WWF meldte nylig at mennesket kan utrydde to tredeler av dyrelivet innen 2020. Men er det sant at nesten alt liv forsvinner? Både ja og nei, skriver Erik Tunstad.

Er vi virkelig i ferd med å utrydde to tredeler av verdens dyr?

Kommentar:

Det har, så lenge vi har ført regnskap, aldri vært mer isbjørn på jorda enn akkurat nå. Likevel vet alle at den er i ferd med å forsvinne. Hvorfor tror folk dette?

3.11 2016 04:00

«Dersom utviklingen fortsetter som nå, vil to tredeler av verdens dyr være forsvunnet innen 2020.»

Jeg fant setningen på WWFs nettsider, hvoretter jeg fikk lyst til å trekke hodet inn i skallet, lukke øynene, holde for ørene og synge La lalalalala.

Det skal vel såpass til, for å kunne markere seg i medienes roterace?  WWF klarte det denne uken, med sin rapport «The Living Planet Index»: Det er snart Game over!

Men er det sant at nesten alt liv forsvinner? Både ja og nei.

Joda, vi er inne i en utryddelseskatastrofe. Du skal presentere god dokumentasjon for å få meg til å tro noe annet. Arter dør ut i rekordfart, langt over den naturlige bakgrunnsraten, tusen ganger over, hevder noen – det meste av dette skjer på grunn av menneskelig aktivitet.

Dramatisk

WWF har estimert bestandene av 14 000 populasjoner av 3700 arter i 1970, sammenliknet med antallet individer i dag – og ekstrapolert. Mellom 1970 og 2012 var populasjonene redusert med 58 prosent – i 2020 vil vi ha nådd to tredjedeler – 67 prosent. Dette høres dramatisk ut – og det er det.

Nå skal vi generelt være skeptiske til denne typen alarmisme. Det har for eksempel, så lenge vi har ført regnskap, aldri vært mer isbjørn på jorda enn akkurat nå. Likevel vet alle at den klamrer seg til kanten av stupet. Hvorfor tror folk dette? Fordi alle forteller dem det. Miljøorganisasjoner, kampanjeforskere, ditto journalister og politikere – alle serverer de samme kontrafaktiske fakta om en ekspanderende og livskraftig art som isbjørnen.

Nå klamrer vanligvis ikke isbjørnen seg til et stup. I Aftenposten sitter den på et smeltende isflak, klissvåt og med et sørgmodig uttrykk i øynene. Hvilket er forståelig. Havet har jo tross alt steget syv meter de siste årene – dersom vi skal tro visepresident og nobelprisvinner Al Gores advarsler.

Men hvilken rolle spiller det igjen? Halvparten av livet på jorda døde jo uansett ut i år 2000 – ifølge advarslene fra biologen og miljøkjempen Paul Ehrlich – mannen som knapt kan stå oppreist under klimamedaljene. Den andre halvparten vil være borte i 2020, fortsetter han.

Er vi tjent med slike skremsler? Øyriker har vært i ferd med å drukne i Stillehavet i hvert fall i tjue år nå – men ingen har så langt blitt ufrivillig våte på beina. Nordpolen har skullet bli isfri om fem år – i femten år nå. Og alle vet at vi lever i en tid med ekstreme mengder skogbranner, hetebølger og orkaner - selv om det er bemerkelsesverdig lite av dette i forhold til i tidligere tider.

Jeg kan forstå behovet for å gi en skikkelig vekker. Men det finnes en risiko. Nemlig at folk til slutt oppdager at verden fremdeles eksisterer.

La oss roe ned

La oss derfor roe oss ned – og forsøke å ikke skremme vannet av ungene. Ikke fordi vi ikke skal bry oss. Vi ER som sagt i en utryddelseskatastrofe.

Så: To tredjedeler innen 2020?

Hvor mange arter er det på jorda? Ingen vet – 10 millioner er et ikke helt vilt tall. Men det riktige kan likevel godt vise seg å være nærmere 100 millioner.

Hvor mange arter kjenner vi til? Per dato, cirka 2 millioner.

Hvor mange arter dør ut? En hvert kvarter, ifølge den svært innflytelsesrike Edward O. Wilson. Mye fortere, ifølge hans kollega Ehrlich.

Hvor mange av de to millionene vi kjenner, har dødd ut? De siste 500 årene, cirka 800.

Det er ingen grunn til å tro at arter vi ikke har oppdaget ennå, skal dø ut med høyere rate enn de vi har møtt. Snarere tvert imot. Så hvis 10 millioner arter er det korrekte tallet på totalen, da kan vi tro at vi har mistet i størrelsesorden 4000 arter siden år 1500. Dyr, planter, sopp, protister, bakterier, alt inkludert. Er totalen 50 eller 100 millioner, blir tapet tilsvarende større.

800 er uansett veldig langt unna 67 prosent av 2000 000.

