Forklaringen skal være at kvinnene dramatisk har økt sine krav til hvordan vi menn skal være. Ett av kravene skal være at vi gjerne kan ha barn fra før, for da viser vi at vi har omsorgs- og forsørgelsesevne. Videre bør vi ha både høy inntekt og utdannelse, og gjerne være litt eldre og erfarne. (Jeg går gyldne tider i møte, forstår jeg?)

- Det er ikke lenger en selvfølge at en mann får familie. De beste mennene blir valgt ut, sier SSB-forsker Kari Skrede til Dagbladet.

Og resultatet blir at hver fjerde av oss må leve i ensomhet - uten bleier og bidragsfogd.

Dette er selvsagt ikke annet enn nok et kapittel i den pågående medieføljetongen om at menn og gutter er tapere, men den har i tillegg et par interessante vitenskapsteoretiske aspekter.

Logikken i artikkelen baserer seg på antagelsen om at det er kvinnen som velger mannen, etter å ha vurdert og veid ham nøye - for hun gidder jo ikke å formere seg med hvem som helst.

Det er mulig Dagbladets journalister ikke ser det, men deres påstander er således helt i tråd med litt vulgær sosiobiologi: Kvinnen investerer ni måneders svangerskap og flere år med amming og bleieskift - og bør være forsiktig med hvem hun velger som partner.

Hvis vi vurderer samfunnet statistisk, og smører tallene utover store befolkningsgrupper, har jeg ingen problemer med å tilslutte meg ideen. Det virker fornuftig. Det følger et mønster vi ser hos elg, tiur, frosk og andre dyr det er naturlig å sammenlikne oss med.

Det litt pussige er imidlertid å se Eva Bratholm, Sonja Holtermann, Lillian Bikset og nevnte Kari Skrede så uforbeholdent tilslutte seg samfunnssyn som forklarer vår adferd på bakgrunn av biologi. (Eller mener de at det ikke er biologi involvert her? Mener de at den påståtte utviklingen har skjedd uten noen form for ultimat årsak? At vår adferd kan forklares med proksimate forklaringer som “bedre økonomi” og “påvirkning fra tv-serien ‘Sex og singleliv’ ”?)

Det er ellers fra kvinner, såkalte kulturmennesker og samfunnsvitere, vi så langt har møtt den største motstanden mot sosiobiologi. “Mennesket er ikke styrt av sine gener, mennesket er formet av kultur”, har fram til nå vært omkvedet i norsk offentlighet. Hvilket selvsagt er sant, bare vi legger til at kulturen delvis er et uttrykk for - og resultat av - vår biologi.

I tillegg er det viktig å stresse det jeg sa over, om å smøre resultatene utover. Sosiobiologien er statistisk. All annen bruk av den blir for banal. Vi - hver enkelt av oss - kan ikke gå rundt å skylde på genene i hytt og pine.

Vi ser det tydeligere når vi henter fram den andre halvdelen av den vulgær-darwinsitiske hypotesen om at det er kvinnen som velger mannen. Hun er kresen fordi hun må være det. Mannen, derimot, søker å spre sine gener så mye som mulig. Han ønsker ikke å binde seg, for han investerer ikke stort i hver sædcelle, og vil heller nedlegge så mange damer som mulig per tidsenhet.

Men som både seriøse sosiobiologer og feminister har påpekt: Vi er rett og slett ikke slaver av genene våre. Vi kan velge å gjøre det vi gjør - på individnivå. Påstanden om at “jeg bare MÅ være utro, jeg - det ligger i genene mine”, er en heller dårlig unnskyldning dersom du har valgt å inngå i et parforhold. Jeg har vanskelig for å forestille meg Bratholm & co bygge en tre siders livsstilsfeature over den lesten.

Forestill deg overskriftene:

“Bare en av fire kvinner klarer å kapre mann”, “- Vi gidder ikke passe unger, det er bedre å pule rundt, sier heftige trendsettere på Grünerløkka”. Og Bratholms kommentar: “Stakkars kvinner - nå må de snart lære seg de nye spillereglene.”

Men når argumentet altså nok en gang snus, når vi ikke lenger snakker om rundbrennende menn, men om kvinner som velger og vraker i mer eller mindre skipbrudne, halvtomsete typer, da blir kultur-Evas tone en litt annen.

Da lyder det snarere: “Det blir stadig vanskeligere for menn å komme gjennom kvinnens nåløye”, for “kvinners krav har økt dramatisk, uten at mannfolka har klart å holde tritt”. (Vi regner med at Bratholm ser for seg at vi ender med et haremssamfunn der den ene verdige manne-hannen holder seg med noen hundre veldig kresne damer - eller kanskje at kvinner skal begynne å pare seg med hverandre? Det garanterer jo en vakker og velstelt partner med god smak for innredning.)

Det litt pussige med Dagbladets oppslag er, som antydet, at det bare synes å være én forklaring på fenomenet - den som passer med vulgærutgaven av sosiobiologien. Hvor er mannen som sier “jeg vil være fri - jeg gidder ikke binde meg til kjerring og skrikunger”?

Er det så at det har foregått en utvikling, en ny livsstilstrend (hvilket forklarer hvorfor Dagbladet griper saken) hos kvinner, mens mennene - de evige tapere - bare står på sidelinja uten evne til å fange tidsånden?

Vi har sett dette før, noen ganger kaller vi det pseudovitenskap. Andre ganger passer det bedre å kalle det vitenskap etter Rema-metoden: Det er et stort utvalg av teorier og resultater der ute. Vi plukker de vi liker, og lar resten ligge igjen i hyllene.