Astronomimiljøet i Norge har den siste tiden braket sammen i en debatt som har fått stor oppmerksomhet i media.

Et kjernepunkt i debatten har vært hvordan man skal formidle forskningsresultater på best mulig måte og hvem som skal formidle dem. Problemet er bare at det ikke eksisterer en felles etikk og et reglement for hvordan forskningsformidling bør foregå og hva slags målbare konsekvenser man kan forvente. Og da er det jo ikke så rart at man tilsynelatende ikke kan bli enige om hva god forskningsformidling er.

I en artikkel i Universitetet i Bergen sin nyhetsavis, ’På Høyden’, utfordrer kommunikasjonsrådgiver i forskningsrådet, Kristen Ulstein, forskere til å bli mer aktive ovenfor media, og mener at ’Det å publisere i poenggjevande tidsskrift bør ikkje vere det einaste som tel for forskarar.Dersom ein ikkje når ut til allmennheita og næringslivet, vert forskinga fjern og irrelevant’.

Selv om man kan være enige i at forskere må bli flinkere til å informere om deler av sin egen forskning, er det likevel ganske urovekkende at Forskningsrådet faktisk signaliserer at de ønsker å måle formidling fra forskere, spesielt når det ikke finnes en bred enighet om hva god forskningsformidling er og hvordan den bør måles.

Hva er god formidling?

Knut Jørgen Røed Ødegaard har ofte blitt holdt fram som et stjerne-eksempel på en god forskningsformidler, til tross for at han ikke har gjennomført en doktorgrad og ikke vært en aktiv forsker på de feltene han formidler. Noe av kritikken mot Ødegaard har vært at han ikke henviser journalister til forskere med mer kunnskap på feltet enn han selv. Jeg mener at slik kritikk er grunnløs så lenge man ikke kan (eller prøver å) måle effekten av forskningsformidling.

Dessuten er det er ingen bred enighet om hva som er god forskningsformidling, noe som man har sett eksempel på i den opphetede astrodebatten. Skal man satse på informativ eller attraktiv formidling? Ofte er det vanskelig å kombinere begge, men i noen fagfelt er det lettere enn andre. Noen formidlere legger stor vekt på informasjon og presisjon i budskapet sitt, mens andre legger mer vekt på synliggjøring av seg selv og sitt prosjekt.

Dersom det viktigste er å dra oppmerksomheten mot realfagene, så må det vel være mest hensiktsmessig å ansette utdannede stjerne-formidlere med publikumstekke til å gjøre denne jobben? Men dersom man ønsker mer presis informasjon fra en person som har mest mulig kunnskap om det aktuelle feltet, er det nokså urimelig å forvente et lite enmanns-show på kontoret dersom denne forskeren ikke har en sprudlende personlighet. For de uinnvidde så vil jeg poengtere at det ikke er noe krav om å være en god formidler for å bli en god forsker, selv om det ofte er ønskelig.

Det er naivt å tro at forskere med stor kunnskap på et område nødvendigvis formidler denne på en objektiv og nøktern måte. Personlig ser jeg ofte tilfeller der såkalte ”eksperter” overdriver viktigheten av egen forskning, blåser opp sine bidrag til det nesten ugjenkjennelige, og deretter leverer unøyaktig informasjon om hva som faktisk er blitt gjort. Og dette har de ingen grunn til å slutte med, så lenge det ikke eksisterer en felles etikk og et reglement for hvordan forskningsformidling bør foregå og hva slags målbare konsekvenser man kan forvente.

Hvilken nytteverdi har forskningen?

At det må settes større krav til forskere i Norge når det gjelder vitenskapelig produksjon er hevet over enhver tvil. Til dette har vi allerede aksepterte prosedyrer som for eksempel måler antall patenter som blir tatt ut, hvor ofte det publiseres, hva slags tidskrifter det publiseres i og hvor mange ganger man blir sitert. Disse parametrene sier noe om hva slags betydning forskningen som er gjort har i det vitenskapelige miljøet.

Siden dette miljøet er en hoveddrivkraft for teknologi og kultur, bør skattebetalerne være inforstått med verdien av grunnforskning allerede fra barneskolen, for ellers blir jo universitetene redusert til bedrifter som må konkurrere på lik linje med andre, uten evne til å kunne frigjøre seg fra kommersielle interesser.

Dersom forskningen som blir gjort har direkte anvendelser, er det selvsagt hensiktsmessig å kommunisere den videre til næringslivet, men det virker urimelig å hevde at dersom forskningen ikke blir kommunisert utover de akademiske kretser så er den ”fjern og irrelevant”. I såfall så har mye av dagens teknologi oppstått fra ”fjern og irrelevant” grunnforskning som aldri ble kommunisert til næringslivet eller allmenheten før man veldig mange år senere konstruerte ny teknologi basert på den.

Å telle de inspirerte

Det er nok mulig å overføre noen av de målemetodene som eksisterer for vitenskapelig produksjon til overvåking av den forskningsformidlingen forskere gjør, men man må huske på at det er et helt annet spill dersom man også må håndtere media som ikke bruker samme sett av spilleregler.

Media vil alltid ha en tendens til å fokusere på saker som selger, gjerne personkonflikter og politiske spørsmål. Selv om dette gir oppmerksomhet, så burde man finne ut om det faktisk har noen effekt når det gjelder økt interesse for vitenskap hos det norske folk, større troverdighet til forskere, større inntak av studenter til universitetene, større budsjetter til vitenskaplige formål, osv.

Videre er det viktig å finne ut om man bør man vekte formidlingen på samme måte som man vekter publikasjoner, slik at det kommer fram hvor mye man har deltatt i arbeidet bak formidlingen. Og hvordan i all verden skal man måle effekten av at man har deltatt i samfunnsdebatter eller arrangert møter og festivaler av ulike slag?

I prinsippet burde vi da telle alle de som har latt seg inspirere av formidlingen eller brukt det budskapet som ble formidlet på et eller annet nyttig vis, uten at det står klart for meg hvordan dette skal gjøres.

Men aller først burde man kanskje klargjøre hva som skal klassifiseres som god forskningsformidling, og om det faktisk kreves aktive forskere for å drive på med dette. Mye av den formidlingen som foregår i dag er av den ikke-informative sorten, der veldig lite fagkunnskap faktisk blir overført til mottaker i selve formidlingsøyeblikket. Til dette kreves ikke nødvendigvis aktive forskere.

Dersom samfunnet ønsker mer informasjon om nyvinnende forskning fra aktive forskere, så må det legges bedre til rette for formidling.

Forskere ut i skolen

Personlig synes jeg det hadde vært interessant å få til en større innsats for å kommunisere nyvinnende forskning til barne- og videregående skoler. Det vil si at aktive forskere (som meg selv) formidler sin forskning på en forståelig og engasjerende måte til barn og unge i skolen som en del av undervisningsplikten, istedenfor å bare sende studenter og administrativt ansatte som ikke har noen god oversikt over nyere forskning.

Flere andre land som satser tungt på forskning har allerede tatt i bruk denne metoden for å sikre rekruttering til for eksempel realfagene, men det er for tidlig å si om dette har målbare effekter.

Desverre ligger Norge langt etter også når det gjelder slike initiativer, og det er uvisst om det blir en aksept for slike rekrutteringsmetoder her.