 2000 ha unnlatt å revidere ”prognosene” etter bare 12 år siden de selv påpeker at 10-15 år er meget kort tid for å konkludere i komplekse spørsmål.

Men ikke minst ville de kunne ha bidratt til å forklare hvorfor usikkerheten i IPCCs konklusjoner er mye større enn de selv hevder, slik det påpekes i de mange internasjonale evalueringer som nylig er gjennomført om IPCC.

Sol, hav og vind

Forfatterne skriver videre: ”..dessverre vet vi fra vårt fag at det ikke er noe grunnlag for å vektlegge den slags kortsiktige endringer”. Nå finnes det flere fagområder enn statistikk og vår fagområdeerfaring gir oss en helt annen vurdering. For solen har ca 8-12 års solflekksyklus, solinnstrålingen varierer i de ulike frekvensområder, og magnetfeltet som skjermer mot kosmisk stråling endres.

Sola har også flere lange sykluser hvorav den mest kjente er en ca 1000 års syklus med Middelalder, Romertid, Bronsealder og enda lenger tilbake, en syklus hvis fremskriving skulle inntre nettopp rundt moderne tid. Det vil si at en stor del av den oppvarmingen vi nå observer, skyldes denne langperiodiske svingning.

I tillegg er det påvist en rekke sykluser basert på havstrømmer og vinder. Det er nå veldokumentert at El Niño/La Niña fenomenene med 2-7 års sykluser i Stillehavet eller Pacific Decadal Oscillation (PDO) og Atlantic Multidecadal Oscillation (AMO, Golfstrømmen), begge med en 60-års syklus, påvirker den globale temperatur.

De har bidratt til varmeperioder av samme omfang og oppvarmingshastighet i 1860-80 og 1920-40 vekslende med analoge kalde perioder. All kunnskapen om disse syklusene korresponderer meget godt med avkjølingsperioden 1945-75 og videre oppvarming i 1980-2000.

Moderne frekvensanalysemetodikk bekrefter en rekke sykluser overalt der de benyttes på langvarige temperaturserier og liknende sykluser fremstår ved analyser av biosfæren. Dette kommer på toppen av solens langperiodiske svingning.

Hvem er mest naiv?

De veldokumenterte naturlige variasjoner bygger på en stor andel av de 12 000 klimapublikasjonene. Dette var teoriene som var akseptert før IPCC ble dannet og som da var utgangspunktet for det store flertall forskere. Og de har fortsatt og publisere, og de er fortsatt blant de ledende med teorier som støttes av observasjoner – ikke bare beregninger.

Med et meget beskjedent CO2-bidrag er det fristende å overføre de enorme summer som går til CO2-tiltak og tilhørende forskning til de viktige områder som overbefolkning, fattigdom, miljø og energi.

For man kan jo ikke som statsråd Solheim bare lene seg tilbake å uttale på Dagsrevyen at de to første kategorier ordner seg medio dette århundre? Så hvem er mest naiv mon tro?