Istedenfor åpenhet og løsningsvilje, har Forskningsrådet gått i forsvar med uetterrettelighet og tildekningsmanøvrer. Forskningsrådet - som enerådende aktør i norsk forskningsfinansiering - er for viktig til at vi kan la disse forholdene stå upåtalt.

For Polaråret inviterte Forskningsrådet til tverrfaglige og tverrinstitusjonelle forskningsprosjekter med et samlet beløp på 400 millioner kroner. I utlysingsteksten het det at “Porteføljen skal inkludere grensesprengende prosjekter som skaper nasjonal og internasjonal oppmerksomhet og fremmer Norge som en ledende polarnasjon”.

Utlysningsteksten og Rådets medarbeidere stilte eksplisitt krav om kun én samlet søknad for allerede godkjente internasjonale Polarår-prosjekter. Som et av disse ledet vi den tverrfaglige søknaden “Climate of the Arctic and its Role for Europe” med 14 nasjonale, 8 russiske og 25 andre internasjonale partnere. Søknaden var på totalt 139 millioner kroner, fordelt på 8 forsknings- og teknologimoduler.

Selv om Forskningsrådets utlysning garanterte at hver søknadsmodul skulle få egen vurdering med mulighet for finansiering, ble søknaden avslått uten en eneste enkeltvurdering av de 8 modulene.

Ved gjennomgang av evalueringsprosessen viser det seg at avslaget er begrunnet med uttalelsen fra et fagpanel uten kompetanse på flere av de sentrale modulene i søknaden, og som har liten eller ingen kompetanse når det gjelder polarforskning.

Videre har vi påvist systematisk forskjellsbehandling av søkerne. Mindre disiplinbaserte søknader, i motsetning til våre moduler, ble behandlet av eksperter med relevant fagkompetanse.

Vi har også konstatert at medlemmer i fagpanelet som vurderte vår søknad deltar i internasjonalt samarbeid med prosjekt som er i direkte konkurranse med vår søknad. Dette vitner om inhabilitet som Forskningsrådet har, eller burde, ha kjent til.

Tilsvarende interessekonflikt gjelder også for et av medlemmene av komiteen som var ansvarlig for den endelige utvelgelsen og budsjettene for polarsøknadene.

Vi er, som andre forskere, godt kjent med såvel tilslag som avslag på søknader, og aksepterer selvsagt faglig begrunnede avslag. Men vi kan ikke akseptere avslag basert på en vurdering av et panel som er uten ekspertise på sentrale moduler i søknaden. En slik saksbehandlingsfeil forsterkes av at utlysningsteksten sier at “hver modul skal vurderes separat”. Dette fordi enkeltmoduler av store søknader skulle kunne finansieres.

Uten noen form for dokumentasjon hevder Forskningsrådet at kompetente fagpeksperter har vurdert enkeltmodulene i vår søknad trass i at vi kan dokumentere at dette ikke er tilfelle. Forskningsrådets håndtering kan ikke oppfattes som annet enn forsøk på tildekning av en utilstrekkelig saksbehandling.

I en redegjørelse i forbindelse med klagebehandlingen skriver Forskningsrådet at vi ikke burde tatt Forskningsrådets egen utlysningstekst og uttalte krav om én stor søknad på alvor, men heller sendt inn flere mindre søknader. Dette vitner om en innrømmelse om at Forskningsrådet likevel ikke var i stand til å håndtere de store koordinerte søknadene som det ble bedt om. Men hvordan skal vi som forskere forholde oss til Forskningsrådets utlysninger når disse ikke legges til grunn for behandlingen?

Alle kan gjøre feil. Men det er en vesensforskjell mellom det å erkjenne og å tilsløre feil. Som eneste forskningsråd i Norge tildeler Forskningsrådet årlig 2.5 milliarder offentlige skattekroner til prosjekter etter konkurranse. Dette medfører et stort krav til etterrettelighet og forsvarlig saksbehandling, og da i særlig grad i prosessene ved tildeling av forskningsmidler.