En populær påstand i disse tider er at psykologien kan lære oss mer om finanskrisen enn tradisjonelle økonomiske modeller. For de av oss som driver med såkalt eksperimentell økonomi, og som liker finansfagets økende interesse for psykologien, kan således finanskrisen fremstå som en aldri så liten intellektuell seier.

Men er finanskrisen virkelig et bevis på markedets irrasjonalitet og det tradisjonelle økonomifagets utilstrekkelighet? Etter min oppfatning kan kjernen i dagens finanskrise forklares ved hjelp av kjente rasjonelle modeller, men for å forstå de sterke utslagene i markedene, kan vi få hjelp av psykologien.

Informasjonssvikt og moralsk hasard

For å ta det kjente først: En av de grunnleggende årsakene til finanskrisen kan knyttes til informasjonsvikt og moralsk hasard i finansinstitusjonene: Ansatte og ledere har fått store bonusutbetalinger for å gi lån til folk som ikke kan tilbakebetale (sub prime), og for å utvikle og selge avanserte obligasjoner og finansielle instrumenter som kjøperne ikke forstår.

I prinsippet skal bonusordninger bidra til at de ansattes handlinger sammenfaller med langsiktige eierinteresser. Når dette ikke skjer er det fordi ansatte (ledere og mellomledere) får styre innrettingen av bonusprogrammene til sin egen gunst, på bekostning av finansinstitusjonenes eiere. Eierne har simpelthen ikke hatt tilstrekkelig kunnskap om de avanserte produktene som deres ansatte markedsfører og selger.

Videre har informasjonssvikt i finansinstitusjonene ført til en formidabel informasjonssvikt i finansmarkedene. Det er asymmetrisk informasjon mellom kjøpere og selgere av kreditt, og ingen vet hvem som er dårlige betalere. Dermed blir risikopremien skyhøy og mangelen på kreditt prekær.

Svaret på denne type informasjonsvikt er signalisering. I kredittmarkedet kan aktørene la seg rate av kredittvurderingsbyråene for å signalisere kredittverdighet. En av årsakene til dagens krise er at disse byråene ikke har fungert. De ga topp rating til komplekse boliglåns-relaterte obligasjoner som viste seg å være svært risikofulle.

Nå vel, det kan nesten virke provoserende å komme drassende med rasjonalitet og ”kjente økonomiske modeller ” når verdensmarkedene skjelver. Og man kan spørre hvorfor økonomene ikke forutså det som ville komme. Men det ligger i sakens natur at hvis økonomiens sentrale aktører sitter på skjult informasjon, så er det heller ikke lett å gjøre økonomiske prognoser.

Fra optimisme til ragnarok

Nå er det heldigvis ikke slik at økonomisk forskning avskriver psykologiske faktorer i sine forklaringsmodeller. Heller tvert imot. Økonomifaget har virkelig spilt på lag med psykologien de siste 20 årene. Og i forbindelse med finanskrisen kan psykologien hjelpe oss. For det er overraskende å se hvor sterkt verdens børser reagerer, og hvor store svingningen er. Den ene uka er det lys i tunnelen. Den neste uka er ragnarok nær. For å forklare disse svingningene må alternative atferdsantakelser inn.

Ved Universitet i Stavanger (UiS) har vi et forskningsprosjekt (finansiert av Finansmarkedsfondet) som ser på hvordan overdreven kortsiktighet og frykt for å tape penger - såkalt myopisk tapsaversjon - kan bidra til å forklare investeringsatferd. Myopia innebærer at investeringene blir evaluert hyppigere enn nødvendig.

Selv om man har en langsiktig horisont på investeringene, fører man kortsiktige mentale regnskap slik at kortsiktige svingninger oppleves som reelle gevinster eller tap. Hvis smerten ved å tape penger føles større enn gleden av få en gevinst, vil slike hyppige evalueringer bidra til overdreven risikofrykt. Myopisk tapsaversjon bidrar dermed til at nedgangen i aksjemarkedet og uroen i kredittmarkedene blir selvforsterkende. Uroen i markedene forsterker følelsen vår av at noe er skikkelig galt. Jo mer uro, desto mer følger vi med, og jo mindre tør vi investere i risikable aktiva.

Psykologi vs rasjonalitet

Eksperimenter som Kristoffer W. Eriksen og jeg har utført ved Universitetet i Stavanger viser at folk ikke bare har myopisk tapsaversjon på vegne av egne penger; folk kan også ha myopisk tapsaversjon på vegne av andres penger. Personer som opptrer som porteføljeforvaltere på vegne av klienter, tar mindre risiko på klientenes vegne, jo hyppigere de observerer hvordan det går med klientenes penger. Dette bidrar ytterligere til å forklare hvorfor uroen i markedene virker selvforsterkende. Det er ikke nødvendig oppleve tap på kroppen selv; man blir forsiktig av å observere andres tap.

Økonomiske eksperimenter blir gjerne kritisert for manglende ekstern validitet. Det vil si at overføringsverdien fra laboratoriet til den virkelige verden kan synes begrenset. En måte å møte denne kritikken på er å bruke profesjonelle aktører i eksperimentene.

Ved UiS har vi utført eksperimenter på profesjonelle finansrådgivere, og vi finner at de har betydelig høyere grad av myopisk tapsaversjon enn studenter! Mens studenter investerer 10% mindre i risikable aktiva når informasjon om investeringsutfallet kommer hyppig, reduserer finansrådgiverne risikoinvesteringene med 20%. Myopisk tapsaversjon synes således ikke å være forbeholdt amatører, snarere tvert imot.

I forståelsen av finanskrisen kan denne type psykologiske fenomen være nyttig å kjenne til. De bakenforliggende årsaker til dagens krise kan langt på vei forklares ved hjelp kjente rasjonelle modeller på økonomisk informasjonssvikt, men for å forstå hvordan krisen utarter seg, spesielt dens selvforsterkende mekanismer, kan psykologien hjelpe oss.