Richard Lindzens synspunkt som klimaskeptiker

Kronikk:Klimaforskere tar professor Richard Lindzens tanker om klimaendringer alvorlig. Men det meste av det han hevder kan dessverre tilbakevises.
9.5 2006 05:00

Verdens mest respekterte klimaskeptiker heter Richard S. Lindzen, professor i meteorologi ved MIT, Boston, USA. Han er avgjort en usedvanlig dyktig og høyt respektert forsker som har mottatt mange priser for sin forskning.

Om han hadde rett i sine tanker om global oppvarming, ville han fått Nobelprisen i fysikk.

I sine unge år på 1960-tallet arbeidet han som postdoktor ved Universitetet i Oslo med professor Arnt Eliassen som veileder. Arnt Eliassen var en gigant innen dynamisk meteorologi. Blant annet overførte han resultater fra norsk forskning fra Osloskolen i meteorologi til USA. Dette skjedde i tiden rundt 1950 da Eliassen var med i gruppen som etter krigen utnyttet den første datamaskinen til utvikling av numeriske metoder for værvarsling i Princeton, USA.

Slik bidro Eliassen sterkt til framgang for meteorologisk forskning i USA på universiteter som MIT. Toppforskere som Jule Charney og Ed Lorenz sto fram, den fremste arvtakeren etter disse ble trolig Dick Lindzen.

Lindzen har besøkt Norge mange ganger og er medlem av Det norske vitenskapsakademi. Da han arbeidet i Oslo ble han kalt “wonderboy”, som uttrykk for hans skarpsyn og intelligens.

Selv har jeg truffet han flere ganger. På jubileumssymposiet for Bergensskolen i meteorologi i 1994, som jeg hadde ansvaret for, var Lindzen en prominent gjest.

Alibi?

I mer enn ti år har Lindzen vært skeptisk til resultater fra FNs klimapanel IPCC. Etter hvert er han trolig blitt et slags alibi for USAs klimapolitikk. Mange av oss trodde han hadde skiftet mening da han skrev under en rapport fra USA vitenskapsakademi om global oppvarming.

Dette var en rapport som kom i etterkant av IPCCs rapporter i 2001 som respons på president George W. Bushs ønske om en amerikansk rapport, blant annet for å vurdere IPCCs resultater. Akademiet satte sine beste forskere på saken, en av dem var Lindzen.

Rapporten støttet stort sett opp om IPCCs resultater og konkluderte med at antropogene utslipp av klimagasser kan føre til farlige klimaendringer i framtiden. Jeg var selv svært begeistret for denne rapporten og at Lindzen var medforfatter (Cicerone 4/2001).

I etterkant ble det en enorm debatt i USA om rapporten. Lindzen skrev et innlegg i The Wall Street Journal 11. juni 2001, der han fastholdt sin skepsis. Han ble samtidig politiker og hevdet at det ikke er nødvendig å redusere klimautslippene. Den beste politikk er å tilpasse seg klimaendringer om de skulle komme, hevdet han.

I 2005 fikk Lindzen forklare sitt syn på global oppvarming for Overhuset i det britiske parlamentet, i en høring. Mange har kommentert svarene han ga, for eksempel finner en utmerkede diskusjoner RealClimate.

Klimasensitivitet

Lindzen aksepterer fullt ut kunnskapen om drivhuseffekten, også at en økning i drivhusgasser som CO2 gir et strålingspådriv som vil varme opp jordoverflaten. Det er i vurderinger av tilbakekoplinger og sensitivitet - hvor mye global temperatur ved overflaten vil øke ved en dobling av CO2 i atmosfæren - at Lindzen avviker fra nesten alle andre forskere.

Som svar på spørsmål i Overhuset sa han at den vanlige oppfatningen er at sensitiviteten er mellom fire og fem grader celsius for en dobling av CO2, mens det riktige svaret er at den ligger mellom 1,5 og 4,5 °C med 3 °C som den mest sannsynlige verdi (se denne artikkelen på forskning.no).

Lindzen er skeptisk til klimamodeller og prøvde i Overhuset å gi utsagn om sensitiviteten uten å bruke anslag fra modeller. Han hevdet at slike resultater basert på observasjoner samsvarer med hans antakelser om at sensitiviteten er liten.

Ja, han konkluderte med at sensitiviteten for en dobling av CO2 bare er 0,5 °C.

