Ordet tektonikk kommer fra gresk og betyr å bygge. Platetektonikk refererer derfor til hvordan jordas overflate er bygget opp av plater. Teorien om platetektonikk sier at jordas ytterste lag er delt opp i et dusin store og små plater som beveger seg i forhold til hverandre.

Dette er en fengslende historie om kontinenter som forflyttes på jordas overflate som følge av prosesser i jordas dypere lag. Kontinenter glir fra hverandre og danner ny havbunn, eller de kolliderer og danner store fjellkjeder som Himalaya.

Platetektonikk har hatt suksess både teoretisk og praktisk, danner et vitenskapelig fundament for risikoanalyse av jordskjelv og vulkanisme, og har vært et viktig redskap for utforskning av mineral- og petroleumsforekomster.

I de siste måneder har professor emeritus K.M. Storetvedt hatt flere innlegg på forskning.no hvor han angriper platetektonikken og forfekter sin egen alternative rotasjonsteori.

Vi vil ikke gå inn på detaljer, men minne leseren om at man i dag faktisk kan måle platebevegelsene ved hjelp av GPS-målinger (Fig. 1a). I sitt innlegg datert 28. juni 2006 refererer Storetvedt til en figur som han sier er basert på GPS-målinger, og som danner grunnlag for hans rotasjonsteori (Fig. 1b). Vi vil påvise at denne figuren er feilaktig.

I Figur 1a viser vi GPS-målinger fra NASA, som er basert på en rekke stasjoner på jordens overflate. I Skandinavia er Kiruna (nordlige Sverige) en av målestasjonene. For Atlanterhavsområdet viser figuren at hastighetsvektorer for vestlige Europa har en nordøstlig retning, samt at langs kysten for Nord-Amerika og Grønland er hastighetsvektoren mot nordvest. Et lignende mønster kan sees fra Sør-Atlanteren hvor Afrika beveger seg mot nordøst (som Europa, men med noe høyere hastighet og danner derfor platekompresjon i Middelhavsområdet), mens Sør-Amerika beveger seg mot nordvest (som Nord-Amerika).

Dette er absolutte målinger og ved elementær vektoralgebra vil man få nettobevegelser som er normalt på spredeaksene, dvs. omtrentlig øst-vest i Nord-Atlanteren (noe Storetvedt argumenter imot!). Det GPS-målingene viser er at de fleste kontinenter driver nordover samtidig som for eksempel Atlanterhavet åpner seg nærmest øst-vest.

Spørsmålet leserne bør stille seg er hvorfor er hvorfor Storetvedt ikke trekker disse helt åpenbare konklusjonene? Og mye av forklaringen kan sees av hans egen fremstilling av GPS-målinger i Figur 1b.

I sin beskrivelse av Figur 1b er det riktig som Storetvedt sier at hastighetsvektorene langs hele Vest-Europa går systematisk i nordøstlig retning - men her slutter sannhetsgehalten.

Vi legger merke til at han har fjernet målinger fra Grønland og Afrika (se Fig. 1a) og at han har tegnet på egne, store gule piler som viser rotasjon i motsatt retning av GPS-målingene.

Dette viser klart at Storetvedts tolkning er i strid med NASAs målinger. Vi har i dag pålitelige målinger av platebevegelser fra satellitter, og vi synes det derfor er uheldig at forskning.no bruker så mye plass på en hypotese som er i strid med elementære observasjoner, og det er svært overraskende at denne hypotesen blir presentert i en norsk lærebok (Teori og Metode i Geografi, S. Larsen (red.) 2006).