Så, hvis «… To tredeler av verdens dyr blir borte», slik overskriften lød på NRKs og forskning.nos dekning av saken, da kommer det til å lukte lik i skogene framover.

Selvsagt er det ikke dette WWF påstår. De snakker om individer, ikke arter – selv om ikke alle får med seg det, verken av WWFs egne oppslag eller av pressens gjengivelser.  Det WWF påpeker, er at det blir færre individer. Det er ingen grunn til å ikke tro på dette – bestandene av de 3700 vertebratene WWF har studert, er blitt redusert de siste årene.

Det de impliserer, og vi andre oppfatter, er at imidlertid noe mer. Vi forventer at denne reduksjonen skal føre til et skred av utryddelser.

Men selv om arter dør ut i høy fart, er det foreløpig lite som tilsier armageddon før neste fotball-EM. Artene skrangler, men er langt fra borte. Dermed er det heller ikke for sent. Snarere tvert imot: Det er godt håp! Og det er her vi bør feste fokus.

Dette har pågått lenge

Vi kan begynne med å frikjenne oss selv. Eller i det minste, gjøre anklagen mindre alvorlig.

Jobben med å ødelegge kloden ble påbegynt for tusenvis av år siden, lenge før «oss» - og «vi» utrydder nå for tiden langt færre arter enn våre forfedre og –mødre.

De fleste av oss har sett bilder av ufattelige dyreflokker på vandring over Serengeti. De færreste av oss vet at det vandret liknende flokker over Eurasias stepper og savanner – for noen titusen år siden. De fleste av oss har sett Englands treløse moors – de vakre, endeløse heiene som setter stemningen for alt fra Hunden fra Baskerville til Hjartet på rette staden. De færreste av oss vet at de er menneskeskapte økologiske ørkener, et resultat av sauehold gjennom tusener av år. De fleste av oss har fisket torsk. Napper det litt dårlig i dag? De færreste av oss kjenner 1500-tallets beretninger fra New Foundland, der man nærmest kunne spa fisken om bord.

Det hele begynte for mer enn 70 000 år siden, et hav av tid før vestlig sivilisasjon og grådighet. Det begynte med at vår art forlot Afrika. Mennesket hadde gjort det før, også. Men Homo erectus, Homo heidelbergensis, Homo antecessor og alle de andre, manglet åpenbart noe den moderne utgaven av sapiens besatt. De klarte ikke å påvirke miljøet på langt nær så sterkt som våre direkte forfedre.

Da disse forlot det østlige Afrika, åt og drepte de seg over resten av kloden. Det var mennesker der ute allerede, andre arter enn vår. De var snart utryddet. I Australia, hvor vi ankom for 45 000 år siden, drepte vi over 90 prosent av alle de store dyreartene. Da vi endelig klarte å kjempe oss vei til Amerika, utryddet indianernes forfedre 75 prosent av faunaen. I verden som helhet, mer enn 50 prosent utryddelse. Mammuter og mastodonter, neshorn og kenguruer, beltedyr og dovendyr, moaer og elefantfugler, sabeltanntigre og hulebjørner. Alt som var stort, spiselig eller farlig.

Tusenvis av år før mennesket rakk å stikke den første spade i jorda, hadde det altså klart å radikalt forandre, og utarme, klodens økosystem. Megafaunaen var så å si utryddet, og brorparten av alle mindre til halvstore dyr.

Deretter stakk vi altså spaden i jorda. Hogg ned, drenerte og siviliserte. Og fordrev alt annet liv enn det vi valgte å la leve. Hvete, geiter, ku og katt. Og litt til. Dette gjorde vi så grundig – for mer enn 10 000 år siden – at nitti prosent av alle store dyr som lever på kloden i dag, enten er husdyr eller oss selv. Det finnes 200 000 ulv i verden. Og oppunder 600 millioner hunder.

Da vi kom så langt opp som til vår egen tid, var altså mye av jobben gjort for lengst.

Vi oppfører oss bedre enn forfedrene våre

Et av våre problem er imidlertid at vi har glemt hvordan det var. Vi har glemt dyreflokkene i Ukraina og Hviterussland – og ser bare åkrene. De har vært der i tusenvis av år, føles naturlige. Og dermed setter vi et slags år null, kanskje i 1900? I 1945? Eller 1970? Alt før var naturlig – alt etter er unaturlig. Og når vi da ser en reduksjon i dyrelivet, tenker vi at vi er gale, kriminelle, onde og så videre. Alt håp er ute!

Men nei: Faktisk oppfører vi oss mye bedre enn våre forfedre. Presset på biomangfoldet avtar, landbruksarealer tilbakeføres til natur, skogene vokser. I tillegg har vi en bevissthet om problemet, vi ser at det må løses – og vi har både viljen og mulighetene til å klare det.

