I 1996 utga Frank J. Sulloway en av de mest spennende bøkene jeg har lest: “Born to Rebel” - “Født til å gjøre opprør”, altså - med undertittelen “Birth order, family dynamics and creative lives”.

Det handler om personlighetsutvikling, i hvilken grad din plass i søskenflokken påvirker hvem du blir. I utgangspunktet ikke et tema som skulle interessert meg, den slags spekulasjoner forbant jeg på den tiden med new age og bøker av typen “Gi meg din adresse, så skal jeg fortelle deg hvor du bor”.

Men, så var det skrytet på omslaget. Går det an å la være å lese en bok om hvilken to av mine aller største helter, evolusjonsbiologene Ernst Mayr og Edward O. Wilson, skrev: “a book ? which changes a whole field of scholarship” - “one of the most authoritative and important treatises in the history of the social sciences”?

Det var her selve poenget lå. Sulloway hevet feltet over anekdotene, og gjorde det til vitenskap. Han anvendte evolusjonsbiologiske teorier (Robert Trivers’ teori om konflikt mellom foreldre og barn og tilsvarende mellom søsken) for å forklare likheter og ulikheter i personlighet, og fant ytterligere støtte for ideene gjennom kvantitative litteraturstudier (metaanalyser) av studier av fødselsrekkefølge og personlighet.

Enormt arbeid

Så, etter flere tiårs arbeid, med mer enn en million datapunkter, 6566 historiske personer og 200 kodete variable (inntekt, sosial klasse, kjønn, alder med mer), ved hjelp av statistiske og evolusjonsbiologiske metoder og ideer og 100 vitenskapshistoriske konsulenter, studerte han menneskers reaksjon på 121 kontroversielle ideer (hvorav 28 vitenskapelige) - spredd over mer enn 450 år, og relaterte det hele til fødselsrekkefølge.

Ut av dette fant han statistisk signifikante sammenhenger mellom din plass i kjernefamilien og dine holdninger til for eksempel nye vitenskapelige oppdagelser: Vitenskapsfolk født bak i rekka har en 3,1 gang høyere sannsynlighet for å akseptere en revolusjonerende idé. Er ideen virkelig radikal, stiger sjansen til 4,7.

I vitenskapshistorien, sier Sulloway, har det vært lillebrødrene og lillesøstrene som har innført og båret fram de nye ideer. De førstefødte har tråkket på bremsen. Statistisk sett.

Flere tidligere studier hadde konkludert med at sosial klasse har hatt en liknende rolle. Det kan fremdeles stemme, men Sulloways tall viser at fødselsrekkefølgen er en mer grunleggende og dermed bakenforliggende forklaring. Er du førstefødt, er du konservativ, uavhengig av opprinnelse. Er du senerefødt, er du åpen, fremdeles uansett klasse.

Storebrors trøst er at han har høyere IQ. (Og trenger du ytterligere trøst, kan vi jo legge til at Albert Einstein var eldst i sin ungeflokk?)

Sulloway påstår selvsagt ikke at fødselsrekkefølgen er den eneste faktoren som påvirker din mottakelighet overfor det nye. Men den er grunnleggende for personlighetsutviklingen, og legger, som antydet over, føringer for reaksjoner basert på andre variable, som kjønn, klasse og alder.

Godt mottatt

Evolusjonsbiologen Steven Jay Gould likte boka fordi den forklarte personlighet mer som et resultat av miljø enn av gener*. Historikeren Michael Shermer skrev “It is, simply put, the most rigorously scientific work of history ever written.”. Antropologen Sarah Blaffer Hrdy mente Sulloway med denne boka “will join the pantheon of thinkers, like Freud and Darwin, whose work has radically and forever changed the way we look at ourselves and the world.” Psykologen Steven Pinker sa boka var “completely original and unlike anything I have ever seen.”

Noe av årsaken til en slik hyllest ligger vel i Frank J. Sulloways banebrytende og tverrfaglige bruk av metode (som antydet over). Ved hjelp av naturvitenskapelig presisjon kom han opp med en modell av historien. I denne modellen kan hendelser, eller i det minste enkeltpersoners handlinger, forståes ut fra evolusjonsbiologisk innsikt i psykologi:

Det er de første leveårenes familiedynamikk som avgjør hvilke strategier et barn velger. En førstefødt lever vanligvis i flere år som familiens midtpunkt, uten forstyrrende rivaler. Yngre søsken må konkurrere om oppmerksomheten, med barn som er både sterkere og sluere enn dem selv.

Slik formes barnas personlighet. De førstefødte blir konservative og selvsikre, de har fått sin positive feed back ved å tekkes far og mor. Yngre søsken må velge andre strategier for å lykkes, og blir ofte mer åpne og opprørske.

Ideen i seg selv er radikal nok. Og hadde vel neppe fått den støtte den fikk, om ikke resultatene fra Sulloways modell kunne testes, kvantitativt. Var historie virkelig allikevel en vitenskap?

