Den siste tiden har meningsmålinger vist at over tretti prosent av velgerne i landet foretrekker FrP. Samtidig svikter velgerne Arbeiderpartiet.

Gjennom strategisk og stabil retorisk innsats gjennom mange år vil kanskje Siv Jensen få oppfylt drømmen sin ved neste korsvei: FrP i en regjeringsposisjon.

Et retorisk tomrom

På 1980-tallet stod Høyre sterkt i Norge. I 1981 dannet Kåre Willoch den første rene Høyreregjeringen på nitti år. Den økonomiske politikken var i fokus, og Willoch spilte kortene sine riktig ved både dette og de påfølgende stortingsvalget.

Denne høyrebølgen førte blant annet til at Arbeiderpartiet opphørte å være et programfestet sosialistisk parti – og ble et mer sosialliberalt parti. De foretok nærmest en høyredreining og endret synet på hvordan man kunne bruke markedet og slippe private krefter til.

I denne perioden gikk Norge fra å være et samfunn med en sterkt regulerende velferdsstat, til en deregulert, tydeligere kapitalistisk økonomi. Dette ble påbegynt under Willochs regjering, men fortsatte under Gro Harlem Brundtlands to regjeringsperioder.

Ved å utvikle seg i denne retningen, kunne ikke Arbeiderpartiet i like stor grad som før sies å være lønnstakernes parti. Tvert imot ble de et parti for mange blant landets nyrike elite.

Dette førte til at mange av de gamle velgerne ikke kjente seg igjen i partiets ideologi. Med det oppstod et retorisk tomrom, eller en retorisk situasjon.

En retorisk situasjon kan ses på som en mangelsituasjon, der botemidlet er ord. Det er en situasjon som krever handling - som krever retorikk. Da det med Aps høyredreining i første halvdel av 80-tallet oppstod en retorisk situasjon, ga det rom og plass for FrP-retorikk – noe som har ført til at de er det største politiske partiet i Norge per i dag.

Statistikker viser det er flest lavtlønnede, arbeidsledige og folk uten høyere utdanning som stemmer FrP. Mange av Aps tidligere velgerne sokner nå til FrP. På sett og vis har derfor Carl I. Hagen rett når han kaller FrP ”det nye arbeiderpartiet”.

Retorikken alltid sentral

Vi liker å tro at menneskeheten har utviklet seg enormt i moderne tid, og at våre primitive og uvitende forfedre ikke kan måle seg med det vi har blitt.

I mange tilfeller stemmer det nok, noe som lett kan bekreftes av de mange vitenskapelige og sosiale framskritt som er blitt gjort gjennom århundrer. Som sosiale atferdsvesener derimot er vi sannsynligvis ikke spesielt ulike våre forfedre for tusen, tre tusen eller syv tusen år siden.

Ettersom forholdene rundt oss har forandret seg, er ikke de verdiene, prioriteringene og holdningene vi har i dag de samme som de hadde i antikkens tid. Men måten å tenke og handle på, måten å reflektere på og dertil trekke slutninger har antakeligvis ikke forandret seg noe særlig.

Derfor vil det som overbeviste på Aristoteles’ tid, også kunne overbevise i dag. De metodene for kommunikasjon som ble utviklet for over to tusen år siden, vil være like kraftfulle i dag.

Dette får dagens politikere gjerne solid kursing i. Det er derfor ikke tilfeldig at Siv Jensen snakker om Rygge Lufthavn når hun driver valgkamp i Østfold.

Det er heller ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg forsøker å vise hva Aps politikk har ført fram til innenfor skoleverket, ved å fortelle at han har vært og besøkt elevene ved Ullern skole og sett hvordan akkurat deres hverdag er strukturert.

Å bruke konkrete eksempler og historier, å knytte politiske mål og abstrakte tall opp mot knagger folk kan kjenne seg igjen i, er et bevisst trekk politikerne gjør for å overbevise om at de har noe viktig å komme med.

Stabilitet lønner seg

FrP blir gjerne beskyldt for å være et populistisk parti. Det innebærer at de ofte blir beskyldt for å være ustabile og ubesluttsomme, og at de kommer med uholdbare løsninger kun for å sanke stemmer.

