De siste årene har vi stadig hørt at regnskogene også er verdifulle for de som bor i og ved dem.

Hvis innbyggerne i fattige land lot skogen stå i stedet for å hugge den ned, selge tømmeret og deretter dyrke palmeolje eller burgere – ja, da vil de tjene på det i det lange løp.

Påstanden tar utgangspunkt i regnskogens mangfold – der inne finnes mye av antatt god verdi: frukt og grønt, krydder, nøtter og kjøtt, for ikke å snakke om medisinplanter.

En fornuftig høsting vil vise seg å være bærekraftig, også økonomisk – har vi hørt. En studie fra 1989 anslo at stående, levende regnskog hadde en årlig avkastning på 650 dollar per hektar (ca. 10 mål), mens den i nedhugget tilstand var verdt under det halve, tømmeret inkludert.

Hva er verdien?

Dermed hadde vi verdens beste unnskyldning for å verne regnskog – hvis vi bare kunne klare å omsette ideen til praksis.

Tenk om det ikke er sant.

Det lar seg teste. For et drøyt tiår siden undersøkte et team amerikanske forskere lokalbefolkningens bruk av regnskogen i Honduras. De så hva lokalbefolkningen faktisk tok ut, og registrerte prisene varene kunne oppnå på markedet. Resultatet var nedslående.

Forskerne studerte 32 husholdninger i to landsbyer over to år, registrerte alt: fisk, frukt, vilt, medisinplanter, ved, tømmer – alt de hentet ut av skogen. Og resultatet? 20 dollar per hektar.

Var optimismen fra 1989 bare lyserøde drømmer? Basert på for høye priser? For ikke å snakke om en forestilling om at de lokale kunne selge rettigheter til medisiner og genetisk materiale? Noe de i praksis sjelden gjør.

Honduras har mistet – det vil si kvittet seg med, rasert – halvparten av regnskogen sin i løpet av de siste femti årene. Økonomisk fornuftig, ikke bare for jordbruksbaronene, men også for fattig lokalbefolkning – i hvertfall hvis vi har de siste, lave estimatene i mente.

For resten av verden er det imidlertid en katastrofe. Ikke bare det som skjer i Honduras, men over hele jorda. Regnskogen forsvinner over alt – og ikke alltid fordi onde kapitalister står bak, slik mange velger å se det, trygt plassert i Norge – men fordi helt vanlige og ofte svært fattige mennesker faktisk er nødt til å ty til skogen for å overleve.

- Lokalbefolkningen må leve

Så hva er løsningen? I noen tilfelle, politisk velvilje, hard, statlig kontroll, antikorrupsjon. Andre ganger: Å ta lokalbefolkningen på alvor. Å forstå at også de må leve, at også de har barn som må ha mat.

Alt ettersom hvordan de regner det ut, har forskere og miljøaktivister de siste årene beregnet verdien av regnskogenes miljøtjenester – den nytte de gjør gjennom sin O2/CO2-utveksling, genetisk mangfold, beskyttelse mot jorderosjon og så videre – til en årlig verdi av mellom 1700 og 25 000 dollar per hektar. MYE mer enn verdien av tømmer og burgerkjøtt.

Regnskogen er altså mye mer verdt for verdenssamfunnet, enn for lokale bønder.

Selvsagt vil en ødelagt regnskog føre til økologisk krise også for dem. Men dette er ikke fremst i deres bevissthet. For dem handler det om å overleve fra dag til dag. Derfor er det vi som må ta tak.

Hvilket den norske regjeringen har gjort, den har bevilget milliarder til regnskogsvern.

Men hvor havner pengene? Ikke alltid hos de fattigste.

- Vi har nøkkelen

Hvordan sikrer vi at lokale fattige ser verdien av å ikke rasere for å overleve? Jo, nettopp slik optimistiske idealister mente for noen tiår siden – få dem til å innse at regnskogen er mer verdt for dem i live enn død.

Hvis de ikke kan få nok ut av den gjennom tømmer og frukt – da må vi gi dem noe annet.

Her er det vi som har nøkkelen. Vi må reise dit. Kjøpe ting. Overnatte. Bruke de turistinstallasjonene som finnes, legge igjen raust med kroner. Noen land, som Costa Rica og Peru og Malaysia har lykkes med å sette av deler av skogen til turister.

Dette er langt mindre skadelig enn alternativet. Turister går aldri langt inn i skogen, og de gir de lokale en god grunn til å verne det de har.

En reise til Borneo koster ikke mer enn en tur til Kanariøyene – og er langt mer spennende.