Anklager

Nå, høsten 2004, har statsviteren og den tidligere redaktøren Gary Johnson bedt det amerikanske National Science Foundation (NSF) avgjøre om Sulloways bok bygger på vitenskapelig uredelighet.

Johnson var inntil 2001 redaktør for tidsskriftet Politics and the Life Sciences. Hele marsutgaven 2004, som han også redigerte, var viet kommentarer og kritikk av Sulloways bok. Utgaven var ennå ikke lagt ut på nettet, da jeg sjekket for et par dager siden (men sjekk selv), men skal i følge Nature den 21. oktober være preget av påstander om at Sulloway har vært selektiv og manipulert med data for å bevise sine teorier. Kjernen i angrepet skal være en artikkel av Frederik Townsend, en Chicagobasert forretningsmann som skal ha studert betydningen av fødselsrekkefølge på college.

Når anklagene fremføres i et forum som Johnsons, blir de alvorlige.

Sulloway, som for tiden jobber ved Berkeley, California, bestrider Johnsons påstander på det sterkeste.

Kritikk

Det er første gang noen anklager Sulloway for ikke å ha fulgt spillets regler. Men det er ikke første gang han møter motbør.

Siden boka ble publisert i 1996, har nye og rivaliserende ideer kommet på markedet. I 1998 kom psykologen Judith Rich Harris med den svært provoserende boka “The nurture assumption - Why children turn out the way they do”.

I følge Harris er det lite vi foreldre kan gjøre med hensyn til våre barns personlighetsutvikling. Så godt som all personlighet er genetisk bestemt, og de justeringer barnet/ungdommen gjør, gjøres i forhold til barna i gata. Personligheten formes i møtet med andre barn, hevder hun - og underlegger det hele med overbevisende tallmateriale.

En frustrerende tanke for forventingsfulle foreldre, kanskje, men husk at mye avhenger av akkurat hvordan vi her definerer ordet personlighet.

Boka var antagelig også frustrerende for Sulloway. Harris skriver nemlig at Sulloway har rett i sine studier av personlighet i familiens mikromiljø - men at familieeffekten opphører å eksistere straks vi beveger oss ut av hjemmets trygge favn. Spør du din mor, far og søsken om å karakterisere deg - og deretter får dine venner og kolleger til å gjøre det samme - vil du få vilt forskjellige svar.

Og personligheten er den du eksponerer i forhold til samfunnet.

Jeg farer med harelabb over Judith Harris nå, og forholdet mellom Harris og Sulloway er slett ikke avklart. Det viktige er at det foregår en faglig debatt.

Nedlatende kolleger

Jeg nevnte over hvordan fremstående representanter for flere vitenskaper hyllet ham for å bringe noe kvalitativt nytt inn i historiefaget - og psykologien - da boka hans kom i 1996.

Men alle var ikke like fornøyd. Den kjente vitenskapshistorikeren Roy Porter sa for eksempel at “despite his database, with all it’s specious precision ? none of this ? carries much conviction”, sosiologen Allan Wolfe påsto at boka var dypt reaksjonær (og krydret det hele med en serie personlighetskarakteristikker av Sulloway), mens psykiateren Nancy Andreasen mente all hypotesetestingen og all den statistiske analysen til tider var forstyrrende.

Dette siste gir kanskje et hint av hva slags uenighet vi her står overfor. Kan det være et utslag av det C.P. Snow kalte De to kulturer? Få fysikere, eller biologer for den saks skyld, ville se på statistisk analyse som et forstyrrende element. Svært mange innen samfunnsfagene er også fortrolige med ulike former for kvantifisering og kvalitetssikring av sine resultater

Men mange er det ikke, og blir kanskje litt provosert av tanken om at sider ved mellomemenneskelige forhold skal kunne kvantifiseres.

Vi vet som sagt foreløpig lite om hvilke konkrete anklager Johnson og Townsend fører i felten, så vi skal avholde oss fra å felle noen som helst form for dom. Vi merker oss imidlertid foreløpig at exredaktør Johnsen, i et intervju med Nature anfører “varying methodological accounts” som et av sine ankepunkter overfor Sulloway.

Svindel?

Jeg kan ikke forsvare en forsker, bare fordi han er en sympatisk mann (jeg har snakket med ham et par ganger), og heller ikke fordi jeg likte boka hans.

På den annen side, dette er en sak vi kommer til å følge med argusøyne.

Jeg ser at jeg dermed i utgangspunktet ikke er objektiv. Mine vurderinger vil få en tendens til å helle i Sulloways favør. Hvilke andre anklagete forskere får samme spesialbehandling?

Nok et eksempel, dermed, på mitt stadig gjentatte mantra om at lite i vitenskapen er verdinøytralt.

Så: Uansett hva Gary Johnson måtte mene, jeg anbefaler fremdeles denne boka på det aller sterkeste:

Born to Rebell - Birth order, family dynamics, and creative lives
Av Frank J. Sulloway
Pantheon, 1996
654 sider