Gjennom et år har jeg forsket på det retoriske spillet mellom Arbeiderpartiet og FrP fra åttitallets høyrebølge og fram til i dag, som et ledd i min masteroppgave i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Her har jeg kommet fram til at det partiet som faktisk har vist seg å være retorisk stabile, er FrP. Gjennom hele perioden har de benyttet seg av de samme retoriske strategiene, ved å snakke på et personlig nivå, bruke konkrete eksempler som folk kan kjenne seg igjen i, og de har vist en bevisst bruk av de samme metaforer og verdier.

Det kan nevnes at Siv Jensen i større utstrekning benytter personlig fortellerteknikk enn det hennes forgjenger gjorde. Det kan imidlertid like gjerne tilskrives som et av tidens krav, i en tid hvor budskap helst skal være dramatiske og polariserte for å få innpass på mediemarkedet.

Ap på sin side har vist en mye større grad av språklig ustabilitet. Retorisk sett har partiet markert en klar endring fra Brundtlands første periode og fram til i dag. Brundtland førte et nokså markedsorientert språk og hentet som regel inn eksempler fra næringslivet når hun skulle beskrive noe.

Stoltenberg snakker i større grad om enkeltmennesket og dets skjebne, om menneskelige og sosiale verdier i tilknytning til politiske vedtak.

I oppgaven min fant jeg dessuten at Ap i langt større grad enn FrP benytter seg av reisemetaforikk. De snakker for eksempel om å ”følge den rette vei”, ”være på gal kurs” og så videre. Det bygger opp under et inntrykk av et parti i stadig endring.

Hva er et arbeiderparti?

Til tross for at en stor gruppe tidligere Ap-velgere nå sokner til FrP, er ikke politikken deres spesielt arbeidervennlig. I hvert fall ikke hvis man sammenligner med det tradisjonelle Arbeiderpartiets politikk.

Likhet, fellesskap og solidaritet må vike plass for valgfrihet og retten til å bestemme selv. Derfor dreier betegnelsen ”det nye arbeiderpartiet” seg kanskje ikke nødvendigvis så mye om hvilke løsninger de har på saker, men mer om hvilken gruppe velgere de henvender seg til gjennom ordvalg, eksempelbruk og metaforikk.

Ved å blant annet spille på offerstrategier, folkelige verdier og vise et engasjement for ”folk flest” har FrP maktet å mobilisere en velgerskare som ikke nødvendigvis har høyere utdanning eller lederstillinger i sikte. Ufaglærte arbeidere, arbeidsløse og folk med lav inntekt var også den gruppen som var Aps kjernevelgere noen tiår tilbake.

At FrP nå har overtatt disse velgerne til tross for at de ikke fører det Ap vil se på som arbeidervennlig politikk, kan tyde på at retorikk er en kraftfull ressurs. Ved å videreføre en stabil og målrettet kommunikasjon hvor det er de samme verdiene som blir framhevet etter tjue år, viser partiet dessuten innsatsvilje.

Slik jeg ser det vil derfor andre partiers beskyldninger om populisme og retorisk spill for galleriet kun sørge for flere stemmer til FrP, all den tid følelsen av å bli ”tråkka på” vekker en enorm harme blant folk.

Språk er makt

Mye kan tyde på at retorikk og en stabil og målrettet kommunikasjon er mer viktig nå enn noen gang. Samfunnet er blitt mer uoversiktlig og teknologisk komplisert, det myldrer av ulike sjangere og arenaer for språklig kommunikasjon, og media har stor betydning i folks liv – også på den politiske arenaen.

Men innenfor alt dette er og blir språket den eneste pålitelige maktfaktor, med eller uten mms-bilder, internettoverføringer av tekster og annen utvendig ”pynt”. Vi må alltid tolke signalene og gjøre oss bruk av dem ved hjelp av språket.

Det er altså ved hjelp av språket vi får størst makt når vi vil påvirke andre menneskers atferd. Derfor er det også så viktig at vi får noe håndfast å forholde oss til – noe som ikke forandrer seg like raskt som resten av verden.

Dette håper jeg Ap og de andre partiene innser innen neste stortingsvalg.