Folk lurer på hva slags arbeider han refererer til. De aller fleste undersøkelser basert på observasjoner gir en sensitivitet mellom to og fire grader celsius. Det fins gode grunner til å hevde at den absolutt ikke kan være under 1,5 °C (IPCC 2001). Når klimamodeller brukes for å bestemme sensitiviteten, finner en større sannsynlighet for at den er over fire enn under to grader celsius.

Basert på hva vi vet om istider, kan en enkelt vise at en sensitivitet på 0,5 °C er urealistisk. Gjennomsnittlig global temperatur var fem til seks grader kaldere under siste istid enn i holosen (siste cirka 10 000 år).

Oppvarming

Det er anslått at oppvarmingen siden istiden skyldes pådriv fra mindre is og snø over polene, økende vegetasjonen og økt konsentrasjon av drivhusgasser som CO2, totalt til sammen mellom seks og 11 Watt per kvadratmeter (W/m2). Dette gir en sensitivitet mellom 1,8 og 4,0 °C.

Om sensitiviteten var så lav som 0,5 °C, ville dette bety at anslagene for disse pådrivene er mellom tre og åtte ganger for lave, eller at temperaturendringene er mellom tre og åtte ganger høyere enn estimatet på fem til seks grader celsius.

Siden cirka tre Watt per kvaratmeter av det totale pådrivet er direkte knyttet til drivhusgasser - et utsagn Lindzen ikke går imot - ville dette kreve enorme pådriv fra is og snø for å komme i nærheten av Lindens anslag for sensitivitet.

Det er svært usannsynlig at en tar så mye feil i tolkningen av de proksidata vi har for istiden, data som kommer fra ulike kilder og er framskaffet på ulike måter av uavhengige forskningsgrupper.

Riktignok stemmer ikke alle data like godt med hverandre, men at istiden bare var 1,5 °C kaldere enn i holosen er nok langt fra sannheten. Lindzens anslag stemmer altså ikke med noen annen forskning.

Vanndamp

I høringen i Overhuset gikk Lindzen inn på detaljer i sitt resonnement om hvorfor han mener sensitiviteten er så liten. Han hevder at vanndampen ikke bare gir mindre tilbakekopling enn det klimamodellene viser, men at den faktisk er negativ; altså at en global oppvarming fører til mindre fuktighet i atmosfæren, noe som demper oppvarmingen.

Lindzen mener at mer omrøring i atmosfæren i en varmere atmosfære vil gi større områder med nedsynkende luft i tropene, dvs. en uttørking av lufta (det som kalles iriseffekten). Hans forskning viser at dette kan være en mulig effekt for øvre troposfære i tropene.

Undersøkelser til nå viser imidlertid det motsatte, at vanndampen i atmosfæren øker etter som havet blir varmere.

Det er gjort undersøkelser av hvordan fuktigheten endrer seg under kortsiktige klimavariasjoner slik som episoder med El Niño og klimaendringer etter vulkanutbrudd som det fra Pinatubo i 1991.

I alle disse studiene øker/avtar vanndampen i lufta når det blir varmere/kaldere. Det fins usikkerhet knyttet til hvor stor denne tilbakekoplingen, særlig for den øverste delen av troposfæren, men alle undersøkelser gir en positiv tilbakekopling fra vanndamp. Dette bekreftes av både observasjoner og modellkjøringer (se rapport fra USAs forskningsråd).

Lindzen ble i Overhuset spurt om hans synspunkter var allment aksepterte. Han ble spesielt spurt “hvor langt ditt syn på vanndampens rolle er delt av andre vitenskapsfolk”. Han svarte, “Det er delt av alle.” Hvordan kunne han si slikt når ingen andre enn han selv finner at vanndampen har en negativ tilbakekopling?

Siste utspill

Lindzens siste mediautspill er en artikkel i The Wall Street Journal 12. april med tittel Climate of Fear, om hvordan de som alarmerer for global oppvarming skremmer dissentere til taushet .

Her hevder blant annet han at “alarmistene” sikrer sine sjanser for midler til sin forskning ved å støtte IPCCs syn på global oppvarming, mens de skeptiske ikke får støtte til sin forskning.

Etter mitt syn har han overhodet ikke belegg for det han skriver. Jeg kjenner mange forskere som får avslag på sine søknader om forskningsmidler, selv er jeg blant dem. Det eksisterer selvsagt ulike meninger om hvor vidt forskningsmidler blir brukt på en fornuftig måte, men jeg kjenner ikke et eneste eksempel på at enkeltpersoner eller grupper har fått forskningsmidler fordi de støtter opp om IPCCs resultater om global oppvarming.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Emneord