Fram til vår tid var natur noe vi hadde en gudegitt rett til å underlegge oss. Mange oppfører seg som om det fremdeles er slik, men noe har skjedd. Og det har skjedd i løpet av de siste 200 årene. Først gjennom miljøverntanken – en tanke som resulterte i den første nasjonalpark, Yellowstone, den 1. mars 1872.

Det finnes i dag knapt en nasjon som ikke har satt av landområder til naturvern. Mer enn 13 prosent av jordas tørre overflate er vernet (men dessverre bare stakkarslige 1 prosent av havet …). I Norge har vi nå snart 30 nasjonalparker. Mye stein og røys, riktignok. Naturvern er Så mye lettere, når det ikke kolliderer med næringsinteresser. Men likevel – naturverntanken har etablert seg. Det er en selvfølge at miljøhensyn skal med i regningen. Slik var det definitivt ikke tidligere.

Barn og unge må ha grunn til å tro at det skal gå

Jeg sier ikke at vi alltid gjør det rette, og at det ikke finnes problemer. I mitt lille mikrohabitat her i Tønsberg-Tjømeområdet, er grådige gründere stadig på banen, tett fulgt av sine golfvenner i kommunestyrene. Den ene salamanderskogen etter den andre foreslås barbert og «utviklet». Men de stanses – av og til – på grunn av at folk står opp for salamanderne (og sitt elskede turterreng).

Det er dette. Mentaliteten, tanken om natur som en verdifull ting i seg selv, koblet med framveksten av miljøvernorganisasjoner og internasjonale avtaler for vern, som gir meg håp. Vi har vernet snart 15 prosent av jorda. Hvis vi klarer å verne så mye som 50 prosent (noe som ville kreve storstilte endringer i både landbruk og byutvikling) – kan vi redde så mye som 80 prosent av artene.

Dette er den beste dealen vi kan drømme om. Dette er det vi må jobbe for. Og for å få til det, må barn og unge ha grunn til å tro at det skal gå. Vi må minne dem om at bestanden av bjørn i Europa er doblet siden 1970, gaupebestanden tredoblet i samme tidsrom. Vi må fortelle dem av europeisk bison var utryddet i det fri etter 1. verdenskrig, men har gjort et comeback. 2000 ville individer i dag, og tallet vokser. Selv i Danmark finnes det bison.

Vi må minne dem om alle de tusener av store og mindre rehabiliteringsarbeidene som foregår over hele kloden. Gjenskoging, korridorer, vern.

Unnlater vi å fortelle dem dette, lar vi dem tror at alt går til helvete, blir miljøentusiasmen erstattet med apati. Og alt Er virkelig over …

Jeg skal avslutte med å slå meg selv i trynet: Jeg har skrevet mye vås over. Det mest våsete er at «Det er ingen grunn til å tro at arter vi ikke har oppdaget ennå, skal dø ut med høyere rate enn de vi har møtt.» Påstanden gjelder, dersom vi oppfører oss slik vi alltid har gjort. Ikke dersom vi starter en storstilet nedhugging av et biom vi ikke kjenner. Et biom vi stort sett lot stå i fred under tidligere tiders masseutryddelser: Tropisk regnskog. Det er derfor vern av tropisk regnskog bør stå øverst på absolutt alle lister over ting vi bør ta vare på.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Saker fra våre eiere

Norges Handelshøyskole

Dersom en ansatt får en bonus ut ifra flaks og ikke ferdigheter, er det urettferdig, mener nordmenn. Amerikanerne synes det er helt greit.

Universitetet i Oslo

Appen skal gi helsepersonell rask tilgang på oppdaterte retningslinjer for behandling. 

Høgskolen i Oslo og Akershus

Mange demente har lite muskler, mindre bevegelighet og dårlig kondisjon. Forskere etterlyser tilrettelagte treningsprogram.

Saker fra våre eiere

NTNU

Verden spiser mer og mer sushi. Bare i Norge er forbruket tredoblet på ti år. Men den største delikatessen er i fare.

Senter for internasjonalisering av utdanning

Synet på barn, lek og læring varierer sterkt mellom ulike land i Europa. Dette påvirker hverdagen til de ansatte i norske barnehager.

Høgskulen på Vestlandet

Ein ny studie tyder på at du faktisk kan velja å oversjå dei skrikande musklane dine.

Kronikk:

– Vi forventer at antall terrorangrep i Europa vil holde seg der de er eller kanskje øke litt, sa sjef for Etterretningstjenesten, Morten Haga Lunde, til NRK. Men hvorfor angriper IS egentlig europeiske mål?

Alkohol dreper og skader og gir oss skallebank. Hvorfor er menneskets historie likevel full av fyll?

Energi fra trær og planter skal på sikt erstatte oljen. Men å hente ut godsakene fra gran og furu er en omstendelig prosess. Nå finner forskere svar hos brunråtesoppen.

Likevel virker ikke legemiddelindustrien særlig interessert. – Industrien er ikke alltid veldig opptatt av sykdommer som stort sett er et problem i Den tredje verden, sier forsker.